Førti år med norsk turridning

Bilde: Erik Angvik leder en vennegjeng på smale stier i Nordmarka utenfor Oslo, Norge, i 1992. Fra venstre Jasmina, Kenneth, Hanne, Morten, Erik og Dag Jonny. Foto: Rasmus Leiro

Hva slags ideer endte Lars Fostvedt opp med i California høsten 1980? Hva var det egentlig som skjedde da Stig Lundsør åpnet to esker fra Japan i juni 1982 i byen Horten? Hvorfor ville ikke Åmli kommunestyre høre på forslaget til Jan Fasting om en skiheis i 1987? Og hvordan ble gravemaskiner og elektromotorer plutselig en del av norsk stisykling?

Historien om stisykling i Norge er historien om hvordan en subkulturs lek med primitive tohjulinger utviklet seg til en nasjonal idrett, en av landets viktigste friluftsaktiviteter og en betydningsfull del av den norske reiselivsnæringen.

Men hvor begynte det?

Det er umulig å si helt sikkert. Det begynte da noen svingte sykkelen sin av en norsk vei og inn på en sti, og oppdaget gleden ved stisykling akkurat der og da. Vi vet ikke hvem som var først. Men lenge før de første terrengsyklene kom, hadde mange blitt så oppslukt av å sykle i skogen at de begynte å bygge om sine egne sykler. De satte på bredere dekk, bedre bremser og forbedrede gir.

En av dem var en skolegutt som i 1978 sto hjemme i garasjen i Arendal med en fil og et tannhjul i hånden. Gutten het Jan Fasting, og han var hekta på å sykle i skogen. Men bakkene var tunge, så han skrudde av et stort drev fra kranken på en av familiens sykler, med planer om å sette det på bakhjulet på sin egen sykkel. Det passet selvfølgelig ikke, så han måtte sage og file for å få det til. Det tok flere dagers slit. Men til slutt trillet Jan ut av garasjen med Arendals letteste girsykkel for å bli skogens tohjulte konge, uten å ane at dette en dag skulle bli levebrødet hans. Og helt uten å vite at noen amerikanske hippier gjorde det samme på samme tid, og dermed satte i gang en revolusjon uten sidestykke i sykkelindustrien.

Stig Lundsør var en av de første nordmennene som fikk se de nye syklene på nært hold. Sykkelforhandleren fra Horten var allerede en stor leverandør av kostbare racersykler og var alltid på jakt etter noe nytt. En høstdag i 1981 ruslet han rundt på en sykkelmessen i Tyskland og la merke til noe helt annerledes: en ny type sykkel med brede piggdekk, superlave gir, brede styrer og kraftige bremser. Stig ble fascinert. Han la inn en bestilling på to sykler med én gang. Og en dag i juni 1982 åpnet han spent to enorme pappesker fra eksportselskapet Yagami i Japan.

Ut av eskene kom Norges første dedikerte terrengsykler – uten merkenavn – med 18 gir og null demping. Begeistret bestilte Stig ti sykler til. De ble raskt utsolgt. Året etter bestilte han en hel container. Hver sykkel var merket med hans eget, veletablerte merkenavn: «Netroh», som er «Horten» baklengs.

Men Stig var åpenbart ikke den eneste som la merke til det som foregikk på USAs vestkyst og den enorme boomen som var i gang. I California var en horde av små aktører i full sving med å bygge og selge de nye syklene som folk kalte «terrengsykler» eller «mountainbikes». Det som startet i det små tidlig på 1970-tallet, ble plutselig en forretning da Gary Fisher grunnla selskapet MountainBikes sammen med vennen Charlie Kelly i 1979.

Lars Hotvedt fra Oslo opplevde dette på nært hold sent på høsten i 1980. Han og kjæresten hadde syklet på en flere måneder lang tur gjennom USA da de kom til vestkysten og så terrengsykler rulle i åsene der. Lars la merke til at de lokale heltene syklet ut i terrenget med tre tannhjul foran og fem bak, slik at de kunne tråkke helt til topps på sykler som tålte den røffe turen ned igjen.

Vel tilbake i Oslo startet Lars et sykkelverksted i Oscars gate i 1982, sammen med kameraten sin Kjetil Ryen, som snart ble etterfulgt av Einar Bowitz. Verkstedet fikk navnet Den Rustne Eike og skulle bli en av de tidlige terrengsykkelbutikkene i den norske hovedstaden. Andre tidlige sykkelbutikker inkluderte Aspaas Sykler, Sørensen Sykler og Digerud Sport.

Christian Eide Lodgaard var 16 år gammel da han kjøpte en Nishiki Bushwacker hos Den Rustne Eike i 1986 og fikk deltidsjobb der. Sammen med en liten gruppe fra sykkelmiljøet rundt butikken dro han ukentlig til skogsområdene i Nordmarka og Lillomarka for å finne de mest underholdende stiene. En av de beste går langs en åsrygg sør for Fagervann og kalles «Jon Kåre-stien», oppkalt etter stifinneren Jon Kåre Elstad, som var sykkelmekaniker hos Den Rustne Eike.

Det var her, i sesongene mellom 1985 og 1987, at terrengsykkelmarkedet eksploderte i Norge. Japanske sykler fra Miyata, Kuwahara og Nishiki kom tidlig på banen, og fikk snart følge av amerikanske Trek, Fisher og Cannondale. Selv Norges tradisjonsrike DBS entret scenen med terrengmodeller. Og da lavprisserien Merida fra Taiwan ble lansert i Norge i 1987, hadde alle råd til det aller nyeste.

Hardcore-butikker fulgte etter. I 1988 startet Sykkelskredder'n i Grønland i Oslo. I 1989 opprettet Torgersen Sport en terrengsykkelavdeling i Stortingsgata i sentrum (de startet terrengsykkelmerket Hard Rocx i 1992), og i 1990 åpnet Sykkeldelisk ved rådhuset.

Folk elsket de nye syklene, i alle prisklasser. Plutselig så alle de andre syklene skjøre og puslete ut. Farvel tynne dekk, ha det bra klumpete skjermer, adjø tullete bagasjebrett.

Terrengsykkelen var den nye stjernen. Nye merker kom til, og salget skjøt i været. I 1990 var hver fjerde nye sykkel i Norge en terrengsykkel.

Likevel hadde ingen anelse om hvor stort det kom til å bli.

Blant dem var bystyret i Åmli. Allerede i 1987 foreslo Jan Fasting – gutten fra garasjen som nå var blitt voksen – at Åmli kommune skulle starte heisbasert stisykling for å utnytte den lokale skitrekket om sommeren. Han var engasjert som konsulent sammen med konsulentselskapet Asplan Viak, som la fram en rekke forslag for kommunestyret i et prosjekt kalt «Fire årstiders verden». Fasting hadde studert terrenget over skitrekket og foreslo en 10 kilometer lang rundløype med heisen som perfekt utgangspunkt. Men kommunestyret sa nei og spurte: «Hvem er det som kommer til å ta med seg en sykkel i et skitrekk?»

På den tiden kanskje ingen.

Tretti år senere var svaret: nok til å gjøre det til en industri.

I mellomtiden prøvde Jan Fasting noe annet. I 1989 kjøpte han tjuefem Peugeot Orient Express-sykler og startet Norges første guidefirma for terrengsykling langs skogsbilveiene i Sør-Norge.

Den første sesongen guidet de fire grupper turister fra Nederland, Belgia og Tyskland. Neste sesong ble det nederlandske reisebyrået de samarbeidet med solgt, og prosjektet kollapset.

Norge var ikke klart for verken heisbasert stisykling eller guidede sykkelturer. I overgangen til 1990-tallet hadde terrengsykling blitt en slags nasjonalsport, både for dem som ville ha mosjon på grusveier i skog og fjell, og i organiserte konkurranser der rytterne hadde startnummer på styret. I 1987 arrangerte sykkelklubben Lørenskog CK Norges første terrengsykkelritt, og sammen med Øglænd og Sandnes CK utarbeidet klubben regler for Norgescupen, som de etablerte året etter.

Rene stisyklister, de som bare ville ha det gøy på smale stier og finne løsninger på krevende nøkkelpartier, var fortsatt en liten gruppe. Sporten hadde blitt den drivende kraften i sykkelindustrien. Og terrengsykling var nå den tøffeste sykkelsporten av dem alle. Så tøff at den tyske elektronikkgiganten Grundig i 1989 bestemte seg for å arrangere verdenscupen i terrengsykling og la et av rittene til Holmenkollen med utsikt over Oslo.

Dermed måtte den norske Grundig-avdelingen stille med et lag på verdenscupnivå. De signerte den norske langrennsstjernen Anette Bøe og tidligere norsk mester i landeveissykling Ole Kristian Silseth fra Molde. De ble Norges første terrengsykkelproffer og ble sendt på åtte internasjonale ritt i løpet av 1989-sesongen, sponset av Grundig og Scott.

Rittet på Holmenkollen trakk et rekordstort publikum, hovedsakelig fordi NRK filmet det populære programmet «Ta sjansen» der samme dag. Rundt 20 000 tilskuere var til stede i 20 varmegrader, og rittet ble sendt på internasjonal TV, der medarrangørene fra Nittedal CK erklærte starten på en ny æra i sykkelsporten.

Men i denne fortellingen snakker vi ikke om sykling som idrett. Vi snakker om hva som skjer når noen, på eget initiativ, drar ut på stier i skog og fjell, bare for moro skyld. Stisykling er den norske turkulturen på gummihjul. Nordmenn vil helst ikke gå tur på fjellveier. De foretrekker turstier. Og det som gjør stisykling attraktivt, er at det er litt krevende. Lykken er å komme seg gjennom et vanskelig crux-punkt på stien uten å sette foten i bakken.

Så hva skjedde da Norge i 1993 endte opp med det som skulle bli verdens største terrengsykkelritt?

Hvordan reagerte terrengsyklister da Birkebeinerrittet, maratonrittet på terrengsykkel fra Rena til Lillehammer, ble en folkebevegelse som fikk titusenvis av norske kvinner og menn ut på sykler med brede dekk?

De rynket selvfølgelig på nesen, fordi rittet går på grusveier. «Birken» er paradokset i norsk terrengsykling. På det meste trekker rittet over 18 000 deltakere og blir hyllet som et nasjonalt løft for folkehelsen.

Men stisyklister gjesper hånlig. De er ikke engang litt fristet. Det å bare sykle på en terrengsykkel gjør det ikke til terrengsykling.

På 1990-tallet ble norsk stisykling mangfoldig, samtidig som utviklingen av terrengsykler gikk i flere retninger. I 1992 hadde denne oppsplittingen ennå ikke begynt. Det året ble for eksempel Rune Høydahl norsk mester i terrengsykling to ganger, ved å vinne både vanlig rundbane og utfor. Han er fortsatt en av bare to personer i verden som har vunnet verdenscupen både i rundbane (XC) og utfor (den andre er legenden John Tomac).

Den kombinasjonen ble nesten umiddelbart umulig. Forskjellen mellom de to grenene vokste raskt. Snart var en terrengsykkel ikke lenger bare en terrengsykkel. Først er det noen som finner på demping bak, ikke bare foran. Noen får bredere styre, hydrauliske bremser, større dekk og slakere styrevinkler. Noen er rene utforsykler som er skreddersydd for nedoverbakker og hopp. Noen er allsidige stisyklene for dem som også vil tråkke oppover. Og noen dukker opp som et røft mellompunkt. Vi snakker om freeride-sykler. De med mye demping, slake vinkler og som likevel klarer å holde farten på flatmark – hvis de må. Det var freeride-kulturen som gjorde at en liten klikk syklister rundt 1995 tok med seg hammere, spader og sager inn i skogene rundt Frognerseteren-området i Oslo.

De nye freeride-syklene var inspirert av det som skjedde på Canadas vestkyst nord for Vancouver, der syklistene bygde broer, hopp og doseringer for å komme seg ned til tider bratt skogsterreng. I Norge ble Frognerseteren over Oslo det viktigste stedet for terrengsyklister som ville hoppe høyere, sykle fortere og krasje hardere.

To av frikjørerne som bygde «Seteren» på midten av 1990-tallet var Snorre Pedersen og Henrik Rostrup. Henrik slo seg sammen med vennen Frederik Rolfsen og laget Norges første terrengsykkelfilmer, som fra 1996 og utover ble distribuert som videomagasiner på VHS under navnet PushMag. Snart skulle terrengsykkelfilmer fra USA og Canada også definere en ny generasjon fryktløse stisyklister.

Hva med Snorre? Han flyttet hjem til Øyer i Gudbrandsdalen for å gjøre det han alltid har gjort: ta med seg en spade ut i skogen for å forbedre stiene han vil sykle. Den 21. juni 2001 tok han spaden med opp til skianlegget på Hafjell ved Lillehammer og begynte å lage en «bandittsti» uten å spørre noen om lov. Det første spadetaket ble starten på det som, noen år senere, skulle bli et nytt kapittel i norsk stisykling og en egen gren innen norsk reiselivsnæring: maskinbygde løyper for heisbasert stisykling.

Bilde 1: Frognerseteren Freeride Festival i Oslo ble stedet for alle som ville ha skikkelig partystemning på to hjul. Dette bildet er fra 2003. Foto: Christian Løverås

Bilde 2: I 2005 samlet mer enn 200 syklister seg til sesongens sosiale høydepunkt i Norge: Hafjell Mountain Bike Weekend.

Bilde 3: Den fem meter høye Buldredroppen i Hafjell, Norge, var et helt nytt element i 2005. Foto: Christian Løverås

I år 2001 ble nettstedene utfor.com og terrengsykkel.no lansert. Det første var for det stadig økende antallet som elsker å sykle nedover så fort de kan. Det andre var for klassiske stisyklister som var lei av konkurransefokuset og ønsket å ha det gøy uten startnummer.

Like viktig som det redaksjonelle innholdet på terrengsykkel.no, er det som utviklet seg til landets viktigste sosiale møteplass for slike syklister: terrengsykkelforumet.

I dette forumet diskuteres dekk og dempegaffler i det uendelige. Det er også et sted for å presentere nye stier og knytte vennskap. Redaksjonen arrangerte felles turer i Oslomarka på tirsdager og torsdager sommeren 2002, i håp om at flere skulle ta lignende initiativ. Forumet ble raskt stedet å oppsøke for alle som ville finne turkamerater og oppdage nye stier. Da redaksjonen startet stisykkelfestivalen «Utflukt på Skeikampen» høsten 2002 med 15–20 deltakere, var en ny og mer sosial æra på vei inn blant norske stisyklister. Det er tid for terrengsykkelfestivaler.

Hemsedal Fat Tire Festival var den første, i 1998 – direkte inspirert av den amerikanske Crested Butte Fat Tire Festival – men ble arrangert kun denne ene sommeren. Fra 2002 ble derimot Utflukt en årlig begivenhet, og i Oslo startet syklistene på Frognerseteren sin egen festival våren 2003: Frognerseteren Freeride Festival, som ble arrangert i tre utgaver den sommeren – den siste med over 250 deltakere. Det skjedde også ting på Hafjell. Snorre Pedersen og den lokale freeride-klubben inviterte syklister til Hafjell Mountain Bike Week i de nybygde løypene i alpinbakken i 2003.

I 2008 spredte det seg til Sunnmøre i Vest-Norge. Fjørå Singletrack Camp startet da Håvard Melbø på Mountain Bike Forum la ut en åpen invitasjon til en topphelg på Sunnmøre. Samlingen i fjellsidene rundt vannene i Storfjorden ble en suksess. Den super-fotogene stien ned Mefjellet til Fjørå var en av attraksjonene, samme sesong som Norrøna lanserte terrengsykkelkolleksjonen med samme navn, Fjørå.

Denne sosiale bølgen markerte et viktig skifte i norsk stisykling. Fra slutten av 1980-tallet hadde det vært noe enkeltpersoner og vennegjenger gjorde på egen hånd. De eneste organiserte arrangementene var konkurranser. En egen norsk stisykkelkultur vokste fram. Festivalene sørget for at likesinnede kunne møtes og sykle nye steder og nye stier, der det sosiale samværet var viktigere enn prestasjonene.

I 2007 kjøpte det norske skimagasinet Fri Flyt nettstedene utfor.com og terrengsykkel.no, samt festivalkonseptet Utflukt. Det velrenommerte magasinförlaget hadde allerede startet papirmagasinet Terrengsykkel i 2006, 13 år etter at Norge fikk sitt første terrengsykkelmagasin Offroad. Men de nøyde seg ikke med det: Fri Flyt videreutviklet også grasrotarrangementet Utflukt til en kommersiell festival med et langt fyldigere program.

Festivalen flyttet til byen Kongsberg i 2009, der lokale entusiaster gjorde en kjempejobb med å rydde, merke og kartlegge stier for festivalens syklister. I 2013 fant imidlertid Utflukt sitt permanente hjem i bygda Trysil, der et nytt tidsskille for norsk stisykling var i emning. Den sommeren var et lite team med profesjonelle stiutbyggere fra French Bike Solutions i bygda. De var hyret inn av Destination Trysil for å gjøre et forprosjekt og utvikle en masterplan.

Bilde 1: Alf Erling Seierstad i Østmarka på en våt sommerdag i 2004, i områdene som senere skulle bli en del av stiprosjektet Pionéren – en sju kilometer lang løype spesielt laget for stisykling i Oslo, Norge. Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Bilde 2: I 2004 syklet Alf Erling Seierstad ruten som senere skulle bli en del av Pioneer i Østmarka, like utenfor Oslo i Norge. Foto Geir Anders Rybakken Ørslien

Målet var å gjøre Trysil til Skandinavias beste stisykkeldestinasjon – ved hjelp av spader, byggematerialer og gravemaskiner.

Men de var åpenbart ikke de første.

På dette tidspunktet er Hafjell tydelig etablert som Norges ledende sykkelanlegg, med utforkjøringer, stier og verdensklasseanlegg for heisbasert sykling, signert stibygger Snorre Pedersen. Og Jan Fasting har for lengst vært i full sving på Canvas Hotel i Nissedal; siden åpningen i 2010 har han guidet gjester på et tilrettelagt nettverk av stier som knytter sammen svabergområdene.

For de klassiske stisyklentusiastene skjedde det flere banebrytende ting i 2013: I Arendal åpnet Tungvekteren sine første åtte kilometer med tilrettelagt sti, bygget av Arendal Singletrack Klubb med samme Jan Fasting som drivkraft og Gjensidigestiftelsen som sponsor.

I Østmarka i Oslo ble IMBA Trail Solutions hyret inn av NOTS for å lære bort stibygging, steinsetting og drenering. De fikk god nytte av denne kunnskapen da de startet arbeidet med Pionéren, som i 2015 ble Oslomarkas første spesialbygde sti for terrengsyklister.

I Sogndal etablerte en gruppe idealister Sogn Mountain Bike, som bygde nye stier på frivillig basis. Flere av entusiastene ble snart profesjonelle stiutbyggere på heltid. Og i 2008 begynte Ove Grøndal og Knut Lønnqvist i Nesbyen å rydde gammelt tømmer fra stier som et hobbyprosjekt, noe som etter hvert ble yrket deres.

I Sogndal-gjengen etablerte Roald Eidsheim stibyggerselskapet Rekkje Stiutvikling i 2014, samme år som Grøndal og Lønnqvist startet Trailhead Nesbyen. Nå er begge selskapene fullbookede stibyggere med litt over 20 ansatte hver i sommersesongen. Stibyggingsbransjen i Norge har blitt så stor at du fra og med 2022 kan ta yrkesfaglig utdanning som stibygger, gjennom et studieløp der Informasjonskontoret for Terrengsykling er en pådriver. Stisykling har endelig også blitt et yrke det går an å leve av, og per i dag har 120 personer tatt sertifiseringen «Norsk terrengsykkelinstruktør og -guide» i dette landet.

Så her er stisykling i Norge i 2022: reiselivsnæringen jubler over at titusenvis av syklister betaler for å sykle i skreddersydde terrengsykkelanlegg, ofte på elektriske terrengsykler som øker voldsomt i popularitet. De maskinbygde stiene, de dyktige guidene og de elektrisk assisterte syklene gjør terrengsykling mer tilgjengelig.

Stisykling i Norge er mer variert enn noen gang. Men det meste er som det alltid har vært. Det handler rett og slett om det en ukjent pioner en gang oppdaget et sted i dette landet: å styre sykkelen bort fra hovedveien og inn på en sti gjør rett og slett livet morsommere.

Takk til kildene som har bidratt med informasjon til denne teksten:
Erik Angvik, Karl Aksel Aubert, Ole Blokhus, Jan Fasting, Robert Foss,
Lars Fostvedt, Ove Grøndal, Helge Janbu, Truls Erik Johnsen, Rasmus Leiro, Christian Eide Lodgaard, Stig Lundsør, Knut Lønnqvist, Bjørn Tore Melhus, Snorre Pedersen, Rufus Preiss, Gaute Reitan, Harald Rishovd, Frederik Rolfsen, Ole Kristian Silseth, Odd Arne Steffensen, Øyvind Wold og Øyvind Aas.