Published: Mar 4, 2026
Hun begynte med isklatring da hun var 8 år og besteg det høyeste fjellet i USA som 12-åring. Nå sjonglerer Merrick Johnston livet som skiguide, gründer og mor i Tromsø.
«Jeg tenkte aldri engang på at jeg ikke skulle klare det. Jeg visste at jeg kom til å stå på den toppen. Hvis du bare fortsetter, vil du klare det. Hvis du har nok mat og nok tid, og venter på det rette værvinduet, vil du klare det.»
Norrøna-ambassadør Merrick Johnston var 12 år gammel da hun i 1995 ble den yngste noensinne til å bestige Denali, det høyeste fjellet i USA. Sammen med moren sin og en guidet gruppe besteg hun det 6 190 meter høye fjellet i Alaska.
«Det var fint å nå toppen, men det var ikke sånn jeg tenkte: ‘Wow, nå har jeg oppfylt drømmen min.’ Det var mer sånn: ‘Ja, nå er jeg endelig i gang!’»
Energisk
I skikretser er Merrick kjent som han som alltid stiller fullt utstyrt på tur, tar baklengssaltoer og kjører de bratteste bakkene på ski. Tau og seler er ofte en del av pakka.
«Hvis du ikke får tatt den turen du hadde planlagt den dagen, kan du alltid bygge et hopp. Jeg liker lekenheten og målbevisstheten som trengs for å hoppe på ski. Dessuten holder det deg i form.»
Over: «Jeg liker å finne den tryggeste måten å bevege meg på i krevende terreng,» sier Merrick Johnston.
Merrick bor nå i Tromsø med sine to barn som hun har sammen med eksmannen sin. I tillegg til å jobbe som konsulent i Kystmiljø, et selskap som gjør fiskeavfall om til biogass, driver Merrick firmaet Tromsø Ski Guides sammen med partneren Lena Dahl. På ettermiddagene trener hun fotball. Det vil si, når hun ikke er i klatrehallen – eller invitert på «drytool Mondays» hjemme i garasjen. Med andre ord, klatring med isøks og stegjern på en selvbygd brattvegg, «som et alternativ til kaffeklubber». Kort sagt har Merrick masse energi og er god på logistikk. Slik har det vært så lenge hun kan huske.
Alaska lekeplass
Da Merrick som 10-åring bestemte seg for å bestige Denali, lot moren henne tro at hun hadde organisert turen selv, mens moren i virkeligheten trakk i trådene i bakgrunnen. Sammen jobbet de mot målet.
«Moren min hadde ønsket å dra på flere turer i lang tid, men hadde ikke hatt muligheten.»
Med en forretningsmann til far og to storebrødre som ikke brydde seg særlig om friluftsliv, ble Merrick og moren hennes fjellteamet. Med adresse i Anchorage, Alaska, var det lett å komme seg ut.
«Moren min lærte friluftsliv sammen med meg. Jeg begynte med isklatring da jeg var åtte fordi hun ville lære det.»
Duoen tok et skredkurs og et klatrekurs. De dro på lange fotturer med tunge steiner i ryggsekkene og sov i snøhuler. Da han var 10 år gammel, hadde Merrick allerede vært på månedslange ekspedisjoner i villmarken i Alaska.
«Det var en fin periode, men den var også hard. Det var mye kulde og lite komfort. For moren min var det viktig å komme seg ut i all slags vær. Alltid. Oppveksten min var preget av ‘tøff kjærlighet’.»
Mangfold
Etter turen til Denali fortsatte Merrick å lære i rekordfart. Som 14-åring begynte hun å jobbe som assistentguide i store fjell – og hun deltok på en førstebestigning av en 40-taulengder lang rute på Dragon Spine. På den 24 timer lange turen ble hun så dehydrert at de få dråpene med urin hun hadde, var helt brune.
Den aktive tenåringen drev også med andre idretter. Fra hun var 14 til 18 år, var hun med på det amerikanske juniorlandslaget i snowboard.
Etter at karrieren hennes på landslaget tok slutt, var lysten til å konkurrere på snowboard fortsatt der, men planen ble lagt på is på grunn av de høye kostnadene ved å ta fri fra universitetsstudiene. Fokuset hennes var derfor på skole og fjell.
Ovenfor: «Jeg tror de fleste mennesker har en lekenhet i seg – men hos voksne blir ikke den egenskapen ivaretatt av samfunnet vårt,» sier Merrick Johnston.
Som 18-åring var hun assistentguide i Denali.
«Det var 12 menn på den turen. Vi gikk en krevende rute, og jeg følte et stort press for å få det til.»
Merrick snakker om ubehagelige opplevelser. Seksuell trakassering og utestengelse. Det var ikke lett for en ung jente å være på en krevende fjelltur i tre uker sammen med bare voksne menn.
«Turen gikk greit, men det tok lang tid å bearbeide alt som hadde skjedd. Jeg var utslitt og ensom – og hadde ingen å snakke med om det. Jeg savnet kvinnelige rollemodeller.»
Ny stasjon
Etter den Denali-bestigningen mistet Merrick lysten til å være guide. Det var også vanskelig å finne venner som var på hennes nivå i fjellklatremiljøet i Anchorage. Hun hadde ikke mannlige mentorer, fordi det ble sett på som rart å dra på overnattingsturer med jenter. Hun ble alltid holdt utenfor de tøffeste turene. Og det var nettopp tøft hun ville ha. Presse hardt og strekke seg etter det. Bli så dyktig som mulig i fjellet.
«Jeg savnet en mentor i fjellsportmiljøet.»
«Jeg vil ikke leve et liv i frykt, men jeg vil heller ikke ta unødvendige risikoer. Det er uunngåelig at jeg tilbringer mye tid utsatt for risiko i fjellet.»
Hun bestemte seg for å jobbe tre sesonger i Jackson Hole i Wyoming, noe som viste seg å være en god idé.
«I det området – Tetons – ble jeg en del av gjengen. Jeg utviklet meg raskere og fikk mer kontroll. Plutselig ville folk dra på turer med meg. Andre guider lærte meg ting. De viste meg at jeg kunne finne en balanse mellom å guide og å gjøre mine egne prosjekter der jeg kunne tøye grensene.»
Over: «For første gang i livet klarte jeg å roe meg ned», sier Norrøna-ambassadør Merrick Johnston om det å flytte til Norge.
Mens hun raste gjennom fjellene, tok Merrick en mastergrad i geofysikk. Planen var å fortsette med en doktorgrad, helt til hun hadde sitt sjuende og siste internship i Norge i 2007. Men i stedet for å flytte hjem til Alaska, fristet det mer å flytte til Norge med åttetimers arbeidsdager og fem ukers ferie.
Morsom tur
«Dette er stedet!»
Merrick går over til amerikansk engelsk mens hun entusiastisk beskriver sitt første møte med Norge. I 2007 fikk hun en praksisplass hos Statoil (nå Equinor) i Trondheim. Hun ble tatt veldig godt imot der og behandlet som en fullverdig partner fra første stavtak.
«Jeg vokste ikke opp med ‘kos’ eller med å ha stearinlys på telttur. Jeg tenkte aldri på å finne et fint sted å spise lunsj og så sette meg ned for å spise.»
I USA handlet det alltid om å maksimere antall klatreruter eller runder på ski. Det var stress og tidspress. Mat var bare noe du stappet i deg underveis. I Norge oppdaget Merrick langt enklere logistikk. Det var ikke behov for småfly eller packrafts for å komme seg ut. Og det var aldri noen nevneverdig fottur.
«I Norge er det ikke noe press. Det er bare gøy! For første gang i livet klarte jeg å roe meg ned.»
Den fryktløse kvinnen fra Alaska ble solgt. Planen om en doktorgrad ble lagt på hylla – og etter noen år i Trondheim var hennes nye hjemmeadresse Harstad.
fallskjermavtale
«Jeg ville flytte til Nord-Norge. Det er litt som Alaska. Og jeg hadde klart å beholde den gode jobben i Statoil.»
Etter seks år i Harstad ga Merrick seg selv et ufrivillig spark bak da hun ved et uhell søkte om sluttpakke på jobben. Hun hadde bare vært nysgjerrig på hvor mye hun kunne komme til å få utbetalt.
«Jeg hadde lenge tenkt på å ta fjellførarutdanning (UIAGM-guideutdanning) hos Nortind. Jeg tenkte at det var ‘nå eller aldri’, så jeg tok den sluttpakka.»
Barna var ett og tre år gamle da Merrick begynte å utdanne seg både som klatre- og skiguide – den første moren som noen gang hadde gjort det.
«Jeg var nervøs for å begynne på UIAGM-utdanningen. Det var ingen kvinnelige instruktører. Jeg var den eneste kvinnen – og den eneste som ikke var norsk.»
Merrick følte at læringsmiljøet ikke var bra. Hun ble frustrert og sluttet, og senere tok hun i stedet en utdanning som skitrener og ski-guide. Sammen med familien flyttet hun til Tromsø, hvor hun fikk jobb som prosjektleder i et avfallshåndteringsselskap.
«Jeg var tilbake i en fast jobb, så guiding var ikke noe jeg måtte gjøre for pengenes skyld. Jeg hadde mer selvtillit og bygde raskt gode relasjoner. Jeg forsto at et godt nettverk er avgjørende for å lykkes i guidebransjen.»
Samarbeid
Helt til hun var i tenårene, slet Merrick med å i det hele tatt uttale sitt eget navn på kommando. Selv om hun utmerket seg i matematikk og fysikk under studiene, hadde hun problemer med å kommunisere. Da hun ønsket å starte sitt eget selskap i 2020, ville hun gjøre det sammen med noen. Noen med utfyllende egenskaper. Lena Dahl er tindevegleder (UIAGM), tobarnsmor og på vei mot en doktorgrad i friluftsliv og sikkerhet: en dyktig og strukturert kvinne som er en mester i organisering.
«Perfekt,» tenkte Merrick da Lena tok initiativ til et samarbeid.
De to kvinnene ble raskt nære venninner, og det samme gjorde familiene deres. Lena, ektemannen hennes Øystein, Merrick, Anders (nå eksmann) og de fire barna til sammen fungerte snart som én stor familie. De voksne byttet på å dra på turer med barna og kjøre til ulike treninger. De hadde sitt eget chatterom der de koordinerte helgeplaner, felles middager, barnepass og arbeidslogistikk. Resultatet var at de voksne fikk mer sårt tiltrengt tid til å klatre isfosser, stå på ski i bratte fjell og sykle nye stier.
Fjellet kaller
Merrick sier at det er ute på tur hun finner ro. Der ute må hun være så fokusert at det skaper en indre ro. Hun har aldri fått diagnosen ADHD, men sier at begge brødrene har det, og at de er betydelig roligere enn henne. Fjellet er uansett hennes kur mot indre uro.
«Jeg prøver å ha en så fin dag som mulig ut fra de forholdene som finnes. Jeg liker å finne den tryggeste måten å bevege meg på i krevende terreng.»
Hvis det er hardt og isete, kan det bety en alpin tur med stegjern og isøks. Hvis snøforholdene er dårlige, kan du klatre. Hvis puddersnøen er stabil, ta en stor fjelltur på ski. Og en ski er ikke bare en ski.
«Det er kult å guide på samme type ski som gjestene har, for da snakker dere samme språk.»
I bratte nedkjøringer er toppturski det beste. I dyp puddersnø i skogen er snowboard det beste valget. På store, åpne flanker er telemarkski vinneren.
Familievennlig drift
Merrick er opptatt av å bygge en sterk, kvinnestyrt bedrift. Målet er å skape en arbeidsplass som er i harmoni med familielivet.
«Du trenger ikke dra til Lyngsalpene på ski- og seilturer for å få gode skiopplevelser. Det finnes mange urørte fjell i alle retninger like utenfor Tromsø. Det betyr at du kan hente barna i barnehagen om ettermiddagen.»
Siden hun ble mor, har barna blitt hovedfokuset hennes. Men Merrick er veldig bevisst på ikke å gi slipp på tingene som gjør henne lykkelig.
«Når du er lykkelig, har du mer energi til godt foreldreskap. Jeg tror de fleste har en lekenhet i seg – men hos voksne blir ikke den egenskapen tatt vare på i samfunnet vårt.»
Når det gjelder hennes egne barn, passer hun på å ikke presse sin egen holdning på dem. De må få utvikle seg i sitt eget tempo. Selv om hennes egen mor hadde en tøffere tilnærming, er Merrick veldig takknemlig for å ha vokst opp i Alaska
«Moren min gjorde så mye for meg og barna i nabolaget. I stedet for å klage over mangler i lokalmiljøet, ble hun langrennstrener og organiserte utstyr slik at alle kunne være med. Det var hun som lærte de fleste barna i nabolaget å gå på ski. Hun tilbrakte mye tid med andres barn. Hun er et flott forbilde på det området.»
Over: «Jeg får mye energi av å se på det samme fjellet, men prøve å finne nye linjer», sier Norrøna-ambassadør Johnston.
Endring av retning
En lørdag i januar 2021 ble alt snudd på hodet. Øystein, mannen til forretningspartneren Lena, kom aldri hjem fra en skitur. Den utvidede familien mistet en av sine bærebjelker. Øystein omkom i et snøskred på Kattfjordeidet utenfor Tromsø. Han skulle bare ut på en liten kveldstur på ski med hodelykt, som vanlig. Merrick og Anders var med og lette etter ham. De skjønte med en gang da de kom fram at alt håp var ute. Ingen kunne overleve det infernoet av et snøskred.
«Det var en sterk opplevelse. Jeg så mye av meg selv i Øystein. Han var som en reinsdyrkalv. Ivrig og glad når han var ute i fjellet. Han var den yngste 52-åringen jeg noen gang har møtt.»
Vennens død har fått Merrick til å reflektere mer over hvordan hun har levd livet sitt. Hun sier at det bare var ren flaks at hun overlevde 20-årene.
Livet er skjørt, uforutsigbart og uendelig vakkert – alt på én gang. «Øysteins bortgang minner oss om at selv om vi ikke kan styre hvor lang reisen vår blir, kan vi velge hvordan vi går den. Vi kan møte hver dag med den samme gleden og forventningen som han gjorde – ved å søke eventyr, ta vare på dem vi er glad i, og hedre de ville stedene som får oss til å kjenne oss virkelig levende. Til syvende og sist handler det ikke bare om hvor lenge vi lever, men hvor dypt vi lever. La oss gå videre med takknemlighet, mot og et åpent hjerte, og alltid huske å komme hjem til dem som betyr aller mest.»