"Det er fortsatt vanskelig å snakke om Trango. Jeg har et overraskende tynt skall. Følelsene mine ligger like under overflaten," sier den norske eventyreren Stein P. Aasheim.
"Se på den linja." Hans Christian Doseth, en 23 år gammel klatrer fra Åndalsnes, står hjemme hos Stein P. Aasheim i Oslo, Norge. Året er 1982. På veggen henger et bilde av et enormt fjell i Karakoram i Pakistan. Hans Christian lar fingeren følge en tynn, svart linje på fjellveggen.
Han ser en klatrerute.
En rute ingen har prøvd.
Drømmen om Great Trango Tower blir født.
To år senere, i juni 1984: Det er på tide å realisere drømmen. Hans Christian har fått med seg ikke bare Stein, men også klatrekameratene Finn Dæhli og Dag Kolsrud.
Sammen utgjør de «The Norwegian Trango Expedition 1984». En rekke sponsorer har sluttet seg til – blant annet Norrøna Sport, Pakistan International Airlines og en tobakksprodusent.
"Se på den linjen."
De fire nordmennene, hver med 180 kilo bagasje, tar farvel med venner og kjærester og går om bord i et fly til Islamabad. De legger ut på det det amerikanske magasinet "Climbing" senere vil rangere som en av de største bragdene i klatrehistorien.
Mennene bringer med seg et bredt spekter av erfaring til ekspedisjonen – fra Himalaya, Trollveggen, Yosemite, Mount McKinley, nordveggen på Eiger, vinterklatring i Hurrungane i Norge og moderne fjellklatring i Sør-Frankrike.
De kommer med enorme ambisjoner.
Og de har med seg det ene bildet av fjellets vegg.
Det finnes ikke noe annet bilde.
Fjellsiden ser så enorm, så loddrett, så imponerende ut. Kan det virkelig være slik?
Det er det.
Great Trango Tower står der og venter.
Historien er vidt kjent. Hver norsk klatrer kan den utenat. Hans Christian, Finn, Dag og Stein overkommer ufattelige logistiske utfordringer, i tillegg til tynn luft, dårlig vær og klatretekniske vansker. Gradvis bestiger mennene Trangos østvegg.
Snart er toppen innen rekkevidde.
Men etter fire uker i veggen begynner provianten å ta slutt.
Etter en følelsesladet diskusjon – mens de henger i portaledge-telt flere tusen meter over Baltoro-breen – melder Dag og Stein seg frivillig til å gå ned. Med mengden mat som er igjen, er det den eneste måten noen av dem vil kunne nå toppen.
Hans Christian og Finn fortsetter oppstigningen.
Den 4. august 1984 observerer Stein sine to venner gjennom en kikkert.
Hans Christian og Finn står på toppen av Trango.
På toppen av den internasjonale fjellklatringen.
Den norske Trango-ekspedisjonen har oppnådd noe ingen trodde var mulig.
Medlemmene har åpnet en av verdens mest krevende klatreruter.
De er seirende.
Imidlertid, under nedstigningen flere dager senere går noe galt.
Hans Christian og Finn omkommer i en ulykke.
Hele det norske klatremiljøet er i sjokk.
To av Norges mest markante fjellklatrere er borte.
Trygt hjemme igjen, men med de fysiske og mentale belastningene fra turen fortsatt friskt i minne, skriver Stein boken Trango – Triumf og Tragedie.
Det er en av de sterkeste fortellingene i klatrelitteraturen.
En bibel for generasjoner av norske klatrere.
En evig kilde til inspirasjon.
Mange år har nå gått siden den norske ruten opp Great Trango Tower ble åpnet.
"Det er uvirkelig å tenke på at jeg var en del av den ekspedisjonen," sier Stein P. Aasheim. Over en espresso i sentrum av Oslo vandrer tankene hans tilbake til 1984. "Det er uvirkelig å tenke på at jeg hang der oppe på den veggen. Det var en vanvittig følelse, noe jeg aldri hadde kjent før og aldri har kjent siden."
– Hva mener du med uvirkelig?
«Når jeg leser om den internasjonale statusen til den norske ruta, når jeg hører om statusen til boka, når jeg hører folk snakke om Hans Christian og Finn – det er da jeg tenker: ‘Wow, er jeg en del av dette?’ På den ene siden er jeg stolt over å ha vært med på å etablere den norske ruta. På den andre siden skulle jeg mye heller ønske at vi alle hadde kommet hjem enn at det i dag skulle finnes en ‘norsk rute’ på Trango. Men: Livet mitt ville vært helt annerledes om det var slik. Jeg ville hatt en annen familie. Barna mine ville ikke eksistert. Jeg blir sprø bare av å tenke på det.»
I 1984, giftet Hans Christian Doseth seg med den anerkjente klatreren Ragnhild Amundsen. Halvannet år etter ulykken på Trango ble Stein og Ragnhild et par.
"Trango var en overveldende opplevelse. Turen fikk dype og varige konsekvenser for livet mitt."
"Det er ikke lett å sette ord på dette," sier Stein.
"Trango var en overveldende opplevelse. Turen fikk dype og varige konsekvenser for livet mitt."
– Skulle du ønske folk sluttet å spørre deg om Trango?
«Nei. Det var en historisk hendelse i norsk klatring. Det er ikke sånn at jeg ikke vil at folk skal snakke om det. Det har tross alt gått 25 år. Nå prøver jeg å ta opp Trango i noen av foredragene jeg holder.»
– Hva sier du?
«Jeg forteller min versjon av turen. Mange har selvfølgelig lest boken, men jeg skjønner at det er spennende å høre om det live. Jeg snakker også om hva vi klatrere egentlig er på jakt etter. Når du blir eldre, er det naturlig å reflektere annerledes over livet enn da du var ung og udødelig. I 1984 sa jeg: 'Jeg klatrer ikke på grunn av faren, men på tross av den.' Det har endret seg. Nå sier jeg det som det er: 'Jeg klatrer fordi det er farlig.' Det ble veldig tydelig for meg sommeren 2008.»
– Hva skjedde?
«Jeg klatret Trollryggen sammen med Ralph Høibakk og Odd Eliassen. Ralph ville feire at det var gått 50 år siden han og Arne Randers Heen gjennomførte den første bestigningen av toppen. Først håpet vi at den talentfulle, unge klatreren Bjarte Bø skulle bli med oss. Men da det viste seg at han ikke kunne, sa vi: ‘Pytt, pytt’, og dro likevel. Tre gamle menn på en enorm vegg. For oss var det hard klatring. Vi var urolige der oppe; vi var redde. Og da vi endelig kom til toppen, sto vi bare der – disse tre gamle karene – og gråt.»
"Mange klatrere rettferdiggjør risikoen ved å si: 'Å kjøre bil er også farlig.' Det forstår jeg ikke. Sammenligningen er irrelevant."
– Du gråt?
«Å ja. Og jeg har tenkt mye på de tårene. Det var en så sterk opplevelse. Sjelden har jeg følt så tydelig hva det vil si å være i live. Jeg tenkte at dette måtte være det alt handlet om. Dette var belønningen for å våge – og for å lykkes med noe som ligger så nær grensen for hva vi er i stand til. Så, bare to dager senere, ble alt snudd på hodet. Midt på natten ringte telefonen, og jeg fikk høre at Rolf Bae var savnet på K2.»
"Bare måneder før ulykken på K2 hadde Rolf Bae vært en del av et norsk klatrelag som gjentok bestigningen av Great Trango Tower via den såkalte «Norwegian route»." Rolf hadde snakket mye om turen med Stein. Han fortalte Stein at boken hans om Trango var grunnen til at han begynte å klatre. Etter hvert ble de to godt kjent med hverandre. Respekten var gjensidig. De hadde begynt å planlegge en ekspedisjon til Antarktis sammen.
"Det var uforståelig at Rolf kunne forsvinne på K2. Plutselig ble klatringen absurd."
– Hvordan mener du?
«Alle de vakre tankene om klatring, alle de store ordene om hva klatring gir oss – forutsetningen er at du kommer ned igjen i live. Hvis ikke, betyr ikke klatringen noe som helst.»
"Mange klatrere rettferdiggjør risikoen ved å si: 'Å kjøre bil er også farlig.'"
"Jeg kan ikke forstå det. Sammenligningen er irrelevant. En av grunnene til å klatre er nettopp at det er farlig – tilfredsstillelsen ved å mestre og overvinne forhold der konsekvensen av et fall ville vært dødelig. Nysgjerrigheten, de fysiske utfordringene, nærheten til døden – alt dette er viktig. Det er ingenting opphissende ved en biltur. Men etter en stor klatretur er gleden du føler ikke mindre enn berusende."
– Er du avhengig av den følelsen?
"Det er et godt spørsmål. Jeg er på en måte avhengig av belønningen ved å klatre. Premien. Jeg er kanskje avhengig av å ha toppopplevelser som de fleste i dette livet ikke er i nærheten av å oppleve. Mange spør hva poenget med klatring er, når risikoen er så åpenbar. Men jeg godtar ikke det spørsmålet lenger. Det de egentlig spør om er: 'Kan du forklare meningen med livet for meg?' Vel, hva i all verden skal jeg svare? Ingen spør folk som lever som alle andre hvorfor de lever som alle andre. Med en gang du trår utenfor streken, blir du stilt opp mot veggen og bedt om å rettferdiggjøre måten du lever på. Du blir tvunget til å svare på umulige spørsmål."
– Endret Trango forholdet ditt til klatring?
"Nei, jeg fortsatte å klatre. Bare et år senere, i 1985, var jeg på Everest. Jeg endret meg egentlig ikke før jeg fikk barn. Det var da jeg trappet ned på de høye Himalaya-turene. Jeg husker at jeg tok farvel med familien før jeg dro til Drang Rag Ri i Himalaya i 1995. Datteren min klamret seg til meg i trappen og ropte: 'Jeg vil ikke at du skal dø på fjellet, pappa.' Det traff meg hardt. Så hardt at jeg nesten ikke klarer å snakke om det. Det var da jeg fullt ut forsto hva det betyr å være far. For meg var det slutten på å klatre i de høye fjellene i Himalaya."