Finn en butikk
Mountaineeringtrollveggen

Trollveggen: Vinterbestigning av Trollkjerringruta1982

Four climbers are sitting on a snowy mountaintop.  They are wearing winter clothing and are surrounded by snow and ice.  A coil of rope is beside them.  They are all smiling.  A mountain range is in the background.

Text: Kristin Folsland Olsen

Photos: Hans Christian Doseth, VG/NTB, expedition members


First published: Norrøna Magazine, Expedition Issue, Fall 2023

MagazineExpedition

Kameratskap, tøffhet og seierskaker på Trollveggen i februar 1982.

«De polske klatrerne var de store læremestrene den gangen. De klatret flere nye ruter i Trollveggen. De var knallharde. Vi skulle ikke være noe dårligere. Vi måtte være minst like gode.»

Det sier Sjur Nesheim (72). Klatreren fra Vardø i arktisk Norge minnes en kald og klar vintermorgen for over 40 år siden.

Det var 1. februar 1982. Sammen med broren Håvard Nesheim, klatrelegenden Hans Christian Doseth og briten Choe Brooks skulle han forsøke å klatre Trollkjerringruta i Trollveggen om vinteren. En 950 meter lang rute med overhengende partier.

«Jeg husker detaljene tydelig. Det er som om en film spilles av når jeg tenker på det.»

Sjur og Hans Christian møtte hverandre et par år tidligere, dagen etter at Sjur hadde kommet ned fra den andre bestigningen av «Svenskeruta» i Trollveggen den sommeren. De klatret noen ruter sammen og fant raskt tonen.

«På vestveggen på Søstrene ble vi enige om å bli de første nordmennene til å klatre en ny rute i Trollveggen om vinteren. Den felles ambisjonen knyttet oss sammen.»

Fullt engasjement

Det hadde vært gjort to eller tre tidligere forsøk på å klatre «Trollkjerringruta» om vinteren, men ingen hadde kommet lenger enn halvveis. Forsøkene hadde strandet etter en lang travers, der et overheng ventet på neste taulengde. Da de fire la i vei, nektet de å så mye som tenke på å gi opp.

«Filosofien vår var at vi ikke skulle snu, uansett hva som skjedde. Vi var fast bestemt på å gjennomføre. Vi var forberedt på å holde ut, uansett vær.»

Værgudene viste nåde mot klatrelaget. Bare én dag ble de innhyllet i snø og vind. Det var som å befinne seg i et evig snøskred, og det var til og med vanskelig å puste. De resterende 12 dagene bød på strålende vær for vinterklatring, med lett tilgang til drikkevann fra snøen.

– Hvordan var selve klatringen?

«Vel, det gikk stort sett som smurt. Hans Christian ledet halve ruta, og de andre fordelte resten mellom seg. Han var usedvanlig dyktig. Vi andre var ikke på det nivået. Det var for det meste teknisk klatring, noe vi alle hadde drevet mye med. Stort sett var det grad A1 eller A2, og så var det noen taulengder som var litt vanskeligere.»

– Gikk det bra?

«Vi hadde fire standplasser med portaledger oppe i veggen. Vi flyttet portaledgene omtrent hver fjerde taulengde. To klatret, mens to heiste og flyttet utstyr i klassisk storveggsstil.»

Sjur, som fortsatt er praktiserende psykolog, snakker om hardt arbeid. Det minnet ham om snekkerjobben han hadde i den arktiske byen Tromsø på den tiden. Klatrekompisene hadde en streng dagsrytme, uten mange pauser.

«Vi sto opp klokka fem og begynte å klatre klokka sju. Det tok et par timer å lage frokost, rigge alt utstyret og komme i gang. Som regel rappellerte vi ned etter at det var blitt mørkt. Vi brukte hodelykter. Vi var nok ikke på plass i veggteltene før i 22–23-tiden om kvelden.»

– Møtte du noen spesielle utfordringer under selve klatringen?

«Det var noen tøffe taulengder. Den jeg husker best, var i den øvre delen av veggen. Der var det 20 meter med steinblokker som lå stablet på en hylle og lente seg mot veggen. Derfra gikk ruta opp i et overheng. Det var skummelt. Heldigvis var blokkene frosset helt fast, limt sammen av is. Hans Christian ledet uten større problemer.»

Tidlige «bloggere» på den store veggen

Fjellklatring på 80-tallet var preget av en tradisjon der man viet seg til fjellet og klatremiljøet, og stort sett holdt kjeft om det man gjorde i bratte fjellvegger. Det ble skikkelig rabalder i klatremiljøet da Sjur og vennene hans hauset opp bestigningen sin i mediene.

«På sett og vis solgte vi turen som et produkt til blant andre VG (Norges største avis). Vi fikk kraftig kritikk i etterkant. Særlig fra klatreklubben Stein og Stegjern hjemme i Tromsø. Hvordan kunne vi selge sjela vår på den måten?»

Klatrerne i veggen hadde walkietalkier slik at de kunne snakke med folk på bakken. De brukte røde poser med steiner som lodd til å kaste ned filmruller med ferske bilder. Klatrekamerater lenger nede plukket dem opp og ga dem videre til VG, som kom med daglige oppdateringer.

«Selv allmennkringkasteren NRK og Dagsrevyen-redaksjonen kom med helikopter for å filme det. Det kan ha vært første gang noen slo på stortromma for seg selv på en så kommersiell måte.»

«Vi skapte en mediestorm som ga oss økonomisk spillerom, så vi tapte ingen penger. Vi brøt ganske mange uskrevne regler, men den gangen var vi mildt sagt veldig ivrige. Vi fokuserte bare på det vi hadde lyst til å gjøre.»

Gode venner

Noe av det som preget turen og som Sjur sier bidro til at den ble så vellykket, var det gode kameratskapet.

«Stemningen var veldig god. Vi hadde det veldig fint sammen som lag. Vi hadde det faktisk ganske morsomt og hadde mange gode samtaler.»

Sjur delte portaledge med storebroren Håvard, og der var det litt «nordnorsk kaos». Det var betydelig mer orden i portaledgen som Hans Christian og Choe delte.

«Hans Christian var en flott mann. Til å være så ung var han veldig moden.»

Den fjerde mannen på laget, Choe, kom fra Manchester i England. Han og Hans Christian hadde blant annet klatret The Shield i Yosemite sammen.

«Jeg møtte ham faktisk for første gang på jernbanestasjonen i Åndalsnes. Vi hentet ham tre dager før vi begynte å klatre.»

– Hvordan var det å gjennomføre en så krevende klatretur med en fremmed?

«Det var overhodet ikke noe problem. Den typen klatring er litt som å være i Premier League. Toppspillere flyttes fra lag til lag. Det handler i stor grad om kompetanse. Er du dyktig nok, er du god nok. Vi ble et godt lag.»

Kakefest for å feire suksessen

Etter starten 1. februar tok teamet seg oppover i godt tempo. Takket være godt vær og godt samspill i teamet gikk klatringen raskere enn forventet.

«Vi hadde med oss mat for godt over tre uker. Da vi skjønte at den gikk unna mye raskere enn vi hadde beregnet, spiste vi bare det beste.»

Klatrerne hadde fire løftestenger og kapasitet til å heise opp gourmetmat.

«Jeg er ikke så begeistret for frysetørket mat. Magen blir helt rar av det, ikke sant? Man må på do hele tiden.»

Moren til Sjur og Håvard hadde laget mesteparten av maten.

«Det sier litt om hvor bortskjemte vi var, ha ha!»

– Husker du hva hun laget?

«Det var mye ribbe som var skåret i terninger, og som vi blandet i potetmos. Og så var det suksessterter, tradisjonelle kaker som moren min var så flink til å lage. Vi gikk ikke ned i vekt, for å si det sånn.»

Å nå toppen

Etter 13 dager i veggen nådde Hans Christian, Håvard, Choe og Sjur toppen via Trollkjerringruta.

«Det var på en måte surrealistisk å gå fra vertikalt til horisontalt. Det var den lengste klatreturen jeg hadde vært på. Det var en spesiell og sterk følelse.»

Det var en periode i livet med mye klatring. Bare vinteren ’82 tilbrakte Sjur over 30 døgn i en portaledge.

«Det er en intens måte å leve på, der alt annet på en merkelig måte blir litt kjedelig og mindre viktig. Du blir rett og slett hekta.»

«Det er en ‘farlig avhengighet’ som til slutt kan ta knekken på deg. Det er det ingen tvil om.»