Finn en butikk
Mountaineeringtrollveggen

Førstebestigningen av østpilaren på Thalay Sagar1983

Three climbers, wearing red helmets and harnesses, ascend a rocky mountain slope.  The climbers are roped together, with gear visible.  A partially obscured fourth climber is seen below the other three.

Text: Eivind Eidslott

Photos: Frode Guldal, expedition members


Published: Nov 11, 2026

MagazineExpeditionHistoryCulture

Historien om norsk-polsk vennskap og en svært vellykket klatreekspedisjon til den indiske delen av Himalaya.

«KLATRING ER EN MAGISK AKTIVITET», sier Frode Guldal (69).

Den svært erfarne legen, fjellklatreren og friluftsmannen sitter hjemme i sin kjære hjemby Ålesund, på Norges værharde vestkyst.

«Klatring kjenner ingen aldersgrenser. Jeg har akkurat den samme gleden av å bevege meg i bratt terreng i dag som for 40 år siden. Er du så heldig å ha klatring som lidenskap, har du noe å engasjere deg i hele livet.»

VI SPOLER TILBAKE til begynnelsen av 1980-tallet. Frode studerer medisin i arktiske Tromsø og er en av de mest entusiastiske i det lille, men ambisiøse klatremiljøet i Nord-Norge. Frode klatret i de mektige Lyngsalpene, var med på førstebestigningen av ruta «Atlantis» på nordveggen av Blåmannen på Kvaløya, prøvde seg på den beryktede nordveggen på Eiger i Sveits, gikk lange skiturer på Svalbard og besteg Lenintoppen (7 194 moh.) i Kirgisistan.

I 1983 dukket plutselig ideen om å bestige fjellet Thalay Sagar (6 904 moh.) i den indiske delen av Himalaya opp.

«Vi ville prøve oss på nordøstpilaren, på en ny rute der fire britiske klatreekspedisjoner allerede hadde måttet snu», minnes Frode.

«Gruppen vår var erfaren. Min gode venn Håvard Nesheim og jeg var godt vant til å klatre på snø og is. Håvard hadde blitt kjent med noen polske klatrere på en tidligere ekspedisjon til Lhotse (8 516 moh.). Andrzei Czok hadde vært med på tre bestigninger av 8000-meterstopper – han hadde blant annet klatret en ny rute på Everest. Januz Skorek hadde også bred erfaring fra Himalaya, med bestigninger av to 8000-meterstopper. I tillegg var Hans Christian Doseth med, og han var nok den fremste klatreren i Norge på den tiden. Hans Christian hadde et utrolig mot. Han var rett og slett grenseløs.»

Frode sier at Thalay Sagar-ekspedisjonen kom i stand fordi polakkene kunne bidra med proviant til turen, noe utstyr og solid erfaring med å navigere i det indiske byråkratiet. Nordmennene stilte på sin side med hard valuta.

«Ragnhild Amundsen var også med på turen til India, og hun nådde nesten toppen av nabofjellet Brigupanth (6 772 moh.) sammen med to polske klatrere», sier Frode. «Det er viktig å nevne dette, for det var også en stor prestasjon.»

REISEN TIL THALAY SAGAR var et eventyr i seg selv: En busstur fra de frodige indiske slettene tok dem 3000 høydemeter opp på smale, spektakulære grusveier. Bussjåføren måtte ofte legge de ytterste hjulene langt ut på den gjørmete veikanten for å komme forbi møtende kjøretøy, mens de norske og polske klatrerne stirret rett ned i den frådende elven flere hundre høydemeter under dem. På et tidspunkt eksploderte bussens radiator og sprutet kokende vann på flere av passasjerene.

«Etter at vi hadde slått leir ved foten av fjellet, forsto vi hvorfor de britiske klatrerne hadde snudd», sier Frode.

«Etter en lang isrenne reiste nordøstpilaren seg 1 000 meter med lange, bratte isfelt avbrutt av loddrette klippevegger. Og øverst: en svart pyramide som endte i en lang og bratt snøbakke. Det så svært vanskelig ut.»

LIKEVEL LA DEN NORSK-POLSKE EKSPEDISJONEN i vei med godt mot – og Hans Christian Doseth og Frode vant loddtrekningen om å klatre de første taulengdene på nordøstpilaren. Selv om Januz Skorek ble skadet i et fall underveis – da han klatret opp isete tau med en tauklemme – nådde alle toppen etter 10 dager med banebrytende klatring.

Ekspedisjonen etablerte tre leirer underveis på nordøstpilaren – og to av dem måtte hugges ut med isøkser.

«Jeg hadde æren av å klatre den aller siste etappen til toppen», sier Frode.

«Jeg husker det veldig godt, for jeg ledet an opp en snøskråning med en helning på rundt 50 grader. Jeg klatret nok rundt 100 meter uten noen form for sikring, men klarte å etablere et sikringspunkt på toppen og sikre de andre på vei opp. Deretter brukte vi to dager på å rappellere ned igjen til tryggheten i baseleiren.»

I ET INTERVJU med lokalavisen Sunnmørsposten etter hjemkomsten (10. september 1983) sa den beskjedne Frode Guldal at han «ikke ønsket at klatringen hans i Himalaya skulle dramatiseres for mye».

«Poenget mitt er at du kommer langt med riktig opplæring, riktig erfaring og riktig utstyr», sier han nå.

«Jeg ser tilbake på ekspedisjonen til Thalay Sagar som en av de flotteste turene jeg har vært på.»

Han sier at han planlegger å besøke den lokale klatrehallen den kvelden.

«Jeg prøver å klatre der så ofte som mulig. Og jeg gleder meg like mye hver gang.»