Text: Håkon Sollund
Photos: expedition members
First published: Norrøna Magazine, The Expedition Issue, Fall/Winter 2023
Stein P. Aasheim, Bjørn Myrer Lund og Gunnar Aksnes la ut for å bestige sørveggen på Nord-Amerikas høyeste fjell.
«Vi var borte i lange perioder, og det var åpenbart en viss risiko forbundet med det, men jeg kan ikke huske at foreldrene mine noen gang var bekymret.»
Denali var uimotståelig for de tre vennene Stein P. Aasheim, Bjørn Myrer Lund og Gunnar Aksnes, og de var ikke akkurat nøye med akklimatiseringen. Det skulle de komme til å angre på – i hvert fall etter å ha tenkt på det i 40 år.
«I 1983 var dette et ambisiøst prosjekt med tanke på hvor lite erfaring vi hadde. Det var en formidabel høydeforskjell, men vi lot oss ikke så lett skremme den gangen. Dette var vårt første møte med tynn luft og hvor mye høyden tapper deg for krefter», sier Aasheim.
Snublende over isbreen
De vanlige symptomene på høydesyke meldte seg: hodepine, søvnløshet og manglende matlyst. I tillegg ble det litt klønete snubling på breen. I boken sin Stein Ps eventyrlige reiser (Stein P.s eventyrlige reiser) beskriver han situasjonen:
"At jeg koblet meg fra tauet på leirplassen, skyldtes mest sannsynlig at oksygenmangel svekket dømmekraften min. Etter to skritt tråkket jeg gjennom en snøbro og ble hengende etter armene. Jeg kom meg opp, tok to skritt til og falt gjennom igjen. Da bandt jeg meg inn i tauet igjen og falt ikke gjennom flere sprekker."
Etterpåklokskapens visdom
Med andre ord fikk høydesyken tak på Stein P. Aasheim og førte ham på villspor. Der og da syntes de ikke det var særlig dramatisk. Nå ser han annerledes på det.
«Jeg har tenkt mye på det siden. Hvor nær døden var jeg, og hvor nær har jeg vært siden? Hvor mye flaks har jeg egentlig hatt? Det var en situasjon som lett kunne ha endt med døden. Jeg kunne like gjerne ha forsvunnet ned i den bresprekken. Når man er helt utmattet, slik man blir i tynn luft, er det lettere å gjøre feil. Denali var en viktig påminnelse om det», sier han. «Men ellers gikk turen bra!»
Vilje til å ta risiko
Aasheim sier at viljen til å ta på seg prosjekter uten å ane konsekvensene var en annen den gangen.
«Det var selvfølgelig noe vi tenkte på. Vi brukte det nyeste og mest moderne utstyret og de hjelpemidlene som var tilgjengelige, så vi følte oss godt forberedt. Men vi visste ingenting om topografien, hadde knapt noen rutebeskrivelser og ingen mulighet for å bli reddet – det var ingen måte å kommunisere med omverdenen på, og slike ting», sier han.

Et postkort var godt nok
«Jeg ser at vi noen ganger blir sammenlignet med mange andre: klatrere, ekspedisjonsgrupper og fjellvandrere», sier han. «Men jeg synes ikke den sammenligningen er helt rettferdig, siden vi havnet et annet sted på skalaen for hvor tøft det var. Det var rett og slett helt andre tider, og stemningen var en annen.»
For mange år siden spurte Aasheim moren sin om hun var bekymret når han dro på ekspedisjon, for eksempel til Denali. Det var hun i grunnen ikke.
«Vi var borte i lange perioder, og det var åpenbart en del risiko forbundet med det, men jeg kan ikke huske at foreldrene mine noen gang var bekymret. De pleide å si: ‘Vi fikk et postkort fra Alaska for to uker siden, så vi vet hvor Stein er.’ Min egen datter var en gang på ryggsekktur gjennom Sør-Amerika, og hvis jeg ikke fikk en tekstmelding hver eneste dag, gikk jeg helt fra konseptene.»
En grunn til å reise
Aasheim sier at han egentlig aldri hadde tenkt på at han trengte en grunn til å dra på ekspedisjon, før en journalist stilte spørsmålet for første gang.
«Så jeg måtte finne på en», ler han. «Og etter hvert som du blir eldre, begynner du å gruble. Du begynner med klatring og klyving fordi du synes det er morsomt og utfordrende, uten å tenke på mestringsglede eller andre slike begreper. Du trenger ikke å vite hvorfor du liker å være i fjellet. Det å bare nyte det var godt nok.»

Komfortsonen flytter seg
«Når det er sagt: Hvis du lever et liv der du stadig befinner deg utenfor komfortsonen din, blir kanskje det komfortsonen din», sier han.
For ham begynte det hele med turer i skogen og aleneturer i fjellet som ble lengre og lengre – en utvikling som egentlig aldri stoppet opp. Etter hvert klarte han å leve av å skrive.
«Og så havnet jeg på skråplanet og kom meg aldri tilbake på flatmark igjen», ler han. «Det som er så tilfredsstillende, er å få bryne seg på ting som der og da er krevende, utfordrende og ubehagelige – uten noen garanti for å lykkes. Det trenger ikke å være livsfarlig, men det må være en risiko for å mislykkes. Jeg trives i det grenselandet», sier han.
«Hvis du lever et liv der du stadig befinner deg utenfor komfortsonen din, blir kanskje nettopp det komfortsonen din.»
Vennskap og risiko
«Kameratskapet er selvfølgelig også viktig», svarer Aasheim på spørsmål om hva som fikk ham til å reise halve jorden rundt for å klatre i Alaska. «Når det gjelder Denali, hadde Gunnar, Bjørn og jeg klatret mye sammen og var en del av et lite miljø rundt Kolsåstoppen i Oslo. Kjemien må stemme med folk du skal tilbringe mange lange dager og netter sammen med i et telt. Men – og dette er nok det viktigste – dere må vurdere risiko på samme måte», sier han.

«Dere trenger ikke nødvendigvis å ha like mye erfaring eller være i like god fysisk form. Men det er viktig at ingen er nervøse og synes at ting er for risikable, mens de andre mener de har mye å gå på og ler bort risikoen. Det er problematisk.»
Fjellet i seg selv
Det var én ting de alle var enige om: Denali var et vakkert fjell, og det måtte bestiges. «Det er en massiv, 3000 meter høy vegg, en vakker rute, med Cassin-pilaren midt i. Så det handler ikke bare om utfordringen, men også om fjellets estetiske linjer. Det er helt klart noe ved selve fjellet som trekker. Ved den flotte klatreruten.»
