La det være krystallklart. Icelegacy-prosjektet, som går ut på å krysse de 20 største isfeltene på jorden, er tøft. Vi er ikke bare redde for bresprekker, som de enorme hullene i de alaskiske iskappene, men vi er også bekymret for de dramatiske og overveldende endringene.
Is er en viktig faktor for å regulere temperaturene og muliggjøre liv på jorden. Det er sårbart og smelter i et svært høyt tempo mens vi ser på. At det forblir kaldt er avgjørende, og mye står på spill. Balansen på planeten vår blir kanskje aldri sunn igjen. Hvor mye bidrar vi selv til denne ubalansen?
For rundt ti år siden startet jeg og Norrøna-ambassadørkollega Børge Ousland Icelegacy-prosjektet.
Tanken er å gå utover tilfredsstillelsen av vårt eget ego og våre egne prestasjoner. Vi er to forskjellige generasjoner som møtes med den samme lidenskapen, de samme overbevisningene og verdiene, drevet av den samme viljen til å flytte grensene for utforskning enda lenger.
Ved å krysse de 20 største isfeltene på jorden håper vi å bygge bro mellom eventyr og vitenskap, samle inn prøver som brukes i ulike vitenskapelige studier, og dele resultatene gjennom media, foredrag, opprop og utdanningsprogrammer. Til syvende og sist handler det om å påvirke opinionen i retning av å bevare isen og redusere vår påvirkning på naturen.
Hvor startet det hele? Oktober 2010, Norge. Børge ropte «der satt den!». Champagnekorken føyk til værs, ikke bare på grunn av trykket, men gleden vår fikk den til å gå enda høyere. Jeg hadde nettopp fullført min første ekspedisjon sammen med ham og kaptein Thorleif Thorleiffsson, som mannskap om bord på «Northern Passage», en 31 fots trimaran som seilte vellykket rundt Nordpolen i løpet av én eneste sesong. Jeg var 24 år gammel. I det øyeblikket var jeg utrolig gira, men også bekymret. Hvorfor? På grunn av det som nettopp hadde skjedd gjennom Nordvestpassasjen.
Nordvestpassasjen er en rute som forbinder Stillehavet med Atlanterhavet gjennom den nordlige delen av det nordamerikanske kontinentet. Vi seilte og motorseilte gjennom denne passasjen på 25 dager! Ett århundre tidligere brukte nordmannen Roald Amundsen tre år på å krysse den. Uten tvil hadde vi en raskere båt, bedre teknologi og mer informasjon. Likevel var det sannsynligvis mangelen på is som var hovedårsaken til at vi lyktes.
Gjennom Bellotstredet, en svært smal kanal som vanligvis er fylt med is, kom vi oss frem uten problemer. En isbjørn! Da vi nærmet oss land, sto Arktis’ konge rett foran oss, bare noen meter unna. Jeg fikk knapt tatt noen gode bilder på grunn av hvor oppspilt jeg var. Bjørnen gikk bort fra oss og snudde seg én siste gang. Hvis jeg tenker tilbake på den opplevelsen med barnets blikk, ville jeg sagt: «For en fantastisk opplevelse!». Det får meg til å lure på om isbjørnen følte den samme begeistringen.
En eller to graders temperaturøkning i Baskerland, hvor jeg vokste opp, påvirket aldri livet mitt. I Oslo vil det kanskje bare forkorte langrennssesongen. Men i polarområdene forvandler den samme temperaturforskjellen is til vann.Isbjørnen blir plutselig fratatt jaktområdet sitt, havisen, der den fanger sel. Det er akkurat det samme som om vi skulle fjerne alle supermarkedene i byene våre.Denne opplevelsen var virkelig en stor øyeåpner, og mitt engasjement for bevaringsprosjekter begynte å vokse.
Et par år senere fullførte vi den første kryssingen av Nordaustlandet, en av øyene i Svalbard-arkipelet. Børge spurte meg om jeg var interessert i å krysse flere iskapper sammen med ham for å øke bevisstheten om issmeltingen. Det tok ikke lang tid før jeg svarte. Icelegacy var født.
Mitt partnerskap med Børge gjennom Icelegacy-prosjektet representerer en sterk allianse av ekspertise, besluttsomhet og et felles engasjement for å beskytte Jordens isformasjoner. Vår samlede innsats søker å bevare isens skjønnhet og betydning, samtidig som vi vekker en følelse av ansvar og handling hos enkeltpersoner, lokalsamfunn og nasjoner over hele verden.
Breene er i rask tilbakegang på grunn av stigende temperaturer, noe som fører til fare for langsiktig havnivåstigning. De er avgjørende som ferskvannskilde for millioner av mennesker over hele verden. Derfor må breene bli bedre kjent og beskyttet. Verden må finne tekniske og politiske løsninger på miljøkrisen. Icelegacy er ment å være en inkubator for denne prosessen, et visuelt eksempel på hva som skjer på dette feltet.
Å utforske er et konstant behov for meg. Det er en måte å forstå hvor sårbare vi er, og at vi er knyttet til naturen. Det er gjennom å oppleve intense, magiske øyeblikk i villmarken at jeg innser hvor vakker planeten vår er.
For barna våre betyr dette ikke å skjemme dem bort med plastleker til jul, det betyr å gi dem en sjanse til å utforske en verden som fortsatt er vill. For meg betyr det mye is og noen skikkelig feite isbjørner!
Vi kan kritiseres for at vi tar flere fly for å komme oss til disse avsidesliggende isbreene. Det er greit nok. Men vi prøver fortsatt å jobbe livet av oss for å bygge bro mellom eventyr og vitenskap. De siste 20 årene har jeg utforsket noen av de mest avsidesliggende stedene, hovedsakelig i polarområdene. Så langt har Børge og jeg krysset halvparten av verdens 20 største iskapsler.
Alle disse opplevelsene og det å være vitne til at klimaendringene akselererer, har endret tankesettet mitt og måten jeg forbruker produkter på. Jeg har alltid menneskets fotavtrykk i bakhodet. Jeg stiller meg spørsmålet: Hva kan jeg gjøre for å redusere mitt fotavtrykk?
Fra å ilegge meg selv en «plastskatt» på 10 NOK (1 EUR) hver gang jeg kommer hjem med noe plast og gi pengene til miljøorganisasjoner, til å la være å kjøpe det jeg egentlig ikke trenger, fra å spise lokal, sesongbasert mat til mitt siste tiltak om å plante et tre hver gang jeg tar flyet – jeg prøver bare å ta min del av ansvaret fordi jeg blir trist av det som skjer med planeten vår.
Ett år bidro jeg til å plante 30 trær: 20 i landsbyen Tarauaca i den brasilianske Amazonas-regnskogen og 10 i Sørvest-Frankrike, der jeg kommer fra. Samtidig står jeg overfor utfordringen med å reise rundt i verden, dra til avsidesliggende steder og prøve å redusere karbonavtrykket mitt på samme tid. Jeg snakker om miljøet, men er samtidig langt unna å være et ansvarlig menneske. Jeg er ingen helt og full av motsetninger.
En pessimist ville si «vi kan ikke gjøre noe! Alt er over», eller en optimist ville si «alt er bra! Det går fint». Men i begge tilfeller blir ingenting gjort. For meg handler det om hvorvidt vi prøver å være en del av løsningen eller en del av problemet. Å være en del av løsningen – er ikke det en fantastisk mulighet til å vokse som menneske, som samfunn og samtidig bli mer ansvarlige? Og hva om vi, i stedet for å ta en beslutning med tanke på virkningen i morgen, ser for oss at virkningen av den beslutningen ligger hundre år fram i tid? Da kunne vi forutse konsekvensene på lang sikt.
Jeg mener at selskaper kan redusere skaden på denne planeten ved å selge renere produkter og tjenester. Det er opp til oss å velge med omhu og bekjempe det følelsesstyrte forbruket. Vi stemmer hvert fjerde år på en president. Men med kredittkortet vårt stemmer vi hver eneste dag!
Enten vi tror på menneskelig påvirkning i klimadebatten eller ikke, mener jeg at vi uansett har et ansvar for å beskytte ville, åpne områder slik at barna våre kan oppleve rike økosystemer.
Skal vi la disse enorme kildene til ferskvann forsvinne?
Skal vi prøve å handle, eller skal vi bare la det skje?
Og hva skal vi si til barna våre?
Handlinger sier mer enn ord.
Ord er billige.
