Å surfe på Varangerhalvøya i Norge handler ikke om kalde hav og enda kaldere fingre, men om følelsen av å være helt alene med bølger som kommer fra toppen av verden.
«Én ting skiller seg ut ved surfing i Finnmark,» sier Frode Goa på syngende dialekt fra Stavanger i Sørvest-Norge.
Han har surfet over hele verden. Men det var noe med Finnmark, helt nord i Norge, som gjorde inntrykk. «Det er nesten ikke annet enn villmark. Det er bare havet, bølgene og landskapet. Jeg tror ikke jeg noen gang har surfet på et så øde sted før. Det skaper en helt spesiell følelse», sier han, med et snev av både mystikk og entusiasme i stemmen.
Bilder fra Varangerhalvøya minner om scener fra filmen Fargo: tomt, flatt lys, øde veier, og så bryter lyset gjennom, med bølger som ruller inn som det klareste og reneste glass.
Men før vi kaster oss ut i bølgene, la oss se på noen kalde fakta om surfing i Finnmark. Rapporter som denne fokuserer ofte på det ekstreme, det som gjør akkurat dette eventyret ekstra hardt, tøft, krevende eller farlig.
Sannheten er at Finnmark er en fredelig, arktisk oase langt nord i Norge. Nesten ingen bor der, naturen virker uendelig, og hvis Norge var et gigantisk festmåltid for eventyrlystne, ville Finnmark vært T-bone-biffen på toppen av det hele.
Ingenting er middelmådig med Finnmark. Ingenting er likegyldig. Lyset er i stadig endring, med kraftig vær. Det ligger uendelig langt mot nord, og du har ikke noe annet valg enn å forholde deg til naturkreftene.
De er der – året rundt – og spiller hovedrollen i hvilket som helst manus du har sett for deg. Du kan ikke bare kjøpe en kaffe og en pølse på 7-Eleven rundt neste hjørne. Det beste du kan håpe på, er å finne en lokal Joker-butikk et sted langs de neste hundre kilometerne med vei. Naturligvis er det det samme med surfing.
«Bølgene i Finnmark og de vi fant på Varangerhalvøya skiller seg ut fordi det er så mye kraft i dem. Tenk på Barentshavet i Arktis og de enorme havdypene der. Når bølgene beveger seg inn mot land, tar de med seg kraft fra havdypet og gjør surfingen mye sterkere», sier Shannon Ainsle.
Han er fra Sør-Afrika, har fast base i Stavanger, nær det lokale surfemiljøet langs Jærens rev, og har nå fått et nytt surfested på listen over favoritter.
«Hvis vi hadde hatt samme bølgevarsel som på Jæren, ville havet vært flatt. Her er det annerledes,» sier han. Alle som har studert et kart over Varangerhalvøya kan se at den strekker seg ut i åpent hav. Den sørlige delen er best når vindretningen er fra nordvest, men det er nord og nordvest som skiller seg ut.
«Når værsystemene kommer fra øst, sitter vi igjen med en mindre nøyaktig værmelding,» sier Shannon.
Når du surfer langt nord for polarsirkelen i november, kan du ikke ignorere temperatur, vind og vær. Badeshortsen kan trygt bli igjen hjemme. Golfstrømmen sørger for at havet ikke fryser, men ikke stort mer enn det. Scenene fra Varangerhalvøya er som kunstfotografier.
I en verden der alt må være polert og publisert på Instagram, er det befriende at steder som dette fortsatt finnes. Fortsatt uten for mange spor, fortsatt rått, vilt og utemmet.
«Vanntemperaturen var rundt 4–5 °C, og på de kaldeste dagene var lufttemperaturen -13 °C. Det er moderne våtdraktteknologi som gjør det mulig», sier Shannon og legger til.
«Jeg frøs aldri i vannet, men når du er på land, kjenner du kulden.»
På noen steder fant den lille surfegjengen vår surfesteder som lå nær veien. Andre steder måtte de gå et godt stykke i våtdrakter med surfebrett under armen.
«Det var da det var kaldest. Når du går i snøen i -13 °C og fingrene nesten fryser til is, mister du etter hvert følelsen,» sier Shannon, og ler.
Noen morgener våknet de i bilen med frostrøyk som steg opp fra soveposene. Å varme seg med kaffe og forventninger om nye bølger er ikke en dårlig måte å starte dagen på.
Surfing i Finnmark er prisgitt det som skjer i det ville Barentshavet. Et hav som strekker seg rett nordover mot Svalbard, videre østover til Frans Josefs land og som i øst er avgrenset av Novaja Semlja og Russland.
Når værsystemene kommer inn fra nord og nordøst, er det absolutt ingenting som står i veien for dem. Ikke en øy, ikke et rev. Ingenting.
Alt fra strøm, vind, bølger, regn, snø og sludd treffer kysten av Finnmark med full kraft.
Surfing i Finnmark og på Varangerhalvøya er ikke som noe annet sted. Vannet er fortsatt ukjent, og ikke alle steder er kartlagt.
«Det er en av de aller beste tingene med Finnmark og Varangerhalvøya. Du er på en slags oppdagelsesreise. Du må finne ut av ting selv,» sier Chris Holter, som er Norrønas innholds- og kreativsjef, og mannen bak bildene i denne reportasjen.
Surfing er annerledes enn ski. Bølgene fornyer seg selv, men er likevel en knapp ressurs. Til slutt kan det være så mange mennesker i køen at det blir dytting og venting på tur.
Surfere stiller seg ikke opp i kø i Finnmark. Mennesker har en irriterende tendens til å samle seg på ett sted. «Hvis du surfer i California eller Hawaii, kan du glemme å finne et helt nytt sted. Men utenfor allfarvei, i Afrika eller her i Finnmark, kan du finne steder hvor det ikke er noen andre,» sier Shannon.
Det er absolutt det beste som finnes. Du må lete og lete for å finne bølger som knapt har blitt surfet før,» sier Shannon og blir stille.
«Tenk på det,» sier han. «Det er ganske utrolig.»