Sydpolen: Yngste kvinne2023

Fra tidlig alder var Hedvig Hjertaker alltid i bevegelse, alltid aktiv. De første 19 årene av livet hennes dreide alt seg om svømming. Deretter utvidet hun horisonten: fotturer, sykling, skigåing og det å lære seg ulike ferdigheter – fordi hun ønsket varierte opplevelser.

For to år siden så hun imidlertid ingen grunn til å gjøre stort av noe som helst. Hun hadde nettopp mistet moren sin i kreft og var apatisk av sorg. Den ellers så sterke livslysten hennes hadde fordampet.

"Jeg så ikke lenger noen grunn til å spise grønnsakene mine. Jeg begynte å lure på hvorfor jeg i det hele tatt skulle gidde å gå på jobb, hvorfor jeg skulle gå ut. Jeg ville bare ligge på sofaen.

Jeg visste at det å være ute i naturen sannsynligvis er noe av det aller beste du kan gjøre for den fysiske og psykiske helsen din, men saken var: Hvorfor bry seg hvis du blir syk uansett?"

Likevel var hun i Antarktis to år senere. Hun var helt alene, på vei mot Sydpolen, med svært liten erfaring fra polarekspedisjoner og, for den saks skyld, med å gå på ski i det hele tatt. Hvordan gikk det til?

Det korte svaret er at det er en lang historie. Én ting virker imidlertid klart: Hun ser annerledes på utfordringer enn de fleste av oss – og møter dem på en annen måte.

Som en fisk på land
Ski- og fotturer var ikke noen stor del av Hjertaker-familiens aktivitetsrepertoar da Hedvig vokste opp. Så da hun nådde Sydpolen på ski, var hun sannsynligvis ikke bare den yngste kvinnen som hadde gjort det. Hun var nok også den som hadde tilbrakt minst tid på ski. Hun pleide å foretrekke vannet i flytende form.

"Da jeg vokste opp, pleide vi å dra på sommerferie til Sør-Norge. Foreldrene mine la merke til at jeg tilbrakte mer tid i sjøen enn på land. Så en høst spurte faren min om jeg hadde lyst til å begynne på svømmekurs."

– Og etter hvert skulle du vinne mange mesterskap?
«Ja, åtte NM-medaljer, tror jeg. Svømming er en stor idrett, så jeg nådde aldri opp internasjonalt. Og det krever mye trening. Jeg begynte i sjuende klasse og svømte to timer før skolen tidlig om morgenen. Til slutt var jeg oppe i 25 timer i uka. Så det var mye arbeid.»

– Men du hadde fortsatt lyst til å gjøre det, det er jo det som er så sprøtt!
«Ja, jeg var målbevisst, og jeg tror det å følge en så streng rutine i så ung alder styrket målbevisstheten og selvdisiplinen min. Svømmingen har formet mye av personligheten min.»

En annerledes utfordring
Da hun var 19 år, fikk Hjertaker kyssesyken. Hun trente til det som skulle bli hennes siste svømmemesterskap, samtidig som hun tjenestegjorde i Marinen. Resultatet var utmattelse etter infeksjonen, som gjorde henne sengeliggende i ett år. Hun sov i 15 timer, sto opp for å spise og la seg igjen.

"Jeg sov faktisk i et helt år. Jeg sluttet å svømme, og jeg sluttet i marinen. Forandringen var dramatisk. Svømming var hele identiteten min – jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre."

– Ble du gradvis bedre, eller hadde du ikke noe energi i det hele tatt gjennom hele det året? «Det som er så vanskelig med utmattelse, er at du er redd for å bli sliten. Du er redd for å gjøre ting som vil tappe deg for energi, fordi det kan bety at du må tilbringe 24 timer i sengen med smerter. Jeg var redd hele det året. Jeg var redd for å utfordre meg selv, noe som var merkelig. Å utfordre meg selv var det ene jeg alltid hadde vært veldig god til.»

Ett skritt om gangen
«Etter en stund sa faren min: ‘Vi må gjøre noe.’ Så begynte han å så noen frø hos meg. Han foreslo ting jeg kanskje kunne ha lyst til å gjøre, steder jeg kunne tenke meg å reise til. Bali, for eksempel. Men det han snakket mest om, var en vandring han hadde gått – Camino de Santiago – som er en spansk pilegrimsrute.»

Hjertaker tror at faren hennes visste nøyaktig hva han gjorde. Kroppen hennes var ikke den samme, men et sted inni henne fantes fortsatt den samme drivkraften hun alltid hadde hatt. Og det viste seg å hjelpe: Hun ønsket å ha noe å strekke seg etter. Sakte, men sikkert begynte hun å utfordre seg selv, slik at hun kunne bli klar for utfordringen hun virkelig ønsket å ta fatt på.

"Jeg hadde veldig lyst til å gå Camino de Santiago. Så jeg begynte å gå turer. Én dag gikk jeg i fem minutter, neste dag gikk jeg i seks. Etter hvert ble det vår, og det var så vakkert – jeg hadde bare lyst til å stå opp for å ta disse små turene, som ble lengre og lengre for hver dag."

Noen måneder senere fulgte faren hennes henne til startpunktet for pilegrimsleden. «Han fulgte meg i tre dager før han lot meg fortsette alene. Da sa han til meg: ‘Jeg vet at du klarer dette, Hedvig. Nå drar jeg hjem, og så tar du resten på egen hånd.’ Og det gjorde jeg. Det var en fantastisk reise.»

Nye veier
Det å komme seg etter utmattelsen og fullføre reisen gjennom Spania på egen hånd ble et vendepunkt for Hjertaker. Etter å ha tilbrakt hele oppveksten i svømmehaller forsto hun nå at hun var fullt i stand til å takle andre typer utfordringer – fysiske så vel som mentale.

«Da jeg hadde fullført vandringen, tenkte jeg: ‘Hvis jeg klarte å gå 900 kilometer, vil jeg også klare å studere. Hvis jeg klarer det, kan jeg også ta en mastergrad. Og hvis jeg kan gå, antar jeg at jeg også kan sykle.’ Så syklet jeg fra England, gjennom Frankrike og Sveits til Italia», sier hun.

– Det er litt av en langtur!
«Ja! Og etter å ha bevist for meg selv at jeg klarte det, begynte jeg å se etter andre utfordringer. Så om vinteren tok jeg toget til høyfjellsplatået ved Finse, med en gammel pulk som jeg fylte med utstyr, for å finne ut hvordan det var å gå på ski med tung oppakning.»

"Jeg likte det veldig godt, så jeg begynte å legge ut på lengre turer. Jeg gjorde noen forferdelige feil", ler hun. "Men det er sånn man lærer raskest!"

Den største utfordringen
Da Hjertaker mistet moren sin, ble hun liggende på ryggen igjen. Men denne gangen var det annerledes. Nå ville hun ikke reise seg, og hun fant ingen åpenbar grunn til å bevege seg. Men så dukket Sydpolen opp. «Det var en regnværsdag. Jeg var trist og lå der og scrollet på Instagram. Jeg er fullt klar over hvordan algoritmene fungerer – likevel er jeg veldig glad for at denne annonsen nådde meg. Den viste Molly Hughes, kvinnen som hadde rekorden før meg. Det var et kort klipp av henne på ski mot Sydpolen.»

"Jeg stoppet opp og tenkte: «Wow, Sydpolen. Det hadde jeg aldri tenkt på.» Jeg googlet litt og fant ut at jeg hadde en sjanse til å slå rekorden. Og i det øyeblikket bestemte jeg meg for å gjøre det. Man kan vel si at det er typisk meg: Jeg bestemmer meg for å gjøre noe, og så finner jeg ut hvordan jeg skal få det til."

Opp og sørover
Når Hjertaker ser tilbake, er hun ikke så sikker på om hun ville ha gjennomført ekspedisjonen dersom hun hadde visst hvor mye den ville koste, hvor mye hun måtte ofre, hvor mye trening den ville kreve av henne, og sist, men ikke minst, hvor kaldt det ville bli.

«Heldigvis er jeg en sorgløs og spontan person», sier hun.

– Med så lite erfaring fra polarekspedisjoner er to år svært kort tid fra beslutningen tas til man setter rekord på Sydpolen. Hvordan klarte du det?

"Jeg fortalte ingen om det på et helt år. Jeg bestemte meg for å krysse innlandsisen på Grønland først, fordi jeg måtte bevise at jeg hadde den nødvendige erfaringen. Grønland var inngangsbilletten min. Det gjorde jeg i mai 2022. Dermed hadde jeg bare seks måneder på meg til å skaffe finansiering – og til å fortelle alle at jeg skulle bli polfarer tidlig i 2023", ler hun.

– Hvordan gikk du fram? Ringte du bare faren din og sa: «Hei, jeg skal til Sydpolen»?
«Vel, jeg ønsket meg et år fylt med eventyr, og på den tiden var jeg i Sør-Amerika og besteg Aconcagua», sier Hjertaker.

"Jeg syntes det var vanskelig å fortelle det til familien min, fordi vi hadde mistet mamma. Julen har alltid vært viktig i familien vår, så det var vanskelig å fortelle dem at jeg ikke kom til å være der fordi jeg skulle til Antarktis. Så jeg fortalte det til alle i en e-post."

En tøff start
Før hun dro til Antarktis, fikk hun litt kalde føtter. Hun syntes Sydpolen var et temmelig dristig mål og var usikker på om hun kom til å lykkes.

"Alle jeg snakket med som hadde gjort det, hadde mye erfaring. Det hadde ikke jeg. Jeg lærte å bruke kompasset for bare seks måneder siden. Men når jeg bestemmer meg for å gjøre noe, satser jeg fullt og helt. Så før jeg visste ordet av det, sto jeg og ventet på flyet som skulle ta meg til startpunktet ved Hercules Inlet."

– Hvordan var den første natten i Antarktis, alene i teltet?
«Det var litt kaotisk», ler hun.

"Ingenting var på rett plass, og jeg følte at jeg ikke hadde kontroll på noe. Jeg hadde vært veldig følelsesladet tidligere den dagen, og jeg følte meg veldig alene. Derfor var jeg svært takknemlig for satellittkommunikasjonen, som gjorde at jeg kunne snakke med familien min og kjæresten min hver dag."

– Og så, på den andre dagen, ble du syk?
«Ja, jeg pådro meg en kraftig forkjølelse. Egentlig var det lungebetennelse, så jeg måtte begynne på antibiotika. Det ble en tøff start. For å gjøre vondt verre blåste det kraftig, og sleden var på sitt tyngste. Før jeg dro, hadde jeg imidlertid snakket med Børge Ousland. Han sa at hvis jeg bare kom meg gjennom de første ti–tolv dagene, ville det gå bra.»

«Jeg holdt fast ved det rådet.»

Å komme inn i rytmen
Akkurat som hjemme begynte en vanlig dag med vekkerklokken – klokken sju om morgenen, eller noen ganger åtte eller ni. «Det var ingen som ventet på meg, ingen som brydde seg om jeg gikk på ski i ni eller tolv timer. Alt var opp til meg. Det krevde mye selvdisiplin. Etter at alarmen hadde gått, gjensto den vanskelige oppgaven med å komme seg ut av soveposen», ler hun.

"Jeg fikk en ny prototype fra Norrøna – en vintersovepose, og den var fantastisk. Dette er forresten ikke reklame – men jeg hadde ikke forventet å kunne sove komfortabelt og varmt i Antarktis. Samtidig er det veldig kaldt ute – så det er ikke særlig behagelig å komme seg ut av den."

Mens hun tok på seg alle klærne og alt utstyret og pakket ned teltet, planla hun dagen. Hun satte seg et mål for hvor mange kilometer hun skulle tilbakelegge, og så la hun i vei.
«På med brillene, så går vi. Jeg begynte med å gå i femti minutter og deretter hvile i ti. Senere fant jeg ut at det var bedre å gå i en time og hvile i fem minutter. Det blir for kaldt å stå stille.»

Den ene foten foran den andre
Før hun dro, snakket Hjertaker med mange av de rette menneskene. Børge Ousland var en av dem, og en annen var Erling Kagge, en annen erfaren eventyrer. Når det røynet på, kom rådene deres godt med.

– Hva gjorde du for å motivere deg selv på de tøffeste dagene?
«Vet du hva? Noen ganger opplevde jeg at hodet var fast bestemt på å fortsette, men kroppen hadde fått nok. Jeg ville gå videre, mens kroppen fortalte meg at det var på tide å stoppe.»

I slike øyeblikk tenkte hun tilbake på rådet Erling Kagge ga henne før hun dro. «Han sa til meg at på enhver tur, uansett hvor tøff den måtte være, handler det om å sette den ene foten foran den andre. Det handler om å ta denne store oppgaven og dele den opp i små biter – helt ned til kjernen: å sette den ene foten foran den andre, og så gjenta den bevegelsen», sier hun.

«Det er faktisk så enkelt!»

Tom for strøm
– På et tidspunkt mistet du kontakten med omverdenen i tre dager på grunn av et ødelagt solcellepanel. Hvordan påvirket det deg?

"Det er en langsom prosess. Solcellepanelet slutter å virke. Nødladeren er tom. Jeg hadde 50 prosent strøm på én enhet og 30 på en annen – og strømmen tappes raskt på grunn av kulden. Det gikk inn på meg," sier hun.

– Hvordan var situasjonen, hva skjedde?
«Været var forferdelig, det var iskaldt. Jeg tok av meg den ene hansken og berørte metallet på GPS-en, og det var som å brenne fingrene på en komfyr. Jeg hadde også en kuldeskade på innsiden av låret. Jeg hadde følt meg dårlig og hatt magekramper.»

"Så med tanke på tilstanden min ble jeg redd et øyeblikk – der ute, så utrolig langt unna hjelp og uten mulighet til å tilkalle den."

Sikkerheten først, æren uansett
Når hun følte seg uthvilt og alt var bra, var det lettere å avfeie komplikasjoner og tenke at alt kom til å ordne seg, forklarer Hjertaker.

«Men da jeg ringte familien min, kjæresten min og sikkerhetsselskapet og fortalte dem at jeg kom til å miste kontakten, ble de alle bekymret. Sikkerhetsselskapet betraktet det som en nødsituasjon», minnes Hjertaker.

– Det kan vel ikke ha virket beroligende på deg?
«Nei, det fikk meg til å tenke. Men til slutt fløy sikkerhetsselskapet til Sydpolen og slapp ned et nytt solcellepanel til meg på veien. Så det ordnet seg.»

«Jeg hadde lovet familien min at jeg skulle komme meg hjem igjen. Derfor var tryggheten – det å ha muligheten til å få hjelp – svært viktig for meg. Langt viktigere enn æren av å nå Sydpolen uten støtte. Hvem bryr seg? Jeg har mange flere liv å leve», ler Hjertaker.

Som en berg-og-dal-bane
Hun vurderte egentlig aldri å gi opp, uansett hvor tøft det ble. Og selv i Antarktis er ikke alle dager like tøffe. Det var også mange gode dager, og hver dag var verdifull – en mulighet til å lære.

"Det var mange opp- og nedturer," sier hun med en latter.
"Noen dager følte jeg gikk mye raskere enn en vanlig dag hjemme. I løpet av én time kunne jeg ha vært innom alle kriker og kroker av tankene mine. Jeg ble virkelig kjent med meg selv og fikk tenkt grundig gjennom ting," sier hun.

"Jeg kom på minner som jeg ikke tror jeg ville hatt tid til å tenke på hjemme. For eksempel fra da jeg var liten og lekte med søstrene mine. Samtidig måtte jeg konfrontere vanskelige tanker, minner og følelser. Det var jeg forberedt på. Før jeg dro, hadde jeg bestemt meg for bare å la følelsene komme."

– Så ekspedisjonen var som terapi for deg?
«For meg var den terapeutisk, ja. Jeg vet ikke om den ville vært det for alle. Jeg ga virkelig følelsene mine fritt utløp. Når jeg sørget og savnet moren min, stoppet jeg bare opp og gråt høyt så lenge jeg trengte, og så ... ga det seg, og jeg følte meg bedre. Det kan man ikke bare gjøre i en dagligvarebutikk hjemme.»

På jakt etter den neste utfordringen
Vel hjemme igjen, i god behold, kan hun gå på butikken, men hun kan ikke gråte så lenge hun vil. Uansett sier Hjertaker at hun ikke ville ha dratt på en ny ekspedisjon til Sydpolen. Men bare fordi hun allerede har gjort det.

"Jeg ville ha gjort det igjen hvis jeg ikke allerede hadde gjort det, men jeg liker ikke å gjøre det samme to ganger. Nå føler jeg at jeg mestrer en skiekspedisjon. Det var en utfordring, og jeg elsket det. Men jeg synes det er viktig å lære nye ting," sier hun.

"Jeg kommer til å fortsette å gå på ski, men ikke til Nordpolen. Jeg er på utkikk etter en ny utfordring, en annerledes utfordring. Det ville berike livet mitt mye å lære å seile, for eksempel. Eller å lære å surfe eller kite: å lære og mestre noe annet, i stedet for å dra på enda en polarekspedisjon – det er poenget."