Den første MTB-nedkjøringen fra Cerro Mercedario6 770m

Det hevdes at den første bestigningen av Cerro Mercedario fant sted for mindre enn 100 år siden, i 1934, og ble gjennomført av de polske ekspedisjonsmedlemmene Adam Karpinski og Wiktor Ostrowski.

Det finnes imidlertid tegn på at Cerro Mercedarios fjellklatringshistorie går mye lenger tilbake enn dette.

På vei opp kan du se levninger fra inkatiden. For mer enn 500 år siden besteg inkaene fjellet som en del av et religiøst ritual, forklarer den italienske profesjonelle terrengsyklisten og guiden Andreas Tonelli.

– Du kan se steinmurer i en halvsirkelformasjon som de brukte som ly. Det står i sterk kontrast til alle de komfortable teltene, liggeunderlagene og soveposene vi bruker i dag. Når man kjenner historien til Cerro Mercedario, gir det en helt spesiell følelse å bestige fjellet, sier Andreas Tonelli.

Og apropos den spesielle følelsen, la oss gå tilbake og finne ut hvor en europeisk terrengsyklist finner motivasjonen til å begi seg ut på et verdensførste forsøk på å sykle terrengsykkel til toppen av Cerro Mercedario i Argentina.

Hva inspirerte deg til å ta utfordringen med å sykle ned Cerro Mercedario, Andreas?

– Jeg vokste opp i Alpene, i Sør-Tirol, så jeg har en svært sterk tilknytning til fjellene. Jeg liker klatring og terrengsykling, og jeg liker å kombinere disse to idrettene. Jeg har vært på eventyr i Sør-Amerika flere ganger tidligere, men nå følte jeg at tiden var inne for å ta det neste steget og gjøre noe mer krevende og avsidesliggende enn noe jeg har gjort før.

Etter svært omfattende og grundige undersøkelser, der vi studerte satellittbilder og snakket med folk som hadde vært i området tidligere, virket det som om Cerro Mercedario kunne være mulig å sykle. Hvis det lot seg gjøre, ville det være det høyeste fjellet i verden man kan bestige med sykkel og sykle hele veien ned uten å måtte gå av sykkelen og ta seg til fots gjennom teknisk krevende partier.

Å sykle ned Cerro Mercedario ville innebære – bokstavelig talt – en svimlende utforkjøring på 4000 høydemeter med terrengsykkel.

Men før du kan kjøre ned, må du komme deg opp til toppen, 6770 meter over havet.

Å bestige et 6770 meter høyt fjell er en prestasjon. Tar du med en terrengsykkel, blir alt mer krevende og komplisert.

Andreas slo seg sammen med terrengsyklistkollegaen Giovani Mattielo, og sammen la de en plan og begynte å trene til Cerro Mercedario. Som profesjonelle terrengsyklister og guider hadde de et solid grunnlag å bygge videre på. Likevel måtte de gjøre mer spesifikke forberedelser til ekspedisjonen:

– Den spesifikke treningen startet to og en halv måned før turen. Den besto hovedsakelig av løping og sykling i fjellet med vektvest. Det var viktig å simulere vekten vi måtte bære med oss på ekspedisjonen, sier Tonelli, og minner om at de måtte ha med seg alt de trengte for å overleve i fjellet i to uker.

De måtte også forberede seg på å bo og bevege seg i stor høyde. Hvis de ikke var forberedt på høyden og den tynne luften med mindre oksygen, kunne det sette hele ekspedisjonen i fare.

– Like før turen tilbrakte vi flere dager i en hytte 3200 meter over havet i Val Senales i Italia. Derfra tok vi daglige treningsturer for å venne oss til den tynne luften. Deretter var planen å akklimatisere oss på selve Cerro Mercedario ved å ta det med ro på vei mot toppen.

Før avreise måtte de også få orden på utstyret. Andreas bygde en ekstra lett sykkel for anledningen, siden han visste at sykkelen måtte skyves eller bæres til toppen, og at vekten derfor ville spille en viktig rolle. Det ble satt sammen en sykkel med karbonramme, 150 mm vandring foran og 145 mm bak. Kraftige bremser og solide dekk ble prioritert for å gjøre utforkjøringen så trygg som mulig. Sykkelen endte på en totalvekt på 13 kg, noe enhver vektentusiast ville ha godkjent for en kapabel fulldempet terrengsykkel.

I bratte partier der det var mest hensiktsmessig å bære sykkelen, brukte de en bæreselerigg som gjorde det mulig å feste syklene til en plastplate på ryggsekkene.

For å gjøre turen mulig tok de med seg kameramannen Luca Putzer og Julia Kremer. Julias hovedoppgave var å ta seg av logistikk og sikkerhet, noe som var avgjørende for at ekspedisjonen skulle lykkes. Planen var at gruppen skulle gå sammen opp fjellet.

I januar 2025 samlet teamet seg i Argentina, ved foten av Cerro Mercedario. Området er svært avsidesliggende, langt unna andre mennesker, infrastruktur, nærmeste landsby og enhver form for komfort. Og langt unna sykehuset dersom noe skulle gå galt.

Bestigningen startet ved foten av fjellet, 2900 meter over havet. Det betyr at gruppen måtte tilbakelegge nesten 4000 høydemeter før de kunne stå på toppen av Cerro Mercedario.

– Vel, det var enda flere høydemeter å tilbakelegge, forklarer Tonelli: – For å bo på fjellet i to uker trenger man mye mat og utstyr som kokeutstyr, telt og soveposer – for bare å nevne noe. Drikkevann fikk vi ved å smelte is, siden man ikke kan ta med seg vann for nesten to uker.

– For å få fraktet alt opp, dyttet og bar vi først syklene våre opp, før vi gikk ned igjen, vanligvis for å overnatte i leiren før vi flyttet leiren opp dagen etter. Hver person måtte som regel bære rundt 20 kilo.

Dette var ikke bare en strategi for å unngå å bære svært tung last, men også en god måte å venne seg til høyden på. Dagsturer til høyereliggende områder og overnatting i lavere høyder er den beste måten å unngå høydesyke på, og er et prinsipp som følges på de fleste ekspedisjoner i stor høyde.

Den siste leiren på vei opp lå nedenfor en isbre på 5700 meters høyde. Et svært utsatt sted. – Uventet begynte det å snø, og det kom 5–10 cm, minnes Tonelli. – Vi begynte å bekymre oss for kjøreforholdene og bestemte oss for å droppe en hviledag og starte toppstøtet. Været var faktisk ventet å bli verre de neste dagene, med mer snø i vente, så det var på tide å komme seg av gårde. Dette innebar en risiko og kunne utløse høydesyke. 

Klokken 02.30 om natten forlot de leiren og begynte å bevege seg mot toppen.

Mens de beveget seg sakte oppover fjellet, begynte anstrengelsene å tære på teamet. På 6200 meters høyde begynte kameramannen Luca å føle seg kvalm og fikk hodepine. Det samme skjedde med Julia. Med tegn på høydesyke måtte Luca og Julia gå ned til lavere høyde, mens Andreas og Giovanni kunne fortsette mot toppen.

Med en liten ryggsekk med bare åtte kilo av det aller nødvendigste fortsatte de mot toppen, mens de skjøv og bar syklene sine. Sterk vind hadde blåst bort snøen som falt dagen før, og 2. februar 2025 klokken 14.00, i 11 minusgrader og solskinn, ble Andreas Tonelli og Giovanni Matiello de første noensinne til å stå på toppen av Cerro Mercedario med sykler.

Det var nå åtte dager siden de startet oppstigningen på 2900 meters høyde, og Tonelli begynte å bli sliten og følelsesladet, vel vitende om at de hadde nådd toppen: – Det hadde vært en så hard kamp, vi hadde bare én hviledag, og jeg var så sliten at jeg begynte å gråte. Gio og jeg omfavnet hverandre og prøvde å la inntrykkene synke inn.

Den første etappen av nedkjøringen gikk ut på å sykle ned til isbreen, der Julia og Luca ventet i leiren ved foten.

Sikkerheten var en stor bekymring. Siden det nærmeste sykehuset lå langt unna, måtte de være så forsiktige som mulig. En ulykke kunne få dødelig utfall, ettersom en redningsaksjon i et så ugjestmildt miljø ville være komplisert. Det var ingen mobildekning, men de hadde med seg en satellittelefon til nødssituasjoner og håpet at de aldri ville få bruk for den.

Under forsøket på å nå toppen måtte Andreas og Giovanni krysse en lang og smal travers: – Vi syntes det var vanskelig og risikabelt å sykle ned samme vei som vi kom opp, så vi begynte å se etter andre ruter ned til leiren. Etter å ha diskutert alternativene bestemte vi oss for å ta en annen vei ned. Vi valgte en frikjøringslinje utenfor stien, ned til breen. Det var raskere, tryggere og morsommere enn å balansere seg ned traversen ville ha vært, sier Andreas med et smil.

Nedturen var krevende, men det var mulig å sykle hele veien. Den totale nedstigningen til foten av fjellet var på omtrent 4000 meter, og de måtte dele den opp i etapper. Først gikk de ned med utstyret, deretter klatret de opp igjen for å hente syklene og sykle ned, mens Luca filmet og tok bilder til en dokumentar. – Totalt tok det oss tre dager å komme ned til foten av fjellet, sier Andreas.

– Å bestige Cerro Mercedario 500 år etter at inkaene gjorde det, ga opplevelsen større dybde og mening, sier Andreas. – For dem var det en religiøs reise som hadde en personlig betydning. For oss hadde ekspedisjonen også en sterk personlig betydning. Vi driver bare med aktiviteter vi virkelig elsker, og ønsker å inspirere andre til å legge ut på eventyrlige reiser som betyr noe for dem.

Hvilke råd vil du gi til andre syklister som drømmer om å prøve noe lignende?

— Gjør det! Kom deg ut av komfortsonen. Drømmer er til for å leves ut. Selv om du ikke når målet, vil du nyte reisen. Tøy grensene litt – det får deg til å føle at du lever. På en ekspedisjon som denne blir du ikke bare bedre kjent med andre, men også med deg selv.

Glem livets bekvemmeligheter – du må kjempe. Da innser du hvor lite du trenger for å være lykkelig.