En 5-dagers fottur på Réunion

Dag én – Mafate

Dette eventyret begynner ved Col des Boeufs, på grensen mellom Cirque de Salazie og Cirque de Mafate. Etter at vi forlater veien, dykker vi inn i en helt egen verden. Bak oss ligger tett vegetasjon, og foran oss mer støv og stein. Mafate er villere enn de andre dalene, omgitt av klipper og med turstier som eneste adkomst. Gradvis forsvinner vi inn i øya. Første stopp er landsbyen La Nouvelle, og for natten venter Marla – Mafates høyest beliggende landsby!

Ilet er navnet som gis til små landsbyer i fjellene. Noen ganger er det bare noen få hytter, andre ganger dusinvis av små hus. Innbyggerne lever der i takt med helikopterleveranser. Ruten vår slynger seg gjennom trærne i flere kilometer før vi hører musikk i det fjerne. Turgåere og lokalbefolkning er samlet på terrassen til den eneste baren i området. En øl, en snack, en lokal rett … alle finner det de trenger for å hvile eller fylle på med energi!

Etter å ha gått rundt i landsbyen og kjøpt litt frukt til senere snacks, er det på tide å komme seg ut på stiene igjen. En vakker nedstigning begynner mot Rivière des Galets og det imponerende fossefallet som er skåret inn i fjellet. Når du kommer dit, tiltar strømmen i styrke, og vannet stuper ned i en gigantisk sprekk rett under føttene dine.

Det er der, helt nede ved vannkanten, at vi slo oss ned for en piknik! Vugget av elven går tiden fort, men med kilometer igjen foran oss må vi dessverre dra videre. Veien til Marlas hytte startet med en lett sti langs elven, før den steg mer og mer. Men snart ser vi de første husene og terrassen til en annen lokal bar, der et par øl var høyst velkomne før vi tok en varm dusj og nøt et godt måltid.

I hjertet av Mafate om kvelden er alt stille. Natten faller tidlig på, og kjøligheten siger inn. Vi er tross alt i fjellet. Til slutt legger alle seg tidlig for å være klare til å gå i løypene neste dag.

Dag to – Mafate til Cilaos

I stedet for å vente på frokost klokken 7, sto vi opp før 6 for å utforske omgivelsene. Det finnes så mange stier at det ville vært synd å ikke utnytte dem. Så, her drar vi igjen ut på en times morgentur i løypene, midt i hjertet av Mafate. De første solstrålene treffer toppene, og det er storslått. Stien slynger seg gradvis nedover og forsvinner inn blant trærne før den åpner seg og gir fine utsiktspunkter over dalen. Ved en elvebukt tar vi en liten bro som til slutt fører oss tilbake til landsbyen. Akkurat i tide til frokost!

En kopp te, noen smørbrød, frukt, og så er vi i gang igjen! Denne gangen er vi på vei til Cilaos i nabodalen. Turen startet med en lang stigning opp til Col du Taïbit. Når du først er på toppen, kan du se målstreken i det fjerne, men ikke la deg lure – det er fortsatt mange kilometer igjen.

På en sti som noen steder gikk helt inne i skogen, andre steder som en balkong over elven, fulgte timene etter hverandre med svært vakre panoramaer mot Piton des Neiges, som ruver over omgivelsene. Deretter gikk vi ned til Bras Rouge-fossen, hvor vi støtte på grupper som drev med juving. Slutten lå 3 kilometer unna, men det er uten å ta høydeforskjellen i betraktning. Etter en god times gange førte stien oss rett inn i byen. Kontrasten er slående sammenlignet med Mafate: butikker, restauranter, markeder … En flott stemning og fortsatt praktfulle fjell som omgir oss nesten 360° rundt.

Hviletiden er enkel: Et godt måltid for å smake på øyas beste retter, noen postkort til venner og familie, en god natts søvn i en ny hytte, for i morgen skal vi bestige Piton des Neiges, en topp på 3070 moh rett foran oss!

Dag tre – Cilaos til Piton des Neiges

Klokken 7. Vekkerklokken ringer og alle gjør seg klare. Solen sto allerede høyt på himmelen, og dagen kunne bli ganske varm. Etter en frokost med gode hjemmelagde syltetøy dro vi fra Cialos med mette mager og fulle ryggsekker. Det er ikke så langt å gå, men det er en tung stigning. 8 korte kilometer skiller oss fra hytta La Caverne Dufour, men 1200 meters stigning venter. Med tanke på vekten på sekkene våre burde vi være fremme rundt lunsjtid.

Oppstigningen foregår i skyggen, under tett vegetasjon. Det er slett ikke så ille med utstyret vårt og varmen. Jo høyere vi kom, desto brattere ble stien, men ingenting stoppet oss, og til slutt fikk vi øye på det siste skaret mellom trærne.

Vi når La Caverne Dufour på 2400 meters høyde én time tidligere enn forventet. Hytta var ennå ikke åpnet, så vi satte oss på terrassen og betraktet et landskap som aldri sluttet å overraske oss.

Tre kilometer foran oss ligger det høyeste fjellet i Indiahavet: Piton des Neiges (3070 moh). Etter en matbit og en kort prat med betjeningen på hytta, bestemte jeg meg for å la ryggsekken bli igjen der og løpe til toppen mens himmelen fortsatt var klar.

Etter 45 minutter med klatring i småstein og støv er jeg endelig helt på toppen! Ren lykke uten en sjel i nærheten. Det er stillere her fordi de fleste turgåere stopper ved hytta og venter til neste morgen med å gå opp til toppen ved soloppgang (noe jeg også kommer til å gjøre nå som jeg kjenner veien opp).

Når du har en topp helt for deg selv, nyter du den 300 %! Så jeg går i lange minutter langs eggene, undersøker de minste spor, dalene rundt og tar en hel haug med bilder. På vei ned møtte jeg noen tapre turgåere som, i likhet med meg, ville nyte denne vakre skyfrie ettermiddagen. Vel fremme ved hytta dannet det seg små grupper, vi traff kjente fjes vi hadde sett langs stiene, vi kjøpte en runde med drikke, og alle ventet rolig på middagstid før de gikk til sengs for å stå opp veldig tidlig neste morgen.

Dag fire – Piton des Neiges til Plaine des Cafres

Selv om vekkerklokken var stilt på klokka 4, dro romkameratene våre oss ut av senga allerede klokka 3. Alle virket spente både i hytta og i teltene rundt! Jeg vet ikke om det var selve oppstigningen som stresset dem, men med soloppgang klokka 05.45 og en times god gange foran oss, har vi tid å slå i hjel.

Selv om vi tok oss god tid, hindret det oss ikke i å komme altfor tidlig opp på toppen. Himmelen var klar, men vinden blåste veldig kraftig. Alle på toppen prøvde å søke ly bak steiner. Dagen før hadde jeg lagt merke til en liten hule et stykke lenger borte, så vi bestemte oss for å gå dit, kjæresten min og jeg, og endte opp med å vente der i over en halvtime.

Etter lange minutter i mørket begynte showet. Sola brøt gjennom et hav av skyer over havet. Hele øya åpenbarte seg, og himmelen sto i brann! Det var absolutt verdt å våkne til, og bildene viser bare en liten brøkdel av det vi opplevde den morgenen.

Siden vinden fortsatte å blåse ganske kraftig, småjogget vi tilbake til hytta for å få oss en varm frokost. Timingen var perfekt, vi var der klokken 7, og en time senere var vi på vei sørover på øya. Rett (eller nesten) til Plaine des Cafres, ved foten av vulkanen Fournaise!

Først over røft og tørt terreng, deretter gradvis inn i grønnere områder, gikk vi en lang tur den dagen. Noen stiger i skogen lot oss krysse over til den andre siden av dalen før vi oppdaget et idyllisk landskap der kuflokker beiter ved foten av eldgamle vulkaner. Det føles som landsbygda, men med en tropisk vri.

Stiene blir bredere og fører raskt til en landsby og en ny hytte for natten. Kveldens program var som vanlig: romsmaking, et solid måltid, en varm dusj og en velfortjent søvn.

Dag fem – vulkanen Piton de la Fournaise

Den opprinnelige planen for denne turen var å avslutte den på toppen av vulkanen, men den fikk utbrudd noen uker før vi skulle gå. Derfor var adgangen til krateret og toppen stengt. Så vi måtte finne en ny rute for å nærme oss den og fullføre denne turen med stil.

For å spare tid fra Plaine des Cafres tok vi en buss til startpunktet for en fottur nær kalderaen. Derfra fikk vi muligheten til å krysse en rekke svært ulike landskap. Først de grønne beitene øverst i dalen, deretter klippeveggene som ruver over den. Til slutt var det en nærmest magisk reise som førte oss til Plaine des Sables (The Plain of Sands), hvor det føltes som å være på planeten Mars.

Det er vanskelig å forklare alt i minste detalj, fordi du må oppleve det for virkelig å føle det. Siden vi ikke kunne komme oss til Piton de la Fournaise med sine fortsatt varme lavastrømmer, bestemte vi oss for å gå tur i de andre gamle vulkanene som har vært sovende i tusenvis av år. De er ikke hovedattraksjonen og mindre besøkt, men byr på praktfulle utsikter over panoramaet.

Etter å ha spist piknik i et landskap som hentet fra en science fiction-film, krysser vi igjen den ørkenlignende sandsletten før vi går 2000 meter ned i høyde til vårt endelige mål: Langevin-fossen ved Grand Galet.

Først med en bratt start i fjellsiden, deretter en glatt sti under tett vegetasjon, var denne turen den perfekte avslutningen på dette vakre eventyret. Og for en finale, å kunne nyte en forfriskende svømmetur foran et enormt fossefall.

Réunion er virkelig et paradis for alle som elsker natur og fjell. Denne lille fotturen viser bare en bitteliten del av det. Hadde jeg hatt mer tid, ville jeg ha tilbrakt måneder der!