Text: Alexander Urrang Hauge
Photos: expedition members
Published: Nov 12, 2026
Minnene om de magiske fjellene i Peru sitter som en isskrue i klatreren Trond Hilde.
Det er 1988. Storveggsklatringen i Norge og resten av verden var fortsatt i startgropa. Det var mange hvite flekker på kartet. De uberørte fjellene hadde en sterk, magnetisk tiltrekningskraft.
«Fjellene i Huayhuash-fjellkjeden i Peru er annerledes», sier Trond Hilde.
Han er en merittert klatrer, terrengsyklist, skiløper og ekspedisjonsfarer med blant annet mange bestigninger i Dronning Maud Land i Antarktis bak seg. Trond Hilde forteller ivrig på telefonen. Han er på Svalbard når vi får tak i ham. Der jobber han som guide for andre eventyrere.
«Her har du de store kontrastene, den spesielle snøen og isen. De karakteristiske rennene og snøformasjonene. Det er noe helt spesielt med denne fjellkjeden i Peru», sier han.
Hilde spoler filmen om sitt eget liv tilbake til 1988. Han var 26 år den sommeren. Studerte petroleumsteknologi i Trondheim, var en lidenskapelig klatrer, brutalt sterk og ikke minst udødelig – som de fleste 26-åringer.
Drømmen om fjellene i Peru lokker. Billigere enn Himalaya. Ingen tillatelser eller byråkrati. Lavere fjell enn i Himalaya, men like sagnomsuste.
Norskamerikaneren Leif Norman Patterson besteg vestveggen på fjellet Yerupaja allerede i 1966.
Trond Hilde og vennene hans ville klatre den samme ruten.
Disse fjellene reiser seg rett opp fra den enorme regnskogen i Amazonas og ligger nord for ekvator. Hvis du finner frem en globus og et kart, kan du se den langstrakte fjellkjeden som går som en ryggrad gjennom hele Sør-Amerika, som en barriere mot det veldige Stillehavet. Den fuktige luften fra regnskogen presses rett opp når den treffer fjellene, og blir til en merkelig, sprø is.
Det er vanskelig å overdrive hvor vakre disse fjellene er. Bare navnene gir assosiasjoner til utopiske drømmeland og romantiske fortellinger. Vi nevner kort Siula Grande, Chacrararaju og ikke minst Yerupaja – Perus nest høyeste fjell.
Yerupaja er ikke bare et fjell. Det er også et geologisk kunstprosjekt på 6 634 meter over havet. Et fjell i stadig endring. Is og snø setter sitt preg på de bratte fjellsidene.
Det er ikke lett å ta øynene fra Yerupaja når du først har fått øye på fjellet.
Fire klatrekamerater vil bestige dette fjellet i 1988: Jonas Holmen, Gunder Svendsen, Gunnar Sanner og Trond Hilde.
«Vi var fattige studenter. Vi hadde lite utstyr – og måtte spare det vi kunne på sikringsutstyr og isskruer», sier Hilde.
Ifølge en artikkel i den norske avisen Dagbladet fra 1988, skrevet av klatreren og forfatteren Jon Gangdal, valgte de norske klatrerne en av de vanskeligste rutene opp Yerupaja.
Hilde beskriver selv ruten opp som luftig, bratt og fengslende.
«Du beveger deg oppover en stor, isdekket fjellside. Du må krysse et bredt snøfelt. Terrenget og fjellene er fantastiske. Vi passerte også noen store grotter i isen, der vi overnattet.»
Han beskriver klatreruten som vedvarende bratt. De norske klatrerne hadde god fremdrift i fjellet og fulgte renneformasjoner oppover eggen, som førte dem helt til toppen.
Plutselig hadde de fire unge studentene skrevet et viktig kapittel i norsk klatrehistorie.
«Du står på fronttaggene på stegjernene, for å si det sånn. Jeg tror ruta vår hadde omtrent 1 700 høydemeter.»
Noen få uker etter bestigningen av Yerupaja ser de norske klatrerne seg ut et nytt fjell. De retter blikket mot Chacraraju. Fjellet rager ikke bare 6108 meter over havet, men stiger også rett til værs som en spiss hoggtann. Det er flere andre ekspedisjoner i området. Noen skal gjøre et forsøk, andre har allerede snudd. Mange fjellklatrere regner Chacraraju som både det farligste og det vanskeligste fjellet i Peru, men Hilde har forhørt seg med lokale guider om skredfaren og særlig utsatte områder.
Gunnar Sanner har reist hjem. De tre gjenværende får selskap av klatreren Kevin Starr, en medisinstudent fra California.
De fire klatrerne kommer seg helt til toppen av Chacraraju, men på vei ned skjer det noe.
«Vi står i en av disse rennene – renner av snø og is. Så hører vi at et snøskred løsner lenger oppe», sier Hilde.
«Jeg husker lyden av skredet – enorme isblokker. Skredet går ikke ned renna vi befinner oss i, men er så stort at massene kastes inn i flere av rennene rundt oss.»
Under rappelleringen bruker alle fire klatrerne de samme tauene og standplassene, men akkurat idet snøskredet når dem, er ikke Trond Hilde og Kevin Starr koblet til tauene. De står for seg selv og rigger en ny standplass.
«Skredet kommer med voldsom kraft og river med seg Jonas og Gunder. De faller omtrent 800 høydemeter og omkommer.»
Hilde og Starr ser klatrekameratene sine falle i døden.
«Noen blir grepet av angst og går inn i en slags sjokktilstand når noe traumatisk skjer. Andre blir rasjonelle, pragmatiske og kalde. Jeg er nok av den siste typen», sier Trond Hilde.
Han og Starr skjærer opp ryggsekkene sine og lager et slags tau av remmene.
Og de kommer seg ned.
I live.
«Det er det mest dramatiske som har skjedd i mitt liv. Jeg kommer aldri til å glemme klatringen i Peru», sier Trond Hilde.
