Finn en butikk
Mountaineeringtrollveggen

Antarktis' veggerHva som kreves for å være klatrer

A climber in red clothing ascends a steep, rocky cliff face using ropes and equipment.  A blue barrel is attached to the cliff, along with white, parachute-like equipment. In the distance, a snow-covered landscape with mountains is visible.

Text: Håkon Sollund

Photos: expedition members


First published: Nov 7, 2022

MagazineExpedition

Robert Caspersen er en ekte klatrepioner. Han bidro til å sette Antarktis på kartet for det internasjonale klatremiljøet og gjennomførte flere førstebestigninger der. Han klatrer storvegger over hele verden: i Himalaya, Patagonia, Alpene og Norge. Men før den tid klatret han i møbler og trær.

Basert på et intervju av Eivind Eidslott i Norrøna Podcast

I 1993 var Robert Caspersen 22 år gammel. Sammen med sju andre klatrere var han om bord på en russisk isbryter med kurs mot Antarktis. Det var 23. desember. Eller kanskje det var julaften. Han er ikke helt sikker. Den gangen var Antarktis uutforsket terreng for klatrere. Men på flyfotoene de hadde sett, tatt på 50- og 60-tallet, så fjellene storslåtte ut: enorme vegger, spisse tinder.

Vi tok en prat med Caspersen for å finne ut hva som er så tiltrekkende ved Antarktis, og hvordan han endte opp med å bruke livet på å reise verden rundt på jakt etter store fjellvegger å klatre i, ikke sjelden med livet som innsats. Og om hva som skal til for å bli klatrer.

- Hvorfor tror du at du ble klatrer?

«Oi. Det er et stort spørsmål. Jeg liker å sitere fritt etter den norske filosofen Arne Næss, som også var en ivrig klatrer. Han sa: ‘Jeg begynte aldri å klatre. Jeg bare sluttet ikke.’»

Two climbers on a rock face; one rappelling, wearing a red Norrøna jacket, the other in a portaledge, with icy landscape backdrop.
To tredjedeler opp i nordveggen på Ulvetanna i Antarktis, 2006. Stein-Ivar Gravdal speider etter ruta videre opp, mens Robert Caspersen hviler og nyter utsikten fra teltplattformen.

Å reise til Antarktis

Slik var det i høyeste grad for Caspersen, og som sekstenåring deltok han på et klatrekurs på Kolsåstoppen, en klippe like utenfor Oslo. Der fikk han en åpenbaring, og siden har han klatret ustanselig. Bare seks år senere var han blitt så dyktig at han ble invitert med på den første klatreekspedisjonen til Antarktis.

«Tilbake i 1993 var den eneste muligheten til å komme seg til kontinentet å bli med isbrytere på forskningsekspedisjoner. Så vi fløy til Sør-Afrika og gikk om bord i en russisk isbryter derfra. Fra isbarrieren ble vi fløyet inn på land med et par gamle russiske helikoptre. Deretter gikk vi på ski mot fjellkjeden. Det krevde mye planlegging, litt lureri og mye tid.»

- Dere var den første klatreekspedisjonen til dette området, ikke sant?

«Det stemmer. Folk hadde vært i området rundt Mount Vinson før. Men fjellkjeden Fenriskjeften var helt urørt. Vi var de aller første menneskene som satte sin fot der. Folk hadde vært i nærheten, rundt 30 kilometer unna, og tatt bilder. Utover det hadde vi bare flybilder fra 50- og 60-tallet, da kartleggingsekspedisjonene fløy over området. Så det var ukjent terreng.»

Målet og Målet

Ekspedisjonen kom naturligvis til å bli kostbar. Derfor tenkte ekspedisjonsleder Ivar Tollefsen kreativt for å skaffe finansiering.

«Vårt hovedmål var å bestige Ulvetanna. Overfor sponsorene var ekspedisjonens offisielle mål å bestige Norges høyeste fjell. Men ingen visste hvilket fjell det var – ikke engang folkene ved Norsk Polarinstitutt.»

Tollefsen er en dyktig mann. Han løste problemet ved å gjøre alt forskningsarbeidet selv, slik at han kunne få finansieringen.

«Ut fra all tilgjengelig informasjon kom Ivar fram til at en fjelltopp ved navn Jøkulkyrkja sannsynligvis var den høyeste i Dronning Maud Land, som er den norske sektoren der nede – og dermed Norges høyeste fjelltopp. En førstebestigning av den ville selvsagt være av offentlig interesse.»

- Så hvordan gikk du frem for både å gjøre sponsorene fornøyde og nå dine egne mål?

«Jøkulkyrkja er en vakker topp, men det er en skitopp – og en enkel en. Så allerede på ekspedisjonens første dag kunne vi krysse av det viktigste målet: Ekspedisjonen var offisielt en suksess i sponsorenes øyne.»

«Etter det hadde vi omtrent seks ukers ferie, der vi prøvde å nå våre egne mål innen klatring og fjellbestigning. Deretter gikk vi på ski i fire dager derfra for å komme til Fenriskjeften, fjellkjeden der Ulvetanna er den mest markante toppen.»

Førsteinntrykk av Ulvetanna

De hadde sett fjellet på falmede fotografier. Da Caspersen og resten av teamet nådde fjellkjeden og sto ved foten av Ulvetanna, ble de slått av ærefrykt.

- Hva følte du da du så fjellet for første gang?

«Wow … Det var surrealistisk. Altså, Ulvetanna er som Fitz Roy, Cerro Torre – uansett hva du sammenligner det med, er det en mektig fjelltopp. Det er så tiltrekkende. Og det å kunne være de første menneskene på jorden som dro dit, bare for å gå på ski rundt fjellet, ta på det og kanskje prøve å bestige det – vi følte oss veldig privilegerte. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse.»

A tall, jagged, brown rock mountain rises up against a clear blue sky. The mountain is surrounded by white snow.
Nordveggen på Ulvetanna skyter opp som en rakett fra isbreen. Fra ekspedisjonen i 2006, da Trond Hilde, Iver Tollefsen, Stein-Ivar Gravdal og Robert Caspersen førstebesteg denne veggen.

- Og så, sannhetens øyeblikk: Hvordan var det da du tok på steinen?

«Granitten der nede ser flott ut på bilder. Den er gyllen og ser solid ut. Men i virkeligheten varierer kvaliteten veldig. Noen steder er den god, men mye av den er svært forvitret: løs og flakete, med en overflate som cornflakes, forklarer han.»

«Så mange av de små listene du gjerne vil bruke som tak når du klatrer, kan plutselig løsne. Alt det andre gjør det likevel verdt det: utsikten, de vakre omgivelsene – det er fantastisk. Og man venner seg til bergkvaliteten.»

- Da det var på tide å klatre, valgte du den enkleste ruten eller en mer krevende en?

«På vår første ekspedisjon skjønte vi med én gang at Ulvetanna var et stort og ettertraktet mål. Men vi var en stor gruppe på åtte, så vi delte oss i to mindre grupper. Fire klatrere begynte straks å klatre nordveggen på Ulvetanna – den mest ærefryktinngytende og imponerende veggen. Men husk at jeg var en nybegynner. 22 år gammel. Så jeg var ikke med på det laget.»

«Jøkulkyrkja er en vakker topp, men det er en skitopp – og en enkel en. Så allerede på ekspedisjonens første dag kunne vi krysse av det viktigste målet: Ekspedisjonen var offisielt en suksess i sponsorenes øyne.»

Nybegynneren har flaks

Caspersen og en annen nybegynner fikk tildelt lavere topper og enklere ruter. De ble kalt «alpinlaget». Selv om de levde ut drømmen, var de litt misunnelige på det andre laget, som levde ut enda større drømmer.

«Vi reiste rundt og besteg mindre topper. Vi gjorde raske bestigninger og klatret i ett døgn, eller i 48 timer. Forrevne, alpine topper – alle var førstebestigninger. Men jeg må innrømme at jeg var litt misunnelig på de andre. Det var åpenbart at Ulvetanna var den store premien, og jeg hadde virkelig lyst til å være med på laget som skulle gjøre førstebestigningen. Heldigvis for meg viste nordveggen seg å være for kompakt og for vanskelig å klatre.»

Tiden var i ferd med å renne ut. Med to uker igjen ble det bestemt at bare to klatrere skulle fortsette forsøket på å bestige nordveggen på Ulvetanna, mens to andre skulle bli med Caspersen i et forsøk på å bestige fjellet fra vest.

«Når man ser på fjellet, er det åpenbart at vestveggen er lettest å bestige og den naturlige ruten for en førstebestigning. Jeg hadde påpekt dette hele tiden og hadde ønsket å dra dit. Men på grunn av det interne maktspillet i laget måtte jeg trekke meg og bestige alle disse andre småfjellene først. Men nå fikk jeg sjansen til å gjøre et forsøk.»

Hekta

«Det hele gikk veldig bra», minnes Caspersen.

«Vi hadde et fantastisk eventyr der. Jeg tror vi nådde toppen etter seks dager og brukte ytterligere to dager på å komme oss ned igjen. Det var en utrolig opplevelse. Hele den første ekspedisjonen der nede – den var uforglemmelig.»

- Så du visste allerede at du måtte tilbake til Antarktis?

«Selvfølgelig. Vi ble forelsket. Altså, dette stedet er helt uvirkelig. Det er perfekt hvis du liker vinterklatring – mer behagelig enn vinterklatring i Norge. Her er det dagslys hele døgnet. Det er kaldere til tider, og når været er dårlig, kan det være tøft», sier han.

«Men det er lett å komme seg rundt: Du går på ski fra fjell til fjell. Og når været er fint og sola skinner døgnet rundt, får du masse energi. Det er ingen bratte fjellsider eller fryktinngytende daler å ta seg over. Så det er et paradis. Det er rene Disney World, egentlig. Så vi ville selvfølgelig tilbake.»

A person wearing Norrøna clothing backcountry skis on a snowy landscape.
Robert på ski i Antarktis under Gessnertind-ekspedisjonen i 2017.

Tilbake for mer

Og slik ble det. Bare to år senere var Caspersen tilbake i Antarktis etter nok en telefon fra Ivar Tollefsen. Denne gangen gikk turen til et annet område, 600 kilometer øst for fjellkjeden Fenriskjeften. Toppen de hadde i sikte, var Rondespiret. 

«Vi håpet på det samme landskapet. Vi hadde bare ett fotografi av dette fjellet, tatt fra et fly omtrent 40 år tidligere. Og det så fantastisk ut. Enda spissere enn Ulvetanna. Så det er like imponerende. Men ingen har vært der etter at vi var der. Jeg tror vi skremte dem bort.»

- Ja, jeg husker at jeg leste mye om vindforhold.

«Ja. Det ser fantastisk ut, men det blåser veldig, veldig mye. Vi hadde et forferdelig uvær. Det var litt av et sjokk. Vi fløy med en Twin Otter med skiunderstell. Og jeg husker at da flyet landet, stoppet det etter 40 meter – én taulengde. Jeg syntes det var merkelig, så jeg spurte: ‘Trenger dere ikke mer enn 50 meter rullebane her?’ Forklaringen var selvfølgelig at motvinden var så sterk. Vi fikk ikke engang opp sidedørene på flyet og strevde lenge med å komme oss ut.»

- Skuffelsen må ha vært enorm etter en så lang reise?

«Vinden ga seg aldri. Da vi så oss rundt, var det tydelig på terrenget at dette ikke var den første dagen, eller den første uken, med sterk vind i området. På lesiden av fjellene var det turbulens, og det hadde dannet seg store snøformasjoner. På vindsiden var fjellet blåst helt bart. Du kunne se berget, fargene og formasjonene, og hvordan de var blitt formet av vinden.»

«Men vi hadde ingen andre hobbyer. Og vi hadde seks uker å slå i hjel før flyet skulle komme tilbake, så vi klatret så mye vi kunne.»

Tilbake til det grunnleggende: Da Caspersen ikke sluttet å klatre

Caspersen skulle vende tilbake til Antarktis tre ganger til, og utelukker på ingen måte en sjette ekspedisjon. Det eneste problemet er at det finnes så mange andre fjell å bestige, på så mange andre kontinenter. Han vil fortsette å klatre så lenge han klarer, og han har klatret så lenge han kan huske.

«Som liten klatret jeg mye, slik de fleste barn gjør. Jeg klatret på møbler og bygninger. Jeg var alltid høyt oppe i tretoppene. Jeg klatret hver dag, i høye bjørketrær med tynne greiner. Ganske snart skjønte jeg at jeg kunne klatre høyere enn alle de andre barna.»

- Var du ikke redd?

«Ja, jeg var redd, jeg kjente spenningen. Men det var delvis derfor jeg gjorde det. Jeg elsket den følelsen: å kjenne på risikoen og vite at jeg måtte være veldig forsiktig der oppe i tretoppene, der grenene var tynne.»

«Jeg husker godt følelsen jeg fikk på klatrekurset: Jeg ble forelsket med én gang, der og da. Jeg var redd – og jeg elsket det»

- Hva sa foreldrene dine? Prøvde de å stoppe deg?

«Nei, tvert imot. De oppmuntret meg. Jeg tror moren min var den eventyrlystne typen, men hun så bort når jeg klatret så høyt at hun fikk vondt i magen. Faren min oppmuntret meg, men passet på – slik jeg gjør med mine egne barn – at jeg kunne klatre ned igjen, og at jeg aldri gikk over den grensen.

Stadig flere hyllemeter på biblioteket

Da Caspersen vokste opp, var klatring som idrett ikke like synlig som i dag. Selv oppdaget han sporten gradvis, gjennom fjellbestigning og bøker han lånte på biblioteket.

«Jeg pleide å gå på biblioteket og låne bøker om de store polfarerne: Roald Amundsen, Fridtjof Nansen og andre som dem. Det var det jeg var opptatt av i begynnelsen. Jeg begynte å gå på ski og dra på lange turer i den norske fjellheimen – i Jotunheimen, på Hardangervidda – på viddene», minnes han.

«Jeg var altså interessert i fjellklatring. Heldigvis sto bøkene om klatring på biblioteket, og særlig de om klatring i Himalaya, ved siden av bøkene om polarekspedisjoner – de var i samme kategori. Så det var på en måte tilfeldig at jeg skjønte at klatring var en idrett.»

A man wearing a Norrøna jacket and helmet smiles on a snowy mountain peak. He is standing near climbing gear and a large, red and blue barrel.
Robert i Antarktis under et forsøk på å bestige østveggen på Gessnertind (3020 moh.) i 2017.

Helligtrekongersdag

Interessen hans var vekket. Etter hvert som han lærte mer om klatring, oppdaget han også at han bodde i nærheten av en fin klatreklippe utenfor Oslo. Det tok ikke lang tid før han deltok på det tidligere nevnte klatrekurset som skulle forme livet hans.

«Jeg husker godt følelsen jeg fikk på klatrekurset: Jeg ble forelsket med én gang, på flekken. Jeg var redd – og jeg elsket det», ler han.

«Etter noen timer på klatrefeltet der, i de bratte veggene på Kolsås, kom jeg hjem om kvelden og husket verken hvor jeg hadde vært eller hva jeg hadde gjort. Jeg hadde vært inne i bobla for første gang, og jeg hadde aldri opplevd en sånn følelse før. Jeg var fullstendig oppslukt.»

- Var det glede du følte?

«Det var glede, ja. Men oppe i fjellveggene var det alvor. Jeg var hundre prosent konsentrert om å holde meg i live. Og det var det jeg elsket aller mest ved det.»