Finn en butikk
Mountaineeringtrollveggen

Torre Egger2011

A climber in Norrøna apparel scales a steep, snowy rock wall under a clear blue sky.

Text: Eivind Eidslott

Photos: Bjørn-Eivind Årtun, Ole Ivar Lied


First published: Norrøna Magazine, Expedition Issue, Fall 2023

MagazineExpedition

To gode venner fant en spektakulær islinje i Patagonia. Førstebestigningen av ruten Venas Azules på Torre Egger vakte internasjonal oppmerksomhet – og ble nominert til den prestisjetunge klatreprisen Piolet d'Or.

«Det var ikke mange som så en ny, naturlig klatrelinje i sørveggen på Torre Egger. Men med Bjørn-Eivinds unike blikk – og hans fryktløshet når det gjelder å prøve nye ting – var dette en mulighet vi bare måtte gripe.»

Den erfarne norske fjellklatreren Ole Ivar Lied mimrer tilbake til 2011 og en klatreekspedisjon til Patagonia sammen med Norrøna-ambassadør og alpinklatrer Bjørn-Eivind Årtun.

Begge hadde lang erfaring fra dette legendariske fjellområdet helt sør i Sør-Amerika. Begge hadde klatret mye på is og snø – over hele kloden.

Og de var begge ivrige etter å gjøre noe nytt.

Utforsking av ukjent, vertikalt terreng.

Klatre en rute ingen hadde klatret før.

«Vi dro til Patagonia og landsbyen El Chaltén i desember 2011», sier Lied.

«Rett før jul fikk vi et lite værvindu og klatret opp på en fortopp til det kjente fjellet Fitz Roy. Da vi kom ned igjen fra denne turen og sjekket værmeldingen, så vi at et høytrykk var på vei mot fjellmassivet vårt. Vi var ganske slitne og trengte virkelig noen dagers hvile etter klatringen på Fitz Roy.»

«Men så slukte vi noen solide porsjoner lokalt storfekjøtt og kastet oss rundt igjen. Jeg husker at vi dro inn i Torre-dalen på julaften. Etter en kort natt i teltet begynte vi klatringen klokken 03.00 – natt til første juledag.»

Two smiling climbers take a selfie on a snowy mountain summit, one wearing a blue Norrøna jacket.
Bjørn-Eivind Årtun og Ole Ivar Lied på toppen av Torre Egger etter førstebestigningen av ruten «Venas Azules».

De to kameratene hadde bare med seg det aller nødvendigste: to klatretau. Isøkser. Stegjern. Sikringsutstyr. Litt mat. Bare ett par sportsklatresko. En liten bivuakkpose. Da solen sto opp, kunne de studere den ville ruta videre oppover. «Det var et mektig syn», sier Lied.

«Jeg har aldri sett noe lignende noe annet sted i verden. Store og små isformasjoner hadde på et eller annet vis festet seg til den glatte fjellveggen, bare ved hjelp av vær, vind og temperaturforskjeller. Ideen vår var å følge en tynn isåre til toppen. Vi kalte ruta Den blå åren – eller Venas Azules på spansk. Utfordringen var at det på ingen måte var ren is vi støtte på. Det ytterste laget besto av porøs snø – som var vanskelig å klatre på, og enda vanskeligere å sikre i.»

«Men vi bare fortsatte – klatret taulengde etter taulengde. På et tidspunkt husker jeg at jeg sa til Bjørn-Eivind: ‘Vi må ikke bli sittende fast her oppe! Det går ikke. Her er det ingenting å bygge standplass i. Og det blir umulig å klatre ned igjen der vi kom opp!’»

«Jeg sa det som en slags advarsel til oss begge. Likevel fortsatte vi bare. Opp, opp, opp. Vi hadde begge god oppdrift på denne oppstigningen.»

Ole Ivar sier at de «av og til» kunne grave seg inn til god is og skru inn noen isskruer som midlertidige ekstra sikringspunkter. Like etterpå sier han at «mange av disse isskruene nok hadde mer en psykologisk funksjon enn en sikkerhetsfunksjon».

"Vi må ikke bli sittende fast her oppe! Det går ikke. Her er det ingenting å feste et sikringsanker i. Og det blir umulig å klatre tilbake samme vei som vi kom!"

Under hele klatringen visste de at isen bare var klistret til fjellveggen.

A rock climber wearing a helmet and a blue jacket is climbing a snowy mountain face.  The climber is using a technical ice axe and has a rope attached to their harness.  The background shows a large snowy mountain face.
Bjørn-Eivind Årtun var i mange år en sterk drivkraft og en kjent profil i det norske klatremiljøet. Bare to måneder etter førstebestigningen av ruten «Venas Azules» i Patagonia omkom han i en klatreulykke på Kjerag i Norge.

På den første, lange dagen klatret de opp til Egger-Torre-skaret – passet mellom toppene Cerro Torre og Torre Egger. Deretter presset de seg ned i den knøttlille bivuakkposen og prøvde å få noen timers søvn.

På dag to klatret Årtun og Lied videre oppover og nådde til slutt toppen av Torre Egger på ettermiddagen. Der oppe, 2 685 meter over Stillehavet, var de to klatrerne smertelig klar over at de bare var halvveis på turen.

«Vi var svært bevisste på at det ofte er returen som er den farligste delen av en klatreekspedisjon», sier Lied.

«Derfor valgte vi å rappellere ned på en annen side av Torre Egger enn der vi kom opp. Vi prøvde å ta det rolig og unngå stress. Men vi måtte være kreative – for det var fryktelig mange rappeller før vi var nede igjen. Noen ganger boret vi to små hull i isen, trædde tauet gjennom og brukte isen som rappellfeste. Andre ganger fant vi gamle slynger og rester av utstyr etter andre klatrere – og brukte dem. Vi måtte rappellere nesten hele natten, men kom heldigvis trygt ned.»

Climber in Norrøna gear on a snowy slope below towering granite peaks glowing in golden sunlight.
Store, spektakulære fjellvegger som rager mot himmelen.

Senere spurte Bjørn-Eivind Årtun om Ole Ivar ville bli med på et forsøk på å traversere hele Torre-massivet. «Men da måtte jeg hjem til Norge for å jobbe», sier Ole Ivar.

I februar 2012 – bare én måned etter førstebestigningen av Torre Egger – omkom Bjørn-Eivind Årtun og vennen hans Stein-Ivar Gravdal i en klatreulykke på Kjerag, en kjent fjellvegg i Norge.

En sjokkbølge gikk gjennom hele det norske klatremiljøet.

«Det sies at de beste blir tatt fra oss – og det var det som skjedde i denne klatreulykken», sier Ole Ivar. «Bjørn-Eivind og Stein-Ivar var blant de mest erfarne og visjonære klatrerne i Norge. Jeg – og mange andre – brukte lang tid på å finne tilbake til klatregleden etter denne ulykken.»

Klatreruten Venas Azules ble senere nominert til den prestisjetunge internasjonale klatreprisen Piolet d'Or. Ole Ivar ble invitert til prisutdelingen i Chamonix i Frankrike, men hadde ikke lyst til å delta.

«Jeg ville ikke reise til Chamonix og feire nominasjonen uten Bjørn-Eivind. Det ble umulig for meg», sier han.

I dag, mange år senere, sitter Ole Ivar igjen med mange gode minner fra turen til Venas Azules:

«Mitt største problem er kanskje at jeg bare husker de gode tingene fra slike klatreekspedisjoner», sier han. «Jeg husker aldri slitet, kulden, bekymringene, risikoen, alle utfordringene vi møter underveis. Jeg har det man kan kalle en svært selektiv hukommelse. Det er vel derfor jeg fortsatt er fjellklatrer.»