Text: Kristin Folsland Olsen
Photos: Kjetil Svanemyr
Published: Nov 11, 2026
Sommeren 1979 friklatret Ragnhild Amundsen og Hans Christian Doseth Rimmonruta på Trollveggen. Den første fribestigningen av Trollveggen var en milepæl i europeisk klatrehistorie.
Trollveggen. Trollets vegg. Et dramatisk fjellmassiv som rager 1 700 meter mot himmelen fra dalbunnen i Romsdalen på Vestlandet, der elva Rauma slynger seg ned mot Åndalsnes. Tusen meter av fjellveggen stuper loddrett ned. Europas høyeste loddrette fjellvegg.
På denne vertikale kilometeren skrives det klatrehistorie en junidag (og -natt) i 1979.
For aller første gang blir Trollveggen friklatret.
Et naturlig neste steg
«Jeg kan ikke huske at det å friklatre den var noe mål i seg selv. Jeg tror egentlig bare det gikk bra.»
Ragnhild Amundsen (62) ser tilbake på den aktive ungdomstiden i Åndalsnes på 70-tallet. Og på den banebrytende klatreturen i Trollveggen. Som for henne ikke var noe særlig spesielt.
«Vel, vi fokuserte på å være i god form og klatret mye på forhånd. Men Trollveggen var jo her. Den hadde alltid vært her. Den virket ikke like skremmende på oss som på noen som kom fra Oslo og så den for første gang.»
Kjæreste som er fjellklatrer
Allerede som 15-åring ble Ragnhild tiltrukket av bratte fjellvegger og endte opp i en guttegjeng som tilbrakte all fritiden sin i fjellveggene i Romsdalen.
«Vi klatret de fleste dagene. Vi tilbrakte mye tid på Steinen (en 10–15 meter høy steinblokk utenfor Åndalsnes med 10–15 ruter av ulik vanskelighetsgrad, rett ved Mjelvahammeren).»
En av guttene i gjengen var en bredskuldret, mørkeblond gutt som var lidenskapelig opptatt av fjellklatring. Det var Hans Christian Doseth, som senere ble en av Norges største klatrelegender og omkom på Great Trango Tower i Pakistan i 1984. På 1970-tallet bodde han rett over veien for Ragnhild. Da de var midt i tenårene, ble de to et par. De hadde et nært bånd, knyttet sammen av kjærligheten og klatringen.
Grüner frukt og tobakk
Det fantes ingen klatrekurs i Åndalsnes på 70-tallet. En lærer på ungdomsskolen klatret på en enorm stein i området, kalt «Steinen», og introduserte elevene for sporten.
«Og så hadde vi Adolf Grüner, som var en bauta i klatremiljøet. Han drev en frukt- og tobakksbutikk i Åndalsnes, som var et samlingssted», minnes Ragnhild.
Klatrere kom til butikken for å høre om forholdene i fjellet. Den ble et slags informasjonssenter. Butikken lå i huset til Arne Randers Heen, rett nedenfor det som i dag er kafeen Sødahlhuset.
«Adolf Grüner var som en mentor for oss. Han gikk foran på brattere klatreruter og lærte oss det mest grunnleggende om sikkerhet i fjellet.»
Ranghild og klatrevennene hennes fortsatte å utvikle ferdighetene sine i fjellet ved å være aktive og lære av hverandre.
«Vi lærte mye av klatrerne fra Molde, med Iver Gjelstenli i spissen. Der ble vi en del av et større miljø, med blant andre Iver, Lars Christian Stendahl og mesteren Oskar Mork. Vi dro også til Innerdalen og møtte trønderne. Det var et lite miljø der alle kjente hverandre.»
Historiens sus
Trollveggen ble besteget for første gang i 1965. Et norsk og et britisk klatrelag klatret samtidig. Ole Daniel Enersen, Leif Normann Petterson, Odd Eliassen og Jon Teigland klatret den norske ruta og nådde toppen dagen før den britiske kvartetten Tony Howard, John Amatt, Tony Nicholls og Bill Tweedale. Dermed ble den engelske ruta, også kalt Rimmonruta, etablert. Den gangen drev man med teknisk klatring, der klatrerne tok seg opp ved å dra i og stå på utstyr som de plasserte i sprekker underveis.
Ved friklatring brukes utstyr kun til sikring ved et eventuelt fall. Du må ta deg oppover ved hjelp av bare hender og føtter. Den edleste formen for fjellklatring.
Den første fribestigningen
Fjorten år etter førstebestigningen la ekteparet Ragnhild og Hans Christian i vei mot innsteget til ruta. Det var dagen før sankthansaften (24. juni), og finværet gjorde at alt lå til rette for forsøket.
«Jeg husker ikke annet enn at det gikk ganske bra. Det var den vanskelige passasjen på det smale svaet, som noen kaller det. Jeg husker ikke så mange detaljer. Det er en stund siden», sier hun og ler.
Hans Christian ledet hele ruta i fri. Ragnhild fulgte etter og klatret også i fri.
«Vi var veldig konsentrerte og fokuserte. På lange taulengder var vi effektive. Vi var opptatt av å holde tempoet oppe. Jeg husker at vi ble veldig slitne. Vi startet om natten og klatret gjennom dagen. Jeg husker at Hans Christian sovnet på standplass da han skulle sikre meg.»
De sov noen timer midt på veggen.
«Vi lå komfortabelt på en hylle. Det kan ha vært en dunjakke der, men vi hadde ingen sovepose eller noe sånt.»
Neste morgen handlet det bare om å komme seg videre. På vei mot toppen ble Ragnhild truffet av et steinsprang som laget en sprekk i hjelmen hennes.
«Det var kjipt. Det var ikke noe hyggelig å være i veien for fallende steiner.»
Klokken åtte om kvelden, 30 timer etter at de la i vei, nådde de toppen av ruten.
–Ble det mye oppstyr etterpå?
«Nei, jeg kan ikke huske noe sånt. Det at Hans Christian friklatret ruta, ble nok omtalt i det norske klatremagasinet, men du måtte være ganske godt orientert om klatring for å vite om det.»
Vitnesbyrd
Heldigvis for oss andre var vennen deres, Kjetil Svanemyr, i veggen samtidig. Han klatret den samme ruten med teknisk klatring sammen med tre svensker. Det var han som tok bildene fra den historiske bestigningen, og han husker opplevelsen litt annerledes. Ifølge ham hadde de uttalt at målet var å friklatre hele ruten.
«Slik jeg husker det, startet Ragnhild og Hans Christian på Rimmonruta noen timer før oss en ettermiddag en sommerdag i 1979», forteller han til Norrøna Magazine.
"Jeg klatret sammen med tre svensker fordelt på to taulag, og vi tok igjen Ragnhild og Hans Christian på den romslige hylla som kalles Sentralbassenget, omtrent halvveis oppe i veggen, i fire–femtiden om natta, med akkurat nok sol til å lyse opp veggen.
Jeg husker ikke så mye av samtalen da vi møttes, men et av spørsmålene som kom opp, var naturlig nok om de to hadde klart å friklatre alle taulengdene, noe som hadde vært et uttalt mål før klatringen startet. Jeg mener å huske at Hans Christian sa at han ikke hadde hatt noen særlige problemer med det.»
«Jeg ledet en taulengde ovenfor Central Basin og husker at jeg sto på den første standplassen oppe i Exit Chimney og så ned på Hans Christian mens han kom opp langs tauet og friklatret det vanskelige nøkkelpartiet. Da han kom opp til meg på standplassen, gratulerte jeg ham, og det var et helt spesielt øyeblikk, for målet om å bli den første til å friklatre en rute i Trollveggen var nådd.
«Det var heller ingen tvil om at Hans Christian var fornøyd og stolt. Derfra og opp til toppen av veggen var vi tre taulag som klatret samlet og fulgte resten av Exit Chimney og Summit Gully uten å støte på nevneverdige problemer», forteller Kjetil Svanemyr.
Rimmon-ruten var rundt 900 meter lang og ble ansett å ha en friklatregrad på rundt N6+ / 5.10. Ruten er ikke lenger slik den en gang var, etter et enormt steinras i 1998 som fjernet minst fem av de opprinnelige taulengdene. Andre steinras både før og etter har også påvirket ruten.
-expedition.jpg)