Bjarne Jørgensen, sønn av grunnleggeren Jørgen Jørgensen, overtok eierskapet og ledelsen av Norrøna i 1948.
I etterkrigsårene opplevde friluftslivet i Norge en betydelig vekst. Folk i Norges største byer fikk bedre økonomi og mer fritid – og søkte seg ofte ut i naturen. De dro til skogene, de lokale friluftsområdene («marka») og til høyfjellet.
Den Norske Turistforening (DNT) åpnet stadig flere hytter for allmenn bruk i de norske fjellene – og Norsk Tindeklub ble et samlingspunkt for modige og ambisiøse klatrere. Klippene på Kolsås – like ved Norrønas hovedkontor – tiltrakk seg klatrere som ønsket å trene til de høye toppene og store veggene i fjellområder som Jotunheimen, Sunnmørsalpene, Romsdalen, Innerdalen, Lofoten og Lyngen.
Tiårene rundt andre verdenskrig og etterkrigsårene markerte en formende periode i norsk fjellklatring. Nye ideer, teknikker og ambisjoner fant veien inn i landets klatrekultur og bidro til å forvandle fjellsporten fra en relativt liten aktivitet til en mer organisert og utadrettet virksomhet. Utforskertrangen fortsatte å vokse i tiårene som fulgte. Horisontene ble utvidet, ambisjonene økte, og en ny generasjon klatrere, skiløpere og eventyrere begynte å rette blikket utover landets grenser.
Det var en epoke preget av nysgjerrighet, utforskning og innovasjon. Norsk fjellklatring var i rask utvikling, og parallelt med denne utviklingen ble turutstyret stadig bedre etter hvert som Norrøna videreutviklet klær, sekker, telt, soveposer og annet utstyr for å møte de økende kravene til livet utendørs.
