Noshaq1972

Med kanintestikler og spiroketbakterier i den ene hånden og telefonen i den andre tenkte jeg meg om et øyeblikk og kastet et blikk på kanintestiklene. Det var nok:

Disse ordene er hentet fra en utklippsbok som Skjerven-brødrene – Per Ludvig og Håvard Ove – fikk etter faren sin, legen og fjellklatreren Ove Skjerven, som omkom i et snøskred i Peru i 1984. Farens klatrekamerater hadde gått sammen om å samle artikler om ekspedisjonene han hadde deltatt på. Noen var skrevet av faren selv, blant annet linjene ovenfor.

De ble hentet fra hans egen rapport til arbeidsgiveren, Folkehelseinstituttet, etter ekspedisjonen til Hindu Kush i 1972.

Mannen i den andre enden av telefonlinjen den februardagen i 1972 het Erik Boehlke. Nå, mange år senere, sitter han i en sofa sammen med Skjerven-brødrene og ser på bilder fra ekspedisjonen til Hindu Kush.
«Det var ingen ekspedisjonsleder, ingen rangordning. Vi var bare bestevenner. Men du måtte ha gått med stegjern før avreise. Du ringer ikke bare på hos naboen og spør om han vil være med på en tre måneder lang tur til Afghanistan», sier Boehlke.

Afghanistan hadde en spesiell tiltrekningskraft på unge nordmenn på den tiden.
«Det var som et eventyrland. Noe hentet fra ‘Tusen og én natt’.» Og det ville det fortsatt ha vært, hadde ikke russerne og andre kommet», sa han.

– Og ideen til turen?
«Det var Odds», minnes Boehlke. Odd Eliassen, altså.
«Når man er på tur, snakker man alltid om planene for den neste turen», sier Eliassen.
I 1971 hadde han deltatt i en internasjonal ekspedisjon til Everest. Den ekspedisjonen endte i en konflikt. Men en østerriker som Eliassen tilbrakte mye tid sammen med, kunne ikke få fullrost ett bestemt fjell: Noshaq. Et nesten 7 500 meter høyt fjell. Det høyeste i Afghanistan. På et eller annet vis endte det opp som målet for ekspedisjonen deres.

«Vel, Erik og Per Gran hadde vært i Peru året før. Vi måtte finne på noe», sier Eliassen. Boehlke og Eliassen var bestevenner.

Gran ble med igjen. De trengte en lege, og på den tiden var det ikke så mange leger som drev med klatring. Derfor ringte telefonen til Skjerven på Folkehelseinstituttet. David Isles fra Everest-ekspedisjonen ble også med.

I tillegg hadde de noen håndtegnede skisser fra østerrikeren. Og et verdenskart. Det var slik de navigerte.

Det er 10 000 kilometer fra Oslo til Kabul.
«Ove hadde en bil, en VW Boble, men vi trengte én bil til», sier Boehlke. Så han dro for å snakke med Volkswagen-importøren.

«Jeg forklarte hva det dreide seg om. Etter en stund ble han interessert og sa at vi kunne få en VW Transporter på langtidsfinansiering. Han sa: ‘Dere betaler et avdrag, låner varebilen til turen og leverer den tilbake når dere kommer hjem – og så får dere pengene tilbake’,» sier Boehlke.

De måtte være kreative når det gjaldt å takle høyden.
«Vi kunne ikke klatre med oksygen fordi vi ikke hadde råd til det. Men vi fikk tak i noen røykdykkermasker fra en brannstasjon og fikk et firma til å utstyre dem med regulatorer. Alt i alt hadde vi tre oksygenflasker i reserve», sa han.

De pakket massevis av utstyr og fem menn inn i de to kjøretøyene.

Mens de krysset Europa bodde de hos venner og bekjente. I København tok de med seg en japansk mann som syklet sammen med dem til Beograd, og som deretter syklet tilbake på en damesykkel han hadde lånt av Eliassen.

Fra og med Tyrkia sov de ute under stjernene.
«Det var ingen ende på ulykkene. Fra vi forlot Østerrike til vi kom til Teheran, var det mange av dem. Du kunne komme kjørende ut av en sving, og så kom det en bil mot deg i samme kjørefelt. Man ble så vant til slike ting, nesten som om man var hjernevasket», sier Boehlke.

Men han husket den lange kjøreturen som slett ikke så verst.
«Vi var alle i god form. Og uansett hadde vi ikke råd til å fly, og Afghanistan har ingen havner. Det eneste vi merket, var at jo lenger østover vi kom, desto verre ble vi i magen», sier han.

Og hele veien fulgte de verdenskartet sitt.
«Da kan du ikke gå feil», sier Boehlke.

Ambassadøren i Ankara ga dem ett råd: «Hvis noe skjer, ikke stopp, løp som bare faen.» I det kurdiske området nær grensen til Iran løp en liten gutt ut foran Bobla og ble kastet opp i luften. Han kom seg på beina igjen og fortsatte å løpe. Men nordmennene så at folk reagerte. De tråkket gassen i bånn og satte kursen mot grensen, mens menn på hesteryggen jaget dem. For Skjerven, som lege, var det vanskelig å forlate den lille gutten. «Jeg husker at vi så en støvsky nærme seg mens vi var ved tollkontrollen. Jeg er glad vi kom oss raskt gjennom», sier Eliassen.

Ove Skjerven skriver: «Med stil passerte vi Ararat-fjellet uten å se verken Noah eller noen ark, og krysset grensen til sjahens Iran. Vi fikk heller ikke sett stort til sjahen eller (dronningen hans) Farah Pahlavi. Til gjengjeld begynte det å bli irriterende mange kameler og esler på veien. Etter over to uker med mer enn 700 kilometers kjøring om dagen, langt ute midt i ørkenen, kom vi til grensen til Det lovede land: Afghanistan. Vi ble møtt av 48 varmegrader og en sandstorm, noe som slett ikke var til å spøke med for oss vinter- og kuldeelskende nordmenn.»

De nådde Kabul 12. juli. Derfra chartret de et Twin Otter-fly som fløy dem til Faizabad, hvor de leide en russiskbygd lastebil og fulgte verdenskartet sitt over elver til den lille landsbyen Qazi. «Vi dyttet mer enn vi kjørte», sier Boehlke. I Qazi hyret de 25 bærere til å hjelpe dem på den tre dager lange marsjen til baseleiren på 4 600 meters høyde.

Bærerne var til tider gretne, men så lenge de fikk røyke opium, var alt i orden. «De måtte ha olje for å gjøre det, og de gikk tomme. I desperasjon lånte de litt olje av oss fra en sardinheng, og den brant som bare det», minnes han.

Nordmennene var ikke interessert i å prøve det selv.
«Men da vi overnattet på et hotell i Kandahar, kom eieren inn med en pakke svart afghansk hasj. Jeg tror Ove prøvde det, og han ble dårlig. Han gikk inn i rommet og falt om», sier Boehlke.

Diagnoseliste. Den svarte afghanske lidelsen sto ikke på listen over sykdommer Skjerven laget da han kom hjem. Tallet i parentes angir hvor mange ekspedisjonsmedlemmer som led av sykdommen.

«Manglende appetitt (5), søvnløshet (5). Diaré (5).
Skjerven skrev: «Vi vekslet mellom oppkast og tyntflytende avføring, til tider begge deler samtidig når magekrampene var på sitt verste. Et lyspunkt for en lege var dermed et rikt utvalg av prøver å sende hjem til bakteriologen ved helseinstituttet. Det var ikke så enkelt å sende denne forsendelsen, siden hasj er en av landets viktigste eksportvarer. Det tok lang tid å overbevise postmesteren om at pakken var full av bæsj og ikke hasj.»

Det var over 20 diagnoser på listen. Blant dem: «Hemoroider (2). Frostskader (3). Angina (1).

Angina? «Det må ha vært David», sier Boehlke.

De tilbrakte 28 dager på fjellet. De dro på akklimatiseringsturer og opprettet leirer på 5 500, 6 300 og 7 000 meters høyde. Skjerven og Eliassen satte kursen mot toppen natt til 8. august. De trosset vinden og kulden, og lot seg heller ikke stanse av funnet av likene etter tre bulgarere som hadde frosset i hjel året før. De nådde den vestlige toppen av Noshaq, hundre meter nedenfor hovedtoppen.

Tre dager senere var det Boehlke, Gran og Isles sin tur.

«Det var iskaldt. Minus 35 °C og kraftig vind. Vi prøvde å gjemme oss så godt vi kunne i hettene på anorakkene våre», sier Boehlke.

Ruten fulgte en lang, slak stigning opp til en brattere travers bort til nordsiden, der det var noe klyving.
«Det blåste enda mer på nordsiden. Det var så mye vind at snøen ikke la seg. Derfor var det relativt flatt, men vi visste ikke hvor hovedtoppen var. Stadig dukket det opp nye topper, den ene kulen etter den andre. I den høyden var hvert skritt et slit. Jeg vet ikke hvor mange timer vi brukte på å krysse den, men til slutt nådde vi toppen», sier han.

Bare Gran og Boehlke gjennomførte bestigningen. På vei ned så de Isles på den vestlige toppen. Han hadde fått lungebetennelse under akklimatiseringen.
«Han holdt på å forsyne seg av en av sardinboksene mine og trodde det var sololje. Vi fulgte ham ned og rakk så vidt fram til leir 3 før det ble mørkt», sier Boehlke. De ga ham oksygen med det hjemmelagde utstyret sitt. Isles hadde også lungeødem og nedsatt syn. De fikk ham lenger ned og tinte opp beinet hans, bare for å oppdage at han også hadde koldbrann.

De lånte en bæremeis beregnet på å bære mennesker fra en italiensk ekspedisjon som var på fjellet samtidig. Den ble ledet av Reinhold Messner.

«Jeg hadde David (Isles) på ryggen, og det var en last på 70 kilo. Så skled jeg på en isete stein i en liten bekk og havnet i en liten dam med David oppå meg. Jeg lå under vann til Ove dro ham av. Vi gikk til vi fikk varmen i oss, men David måtte bare sitte der i bæremeisen i den våte dunjakken sin», sier Eliassen. De byttet på å bære David i to dager, helt til de møtte en mann som kunne leie dem et muldyr. Isles ble fløyet hjem, der han til slutt måtte amputere tre tær.

Det var ikke det eneste de tre mistet. Diaré førte til at de til sammen gikk ned 40 kilo. Gran hadde rekorden, med et vekttap på 13 kilo etter 33 dager med uavbrutt diaré. Eliassen ble innlagt på epidemiavdelingen ved Ullevål sykehus i Oslo i tre dager etter at han kom hjem.

VW Transporter var også lettere.
«Ved grensen til Iran måtte vi legge igjen mange kilo med utstyr. Vi måtte gi fra oss bensinkanner og klatreutstyr før vi kunne dra hjemover», sier Eliassen.

Brødrene Skjerven fulgte begge i farens fotspor, hver på sin måte. Håvard Skjerven ble lege, og Per Ludvig Skjerven besteg den mektige fjellveggen Trango i Pakistan. I samlingen av artikler de fikk etter farens bortgang, finnes det en artikkel av Boehlke.
Han skriver: «Til tross for Davids sykdom mot slutten var det en flott tur, med god stemning og mye moro. Til alle som tviler på at klatring i 7 000 meters høyde kan være morsomt: Prøv selv.»