Mount Everest1985

«Mest vellykket?» Mente Chris Bonington egentlig lykkelig – eller tenkte han på heldig eller vellykket? Jeg tror han mente alle nyansene i ordet.

Etter de fleste målestokker var ekspedisjonen usedvanlig vellykket. Alle som virkelig ønsket det, nådde faktisk toppen, uten så mye som mindre uhell.

Heldige? Absolutt. Men det var ikke bare ren flaks. Kanskje flaksen lå i hvordan teamet var satt sammen, at vi hadde godt utstyr som fungerte bra, og at været oppførte seg litt bedre enn forventet.

Lykkelig? Kan man være lykkelig mens man klatrer mot himmelen, opp til toppen av Mount Everest, med så å si null oksygen i luften og bitende kulde, samtidig som man tilbringer nettene klaustrofobisk innesperret i en liten sovepose mellom tre andre i et spinkelt telt, med fare for å bli blåst av fjellet av de uberegnelige jetvindene som jevnlig feier over det? Nei, selv ikke fjellklatrere er så masochistiske. Men hvis du etter en periode på rundt to måneder kan si at tre eller fire dager var ekstremt krevende, mens resten av dagene kanskje var blant de beste og mest gledesfylte du noensinne har opplevd, kan det hende at turen fortjener betegnelsen «lykkelig».

Hvordan kan det ha seg?

Hovedgrunnen: Det var Arne Næss jr.s ekspedisjon.

Som ung mann var Arne en av Norges beste klatrere. Læremesteren hans var den legendariske onkelen hans, filosofiprofessoren og klatreren Arne Næss senior.

Som 20-åring forlot unge Arne Norge for å lære om skipsfart av sin grandonkel, Erling Næss. Fjellmannen i ham ble stengt inne i et forseglet rom, dypt skjult i hans hjerte og sinn.

Det kunne bare gå én vei. Etter 20 år var han rik og utilfreds. Klatreren som hadde vært fanget inni ham, kastet av seg lenkene, stormet ut i friluft og ropte: «Jeg vil til fjells!»

Så, hva gjør en førtiåring som trodde han hadde begravd klatreren i seg, som vet at han på det meste har ti år på seg til å ta igjen det tapte, og som var vant til å oppnå alt han satte seg fore? Dette er ikke en drøm om
norske fjelltopper som Gaustatoppen eller Galdhøpiggen. Han vil klatre så høyt som mulig, på verdens høyeste fjell. Ambisjonen hans var ikke bare å bli med på en tilfeldig tur til fjells. Han ville finansiere og lede
den første norske ekspedisjonen til Mount Everest.

Han innså at han måtte lære å krype før han kunne klatre. Derfor organiserte og ledet han i 1979 en ekspedisjon til Numbur, et rundt 7 000 meter høyt og ubesteget fjell i Nepal.

Jeg ble invitert med og fant raskt en likesinnet i Arne. Vi var begge glade i moro, konkurranseinnstilte, prestasjonsbevisste og resultatorienterte. Friluftslivet var viktig for oss, men når vi var på ekspedisjon, var det utfordringen, utfoldelsen og mestringen som sto i sentrum.

Numbur var et tilbakeslag for klatreekspedisjonen. Vi kom oss ikke over 6 000 meter. Intern uenighet og krangling tappet laget for krefter. Det var ingen styrke eller pågangsmot igjen til å gjøre det vi hadde kommet for å gjøre: å bestige fjellet.

For Arne var det et stort nederlag. Dette skulle være trening og forberedelse til den store drømmen: Mount Everest. Var han virkelig i stand til å lede en ekspedisjon til verdens høyeste fjell?

Kanskje var det som skjedde, til det beste. Arne lærte at sammensetningen av klatrelaget var avgjørende, ikke bare for å nå toppen, men også for muligheten til fellesskap, samhold og glede. Erfaringene fra Numbur gjorde Everest-ekspedisjonen i 1985 til trolig den best forberedte og ledede klatreekspedisjonen i Himalayas historie.

Arnes grunnleggende spørsmål var dette: «Hvem skal jeg ta med meg på det første norske forsøket på å bestige Mount Everest? De beste, de tøffeste klatrerne i Norge? De som ikke kjenner frykt eller nøling i møte med tynn luft, bitende kulde og hylende stormer, og som er villige til å gi alt, kanskje til og med livet, for at ekspedisjonen skal lykkes?»

«Nei», sa Arne. «Jeg vil ha med meg folk som er gode nok til å nå toppen på en god dag, som har vett nok til å la være når det er livsfarlig, som er villige til å samarbeide og utfylle hverandre, og som ikke manøvrerer eller holder igjen for å spare krefter til sitt eget toppstøt, og som jeg kan smi sammen til et uslåelig lag.»

Jeg er ikke sikker på om han hadde tenkt ut alt dette på forhånd, men det var i hvert fall det han endte opp med å gjøre. For oss andre ble Arne lederen vår. Ikke en leder eller en person vi lot oss kue av – vi var alle altfor selvstendige til det – men en person vi så opp til
og hadde ubegrenset tillit til, en person vi gjerne fulgte, og som vi var villige til å investere mye i.

Måten han satte sammen Everest-laget på, sto ikke beskrevet i noen lærebok. Han inviterte tjue av Norges beste klatrere til en kveld med gryterett og øl. Noen av dem tilhørte den unge garde, mens andre var tidligere storheter som fortsatt var delvis aktive. Etter
å ha forklart hva han ønsket og ikke ønsket for ekspedisjonen, ba han alle skrive ned navnene på klatrere de kunne tenke seg å ha med på en ekspedisjon til Everest. Ifølge Arne valgte åtte menn hverandre, ham selv inkludert. Dermed ble utvalget som følger: Hans Christian Doseth, Håvard Nesheim, Bjørn Myrer Lund, Stein P. Aasheim, Ola Einang, Odd Eliassen, Ralph Høibakk, Chris Bonington.

Hva tenkte Næss om å ta med seg kanskje verdens fremste Himalaya-veteran og ekspedisjonsleder som et vanlig lagmedlem? Hvordan ville det være for Arne å lede en gruppe klatrere som alle hadde mer erfaring fra høyfjellet enn ham selv? Kunne Chris takle å være rådgiver uten myndighet til å ta beslutninger? Kunne han finne seg i å underordne seg en mindre erfaren norsk forretningsmann som var fast bestemt på å virkeliggjøre gamle guttedrømmer?

I mange år hadde Arne drevet sitt eget rederi med gode resultater. Han var vant til å ta ansvar og lede andre mennesker, og til å ta viktige beslutninger med store konsekvenser under press. Men det handlet bare
om penger, ikke om liv eller død. Få av oss trodde på teorien om at den som har vist seg å være en god leder, kan lede hva som helst.

Den skepsisen viste seg å være ubegrunnet. Arne tok styringen fra første dag og ga aldri slipp. Viktige beslutninger ble tatt i møteteltet. Alle som hadde noe å si, fikk komme til orde. Arne var rask til å skjære bort uvesentlige elementer og legge vekt på det som var avgjørende for beslutningene. Vi følte oss stadig tryggere på Arne som leder og fikk stadig større tillit til ham. I praksis var han noe så uvanlig som eier, styreleder og administrerende direktør på én og samme tid.

Ledelse er som så mye annet: Det ser enkelt ut når det gjøres riktig, men er utrolig vanskelig når man står midt oppe i det. Én ting er å ta gode beslutninger som skaper trygghet og respekt. Å utvikle seg videre og bli en god leder krever egenskaper som Arne viste: medmenneskelighet, omtanke og varme, samt vilje til å ta det ytterste ansvaret i krevende situasjoner.

Hans lederskap under ekspedisjonen minner om det en kinesisk vismann, Lao Tse, sa om emnet: «Den dårlige lederen er den folket forakter. Den gode lederen er den folket ser opp til. Den store lederen er den folket sier: ‘Vi gjorde det selv.’»

Arne søkte om tillatelse til å bestige Everest i 1980. Svaret var at det var venteliste for å få tilgang til den foretrukne ruten fra sør. På den tiden tillot Nepal bare én ekspedisjon per rute per sesong, det vil si før eller etter monsunen. Hvis det var denne ruten han ønsket, måtte han vente til 1985. Men andre ruter var ledige: Vesteggen eller Nordveggen via Lho La og Sørvestveggen før monsunen, samt normalruten etter monsunen. Eller hva med en ny rute? Den enorme Kangshung-siden ventet på de dristige.

Arne må ha vært fristet til å takke ja til noe som ville ha gitt ham en raskere start. Han var 42 år gammel og ville være 47 i 1985. Alder er mer enn bare et tall når det gjelder verdens høyeste fjell. Men han ga ikke
etter for fristelsen; målene og strategien hans var klare. Han ville ikke gjøre noe som kunne svekke sjansene hans for å virkeliggjøre den tredelte drømmen sin:

1. Led en vellykket norsk ekspedisjon til Mount Everest.
2. Få den første norske klatreren til toppen uten ulykker.
3. Kom seg til topps på egen hånd etter at de to første målene var nådd.

Det betydde ganske enkelt sørøstsiden fra Nepal, før monsunen og med oksygen. Ingen overdrivelser fra risikovillige som ønsket å prøve noe nytt, helst uten oksygentank og maske.

Vi ankom Base Camp som en flokk i midten av mars 1985. Våren er den vakreste årstiden – også i Nepal. Moder Jord hadde nettopp våknet fra vinterdvalen. Skoger av blomstrende rododendron kledde dalene i alle regnbuens farger.

Everests naboer på høyre side sto og betraktet oss mens vi passerte kontrollpostene underveis. Hun skjulte seg bak Nuptse-ryggen og viste seg ikke før hun kom til syne på Khumbu-breen. Da reiste hun seg som en rødmende brud, med Khumbu-isfallet som et slør langs kirkegulvet.

Vi gikk i rolig tempo for å akklimatisere oss og bli kjent med våre nye venner, sherpaene. For å sikre at vi fikk de aller beste, hadde Arne inngått avtaler med eliten blant fjellsherpaene to år i forveien. Med det mener jeg dem som hadde erfaring fra flere ekspedisjoner. Mange av dem hadde vært på toppen av Everest, noen flere ganger. Han sørget også for at de hadde de personlige egenskapene han ønsket i sammensetningen av klatrelaget.

Hans sterke ønske var at sherpaene ikke skulle betraktes som innleid arbeidskraft, men som våre nye venner. Vi måtte få dem til å føle at de var en del av en stor familie – med et felles ønske om å virkeliggjøre en felles drøm. At han klarte å nå dette målet, er en av Arnes største prestasjoner som leder.

Pertemba, Pema Dorje, Tsowang, Ang Rita, Sundare og de andre ble knyttet til oss gjennom varme vennskapsbånd. Båndene ble ekstra sterke fordi de ble flettet sammen mens vi gikk hånd i hånd mot et krevende mål. Vi presset oss alle mot våre egne yttergrenser og var gjensidig avhengige av hverandre for å overleve. Vennskapet vil vare så lenge vi lever. De fleste av oss har reist tilbake til Nepal for å besøke dem, og de har tatt den lange reisen til Norge for å møte oss igjen.

Fra vi ankom baseleiren til vi kunne gjøre det første forsøket på å nå toppen, gikk det omtrent én måned. Fire leirer måtte opprettes og forsynes. Den høyeste lå nesten 8 000 meter over havet, mellom Everest og hennes vokter, Lhotse på 8 516 meter.

Arbeidsfordelingen mellom sherpaene og oss var at vi gikk opp og sikret ruten med faste tau, mens sherpaene fraktet utstyr.

Dette var den klassiske måten å bestige de høyeste fjellene på frem til midten av 1900-tallet: En liten hær av bærere fraktet i løpet av noen uker tonnevis med mat og utstyr til baseleiren. Deretter ble en mindre gruppe utvalgte hjelpere igjen, som over flere uker bidro til å etablere høydelagre. Til slutt var det de sterkeste av de tilreisende klatrerne som kronet ekspedisjonen ved å nå toppen.

Det fantes kritiske røster i Norge som mente at dette systemet var utdatert i 1985. Everest ble første gang besteget på denne måten av en britisk ekspedisjon i 1953. Senere hadde andre allerede nådd toppen uten oksygen. Noen hadde allerede besteget 8000-meterstopper i såkalt kapselstil, der små grupper klatret direkte fra baseleiren til toppen uten høyereliggende leirer eller forsyningsdepoter. Ved behov improviserte de overnattinger underveis.

Kritikken er forståelig, kanskje til og med berettiget. Måten Arne hadde valgt, ble av mange unge klatrere sett på som gammeldags, lite tiltalende og usportslig. På samme måte mener vi i dag at de endeløse køene av betalende amatører som kaver seg oppover Everests nakne kropp, fornedrer både henne og fjellsporten.

Livet i baseleiren og på fjellet ble raskt rutine. Litt tilfeldig delte vi oss inn i små lag som samarbeidet om å finne ruten og sikre den for senere transport. Mine partnere var Haavard og Ola. Ikke fordi vi hadde samme sans for humor eller var jevngamle. Haavard var den yngste, 28 år gammel, Ola var i midten av 30-årene, mens jeg, 47 år gammel, var den eldste av nordmennene. Men vi utfylte hverandre, og det var ikke altfor store forskjeller i tempo eller fremdrift.

Spiseteltet ble det daglige samlingspunktet. Vi diskuterte ruter og fremdrift, før Arne oppsummerte og tok en beslutning. Vi spilte kort, leste bøker og fortalte gode og dårlige vitser. Det viste seg at Arne og Chris var uslåelige i poker.

Haavard lot seg rive med og tapte nesten en leges årslønn før det ble inngått en gjeldsordning.

Vi fikk daglig påfyll av proviant. En dag kom det inn en kasse med appelsiner. På den tiden var det så mange mennesker i baseleiren at det bare var nok til én appelsin hver. Alternativet var å holde av appelsinene til de tilreisende klatrerne. Begrunnelsen var at de norske klatrerne måtte produsere flere røde blodceller for å tilpasse seg høyden, en prosess som fremmes av vitamin C. Sherpaene, som hele tiden lever i 3–4 000 meters høyde, hadde en avgjørende fordel sammenlignet med oss fra lavlandet. Noen hevdet at de ikke trengte appelsiner for å øke produksjonen av blodceller. Arne syntes begrunnelsen var god og gikk med på å prioritere klatrerne.

Chris var på jobb ved brefallet da beslutningen ble tatt. Da han fikk høre om den, sa han at det var en dårlig idé: «Dere har fortalt sherpaene at vi alle er like. Vi bor i samme type telt, har samme type utstyr og spiser samme type mat. Med dette forteller dere dem at noen er likere enn andre. Det kan tolkes som at det dere har sagt, bare er tomme ord. Viljen til å gjøre en innsats og gi oss den støtten vi kan trenge når det virkelig røyner på, er langt viktigere enn noen ekstra appelsiner til hver av oss.»

Arne reagerte slik de fleste ledere gjør når en beslutning som allerede er tatt, blir kritisert: med et klønete forsøk på å ta diskusjonen om igjen. Han gjentok det opprinnelige argumentet og forsvant inn i teltet sitt. Vi andre ble sittende igjen, litt tankefulle og grublende. Hadde vi bidratt til å lede Arne inn i noe som ikke var til ekspedisjonens beste?

Etter femten minutter kom Arne tilbake: «Du har rett, Chris, det var en dårlig beslutning. Vi har noen fantastiske sherpa-venner. De må vite at de er fullverdige medlemmer av familien vår. Selvfølgelig skal vi dele med dem.»

Ingen av oss så på dette som et nederlag for Arne, eller som et forsøk fra Chris på å overta ledelsen av ekspedisjonen. Tvert imot styrket det inntrykket av Arne som en god, sterk og trygg leder som ikke lot stoltheten hindre ham i å lytte til nye og bedre argumenter.

Ekspedisjonen var ikke bare godt utstyrt, den var også godt organisert. Arne hadde ansatt vennen sin, svensken Christian Larsson, som baseleirsjef. På typisk svensk vis sørget han for «orden og ryddighet» når det gjaldt hvem som var hvor,
samt hvem som skulle hvor og når. Derfor gikk vi aldri tomme for forsyninger eller nødvendig utstyr i noen av leirene.

En av de største hindringene når man vil bestige Everest, er brefallet. Det tok oss en uke å kartlegge og sikre denne 600 meter høye terskelen. Det er en bratt og kaotisk labyrint av is som sperrer veien til en skjult dal, Western Cwm. Chris kjente brefallet fra tidligere besøk og var besluttsom i arbeidet med å finne en trygg rute.

Å tre inn i Western Cwm er som å tre inn i en katedral. Det er overveldende vakkert. Det føles nesten som om man burde ta av seg hodeplagget i ærbødighet. Denne smale dalen er omgitt på tre sider av enorme vegger av is og stein. Rett overfor, som et alter og en prekestol, står Lhotses nordvegg. Østveggen ved Nuptse lukker dalen mot høyre. På venstre side reiser Everests sørvestvegg seg mot himmelen. For første gang kunne vi se helt opp til selve toppen, 2 800 meter over oss.

Ola, Haavard og jeg åpnet og sikret ruten til leir 3 på 7 300 meters høyde. Den ligger på en skjermet snøbalkong i Lhotse-veggen. Deretter tok Bjørn, Odd og Stein over og tok seg over Det gule båndet og videre ut til Sørskaret og leir 4, den høyestliggende leiren på 8 000 meters høyde.

Etter noen dagers transport var vi klare for det første forsøket på å nå toppen. Vi var bare kommet til midten av april. Ingen annen ekspedisjon hadde vært så rask med å gjøre seg klar til et toppforsøk. Vanligvis skjer det i midten eller slutten av mai.

Hvem skulle få æren av å bli den første nordmannen på Everest? Arne hadde sagt at han ville ta den avgjørelsen alene. Han mente at spørsmålet ikke egnet seg for diskusjon i plenum. Egeninteresser kunne overskygge det som var best for ekspedisjonen.

Samtidig hadde han sagt at han ikke kom til å velge seg selv. Tvert imot ville det i beste fall bli hans tur etter at resten av oss hadde fått muligheten. Han hadde også sagt at vi hadde nok tid og utstyr til at alle som ønsket å prøve, kunne få en sjanse. På den måten slapp han å manøvrere seg i posisjon.

Arne bestemte at Haavard, Ola og jeg skulle gjøre det første forsøket. Ang Rita og Pema Dorje skulle være sherpapartnerne våre. Arne ville ikke at noen skulle si at sherpaene hadde dratt nordmennene med seg til toppen.
Derfor ville han at hver mann skulle bære med seg det han trengte av oksygen, klær, mat og drikke fra toppleiren.

Det var ingen forsyninger over det.

To dager etter oss skulle Bjørn, Odd og Chris starte med tre sherpaer. Arne og Stein P. sto i startboksen noen dager senere. Alle ville ha en sjanse.

Den sørlige fjellryggen mellom Everest og Lhotse er på sett og vis både tiltrekkende og frastøtende. Den er sadelformet, med vakkert buede linjer opp mot fjellene og ned mot lavlandet. Men terrenget forteller også en annen historie. Her er det nakent, med bare spredte flekker av tettpakket snø mellom steinene. Hvorfor er det ikke mer snø her, slik det er høyere oppe og lenger nede? Svaret er at South Col er en vindtunnel. Når luften presses opp fra Western Cwm eller fra Kangshung-breen på den andre siden, kan den nå orkan styrke idet den feier over sadelen og blåser bort alt som ligger løst eller stikker opp.

Det er ikke lett å finne roen i begynnelsen når man befinner seg på 8 000 meters høyde. Det blir heller ikke mye hvile. Vi hadde avtalt å starte klokken ett om natten.

Det gikk ikke slik. Nordmennene var klare, men merkelig nok var ikke sherpaene det. Klokken var nesten halv fem før vi kom oss av gårde.

Ryggsekken var tung, nesten 20 kilo. I tillegg til mat, klær og drikke inneholdt den to oksygentanker av stål som veide 7,5 kilo hver. Jeg følte meg liten og sårbar. Haavard og Ola så ikke ut til å ha noen problemer.
Jeg prøvde å late som om det gikk like bra med meg.

De første par hundre meterne går over blåis. Det er ikke bratt, men hardt som stål. I stummende mørke er det avgjørende å trampe stegjernene hardt ned, så du ikke ender ferden med å rase ned mot klippene ved Sørskaret.

Lenger oppe blir sørøstflanken brattere. Her er det enten snø eller fjell. Terrenget innbyr til mer klassisk klyving, noe vi er vant til fra norske fjell. Vi hadde ikke satt opp faste tau ovenfor den øverste leiren. Hver enkelt måtte selv sørge for sin egen sikkerhet.

Etter noen timer nådde vi den såkalte Balkongen på sørøstryggen, drøyt 8 500 meter over havet. Solen hadde stått opp, men hadde til nå vært skjult bak fjellet. I skyggen var det nærmere 30 minusgrader. Her sto vi i den varmende solen og skuet utover Himalayas eventyrlige fjelltopper. Verden var rolig og vennlig. Alle de andre toppene lå lavere enn oss: Lhotse på 8 500 meter, Makalu på 8 400 og Cho Oyu på 8 200. Sørøstryggen ned mot South Col var snødekt og så innbydende ut. Vi kunne også se den stupbratte veggen som utgjorde det siste hinderet før selve toppen: Hillary Step. For første gang våget jeg å tro at vi kom til å nå toppen.

Vi byttet til den ubrukte oksygenflasken. En full flaske varer i åtte timer med to liter oksygen i minuttet. Så langt hadde vi vært sparsomme med bruken. Den andre, som var halvfull, ble spart til returen.

Ang Rita gikk først. Han klarte seg uten oksygen hele veien, av prinsipp. Han var et kjernekraftverk av styrke. Vi lurte på om han knasket anriket uran i stedet for bygggrøten vi andre spiste til frokost. Jeg gikk bak ham og syntes det gikk litt sakte. Utålmodig skrudde jeg opp oksygentilførselen litt og gikk forbi ham. Jeg så meg ikke tilbake før jeg sto på Sørskaret. Jeg kunne ikke lenger se de andre bak meg. I stedet stirret jeg på den sylskarpe søreggen og Hillary-trinnet. Bak det, men ute av syne, lå toppen. Bare hundre
meter over meg. Jeg kunne strekke ut hånden og hilse på henne. Jeg var ikke lenger i tvil. Et skred av glede og forventning fór gjennom meg: Vi skulle nå toppen!

Det var et kort stykke ned til skaret mellom South Col og Everest. Jeg sto der og lurte: Skulle jeg bare fortsette, eller skulle jeg vente på Haavard og Ola? Den egoistiske delen av meg var ikke i tvil: «Du vasset alene i løssnøen opp til South Col. Nå kan du bli den første nordmannen på toppen av Everest. Gå!» En annen del av meg hørte Arne si: «Vi er en familie. Vi gjør dette sammen. Arm i arm, ikke hver for oss.» Jeg var ikke i tvil om hva han ville ha gjort.

Det gjorde hele forskjellen. Det hadde vært vindstille på balkongen. Nå blåste det litt, kanskje bare en svak bris. Jeg fant en avsats på lesiden, tok av meg oksygenmasken og satte meg ned i snøen. Lhotse var synlig bak Sørskaret. Dagdrømmeren i meg våknet. Jeg lekte med tanken på å bestige verdens fjerde høyeste fjell rett etter å ha vært på Everest.

Brått våknet jeg fra dagdrømmen da snø falt ned på hodet mitt. Det hadde gått omtrent en halvtime. Jeg kunne ikke se Haavard og Ola. Kunne det ha skjedd noe?

Jeg gikk tilbake opp til South Col. De sto 50 meter lenger nede sammen med Ang Rita og Pema Dorje.

«Hva er det som skjer?» spurte jeg. «Sherpaene sier at vinden er i ferd med å tilta. Om kort tid vil den være livsfarlig», svarte de. Jeg stirret på Pema Dorje. Han nikket og pekte opp mot den øverste kanten. Der var vinden allerede i ferd med å jage snøføyken ut over avgrunnen mot øst. Men det så ikke umulig ut. Vi hadde vært ute i kulden før. Kunne det være at sherpaene ikke brydde seg lenger, at de ville ned til teltene? Begge hadde vært på toppen under tidligere ekspedisjoner, Ang Rita faktisk to ganger.

Jeg var ikke i humør til å forhandle eller snu. Sammen med Haavard og Ola gikk jeg opp igjen til Sørskaret. Ang Rita og Pema Dorje ble stående. Ved Sørskaret var vinden sterkere. Det var vanskelig å holde seg oppreist. I vindkastene måtte vi gå ned på kne og holde oss fast med en isøks.

Der og da forsto jeg ikke hva som skjedde. Det var umulig å fatte. En time tidligere hadde det vært sol og en lett bris. Nå lå snøen tett, og vindkastene var oppe i storm styrke. For en time siden var jeg helt sikker på at jeg kom til å nå toppen.

Nå ville Everest og værgudene stenge døren for oss. Skulle vi prøve å kjempe oss gjennom? Ville det være galskap å snu så nær toppen? Var jeg dum som ventet?

Fornuften og motløsheten vant. Vi snudde. Jeg ble gående alene. Inni meg raste en kamp. Raseri og selvbebreidelse vekslet om å få overtaket. Forbannede Everest og værgudene! Forbannet være at vi startet for sent! Forbannet være min egen frykt og feighet! Jeg kommer aldri tilbake hit!

Underveis skjedde det noe som løste opp knutene inni meg. Jeg passerte kroppen til en kvinne som hadde omkommet på Everest seks år tidligere. Vi hadde ikke sett henne i mørket på vei opp. Hun satt halvveis fastfrosset i isen. Hetten på dunjakken hennes hadde blåst opp. Det lange, svarte håret hennes flagret i vinden. Øynene og munnen var halvåpne. Det så nesten ut som om hun bare satt og hvilte litt før hun gikk videre.

Hodet og brystet roet seg. Jeg hadde ikke blitt den første nordmannen på Everest. Men jeg overlevde. Og jeg kjente at jeg ville prøve igjen, hvis det var mulig.

To dager senere startet Bjørn, Odd og Chris fra toppleiren. Vi fulgte dem med kikkert fra leir 2 på 6 400 meters høyde. De så ut som seks små tinnsoldater som byttet på å ta de siste meterne langs eggen. Arne fikk kontakt med Bjørn på walkietalkien. «Er dere på toppen?» «Jeg er ikke helt sikker, men det går nedover på alle kanter», spraket det fra apparatet. «Fantastisk», ropte Arne, «jeg elsker deg!»

Senere fikk vi høre at Chris var så sliten på Sørskaret at han ville snu. Odd, som er verdens mest hensynsfulle menneske, mente at de andre måtte følge ham tilbake. «Ikke tale om!» skrek Bjørn. «Klokken er bare tolv, og været er perfekt. Ta noe å drikke og en matbit, så går vi videre.» Når det gjelder viljestyrke, er Bjørn som Brand, Henrik Ibsens karakter, hvis «jernvilje enten er en forbannelse eller en velsignelse». Bjørns jernvilje var en velsignelse den dagen og smittet over på de andre. Alle seks nådde toppen.

Arne, Stein P. og vi tre fra det første forsøket satt i leir 2 og nøt vissheten om at ekspedisjonen nå hadde nådd sitt hovedmål: Den første nordmannen hadde nådd toppen av verdens høyeste fjell. Arne våget ikke å la begeistringen ta overhånd: «For Guds skyld, vær forsiktig, Bjørn. Pass på at du kommer deg helt ned.»

Jeg var stolt og glad på vegne av Arne og de seks som nådde toppen. Samtidig var jeg misunnelig. Underveis hadde jeg forsøkt å innbille meg at det viktigste var selve ekspedisjonen, samværet med gode venner og tiden i de vakre fjellene, snarere enn å nå toppen.

Feil! Det var ikke nok å ha vært på Sørskaret og vite at jeg hadde styrken til å fullføre. Jeg følte en trang til å få mitt eget øyeblikk på toppen.

"Kan Haavard, Ola og jeg prøve igjen sammen med deg og Stein?" spurte jeg Arne. Han var ikke i tvil. "Vi har nok utstyr og mat. Bli med oss." De skulle vente i leir 2 til topplaget var trygt nede, før de startet det siste forsøket. Det ville gi meg et par dager til å besøke kona mi, som var syk i Pheriche på 4 300 meters høyde, en lang dagsmarsj fra baseleiren.

Da jeg kom tilbake til baseleiren, fikk jeg vite at Arne og Stein allerede hadde begynt toppstøtet. De var på vei til leir 3. Jeg var lamslått. Det ville være umulig å ta dem igjen. Og det ville ikke komme flere muligheter. Jeg forsto Arne. På Everest er det været som bestemmer. Man kan ikke be solen, vinden og skyene vente til Ralph kommer tilbake fra Pheriche.

Jeg var rasende. Ikke på Arne, men på skjebnen, været og aller mest på Everest. Jeg skjelte henne ut og anklaget henne for å være lunefull og upålitelig. Etter at jeg hadde fått utløp for frustrasjonen, skjedde det noe merkelig. Det var som om Everest sa: «Ta det med ro, Ralph. Du får en ny sjanse.»

Kanskje var det litt naivt, men jeg stolte på henne. Haavard og jeg satte i gang med å pakke ekstrautstyret vi trengte for å kunne slå følge med Arne og Stein. Ola takket nei til et nytt forsøk.

Everest klarte å overtale værgudene til å tvinge Arne og Stein ned fra leir 3. Det betydde at vi ville være samlet i leir 2 før et siste forsøk.

Noen dager senere la vi alle ut fra South Col. Vi hadde med oss Ang Rita og Pema Dorje fra det første forsøket, i tillegg til Tsowang og Sundare.

Nok en gang var det som om jeg ble satt på prøve. Først løsnet en stegjern på blåisen ovenfor Sørskaret. Det var ekstremt vanskelig å få det på igjen mens jeg sto på ett ben i stummende mørke. Så fikk jeg diaré og sto overfor det umulige valget mellom å gjøre i buksa eller ta av meg noen klær.

Etter å ha gjort fra meg og tørket meg bak med iskald snø, var jeg kraftig nedkjølt. Noen av fingrene og tærne mine var kritthvite og numne. Å fortsette ville være å be om frostskader og amputasjon. Jeg husket lærdommen fra Arne senior: «Toppen er ikke verdt et eneste fingerledd.»

«Dere fortsetter», sa jeg til Arne. «Jeg blir her og prøver å få varmen. Hvis jeg blir varm, tar jeg dere igjen. Ellers går jeg tilbake til leir 4.» De andre forsvant oppover mot Sørskaret.

Etter det som føltes som en evighet uten bedring, begynte det endelig å prikke i fingrene mine. Prikkingen ble avløst av intense smerter fra forfrysningen. Et smertefullt, men godt tegn.

Everest ga opp motstanden. Jeg hadde bestått prøvelsene. Oppe på toppplatået ga hun meg en velkomstgave: en stein som hadde satt seg fast i stegjernene mine. Det var første og siste gang det skjedde. Jeg dro den løs, takket og la den i lommen.

Tre meter fra toppen stanset Sundare. Han hadde gått foran meg og brøytet vei. Så snudde han seg, smilte og gjorde en storsinnet gest om at jeg skulle gå først. Det føltes feil. Jeg så på Pema Dorje bak meg. Han rakte ut armen mot meg. Sammen gikk vi alle tre arm i arm de siste meterne. Det føltes som et varmt uttrykk for det Arne hadde ønsket og arbeidet for: Vi var blitt en familie.

Arne, Stein og de andre fulgte etter. Jeg var ivrig etter å begynne nedstigningen. Vi var bare halvveis. De fleste ulykker skjer på vei ned. Men Stein hadde noe på lur. Han tok en pakke ut av sekken. Han tok frem en drage. Det var utrolig: Han ville sette verdensrekord i drageflyging.

Jeg stirret på ham mens han løftet dragen og ventet på vinden. Men nå ertet Everest oss. Det var helt vindstille. Ikke engang et snev av vind. Jeg kjente uroen slippe taket. Vi hadde god tid. Stein hadde minnet meg på at turen vår egentlig bare var en lek for store gutter. Dragen hans kom aldri på vingene, men jeg kjente min indre drage lette. Den svever fortsatt fra tid til annen.

Vi kom tidlig tilbake til leir 4. Vi kunne lett ha kommet oss ned til leir 3. Det kunne bety forskjellen mellom liv og død. South Col er en farlig vindtunnel. Leir 3 i Lhotse-veggen ligger godt beskyttet. Men Stein var utslitt. Han måtte få hjelp og hadde ikke krefter til å gå videre. I tillegg var Tsowang snøblind og hadde store smerter. Noen måtte bli igjen i leir 4 og ta seg av dem. Men hvem?

«Haavard og Ralph, dere går ned til leir 3», sa Arne. «Ang Rita og jeg blir her sammen med Stein og Tsowang. Hvis alt går bra, tar vi dere igjen i morgen. Hvis ikke, kan dere sette i gang en redningsaksjon.»

Det var tydelig kapteinen som snakket. Han ville ikke gå i livbåtene og overlate til andre å kjempe med et skadet skip. Arne hadde ikke bedt om å havne i denne situasjonen, men hendelsen bekreftet og forsterket inntrykket av ham som en
usedvanlig skipper og leder.

Resten er historie. Det som fortonet seg som en endeløs triumfferd, skjøt fart: den ene festmiddagen etter den andre, en stor mottakelse på Fornebu lufthavn hjemme i Norge, et enormt mediearrangement, en TV-film, en lysbildefremvisning i Universitetet i Oslos auditorium, audiens hos kongen, boklansering, og Arne ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden av kongen. Til slutt ble han, som en heldig frosk, kysset av prinsessen: sin fremtidige kone Diana Ross.

Det hjalp at Chris Bonington, kanskje verdens mest berømte fjellklatrer, hadde vært der og, med hjelp fra Odd og Bjørn, fått oppfylt en livslang drøm. Han åpnet også øynene til den engelskspråklige verden for innsatsen vår og kalte den «den lykkeligste ekspedisjonen noensinne».

Var det berettiget? Sportslig sett, nei. Det var snarere et skritt tilbake. Men når det gjaldt å nå Arnes mål, var det en formidabel suksess. Det virker nesten som om det var noe Norge trengte på den tiden. I noen år måtte vi tåle å bli slått av våre store rivaler, svenskene, i langrennssporet. De måtte vente til 1991 før den første svensken nådde toppen av Everest.