Det er ikke bare isolasjonen som får Antarktis til å føles som verdens ende – som det siste stoppet før månen. Logistikken og kostnadene ved å komme dit minner også om en romferd. Derfor føltes det som et stort privilegium nok en gang å sette foten på dette enorme kontinentet i november 2006.
Vårt hovedmål var Ulvetanna (2960 moh.), en majestetisk topp i Fenriskjeften-massivet i Dronning Maud Land. Toppen ble først besteget i februar 1994 av Ivar Tollefsen, Sjur Nesheim og meg, via vestveggen. På samme tur gjorde Trond Hilde og Thomas Cosgriff et mislykket forsøk på nordveggen. Nå var Ivar, Trond og jeg tilbake, sammen med Stein-Ivar Gravdal, for å prøve å gjøre opp regnskapet. Vi hadde drømt om de ubestegne veggene på Ulvetanna i nesten 13 år.
Mens vestsiden, som vi klatret i 1994, består av 500 meter med slake sva etterfulgt av brattere veggklatring de siste 450 meterne, er nordsiden loddrett eller overhengende på mesteparten av sine 1000 meter. Likevel er den bratteste og høyeste siden på fjellet østsiden, med et imponerende stup på 1200 meter. Kombinert med lite sol i de varmeste timene og mye eksponering for de dominerende katabatiske vindene, fremsto denne veggen som den største utfordringen for oss. Derfor var den vårt hovedmål.
Men forventningene våre var moderate. Trond og jeg hadde allerede rekognosert østsiden tilbake i 1994, og uten å finne noen sammenhengende formasjoner hadde vi vurdert den som umulig. Men år med fortrengning og livlig drømmeaktivitet hadde overbevist meg om at det måtte finnes en linje opp denne imponerende fjellveggen.
Nå, endelig tilbake etter alle disse årene, nærmet vi oss veggen med ærefrykt, mens øynene våre febrilsk lette etter formasjoner. Jo nærmere vi kom, desto tydeligere ble det at min fantasirute aldri kom til å bli virkelighet. En halv kilometer fra foten av veggen sluttet vi å dra de tunge sledene med klatreutstyr og fortsatte bare med en kikkert.
Nærmere inspeksjon bekreftet bare våre verste mistanker. Formasjonene vi hadde oppdaget på de gamle fotografiene viste seg å bare være geologiske inntrengere, mørke eller lyse årer av ulike bergarter presset inn i den kompakte fjellveggen. De første klatrebare formasjonene befant seg 600 meter over bakken! Virkeligheten var brutal, men blendende vakker.
Vi kom oss raskt over skuffelsen og fant trøst i vissheten om at en linje midt på den strukturløse østveggen sannsynligvis aldri vil bli klatret, i hvert fall ikke i en fornuftig stil. Og viktigst av alt, vi hadde en fantastisk plan B: den fortsatt ubestegne nordveggen.
Fulle av håp begynte vi å flytte baseleiren vår til nordsiden av fjellet. Vi visste at vi kom til å møte en stor utfordring. Tilbake i 1994 hadde Trond og Thomas bare klatret fire taulengder på nordveggen før de avbrøt. Klatringen hadde vært alvorlig, med to av taulengdene gradert A4. De hadde tydeligvis forsøkt den mest opplagte linjen på veggen, men formasjonene var grove, og fjellet virket dårlig. Det fristet ikke å prøve linjen deres på nytt. Men jeg hadde et vagt minne fra 1994 om en alternativ, mindre opplagt linje, hundre meter til venstre. Forhåpentligvis var ikke dette også et produkt av mine fortrengninger og livlige drømmer...
Rundt hjørnet på fjellet reiste nordveggen seg som en rakett, tusen loddrette meter opp fra isbreen. For en gave! En kikk gjennom kikkerten bekreftet snart at det faktisk fantes en tynn linje av svakheter til venstre for midten av veggen. Vi var i gang!
Starten på første taulengde satte standarden for det som skulle komme: femten meter med balansering på skyhooks, forsiktig plassert over tvilsomme krystaller for å nå den første sprekken. Da jeg så ned på det enslige, nakne tauet som gikk ned til Stein-Ivar, fikk gleden min en bitter bismak av frykt. Jeg la merke til at han hadde flyttet seg noen skritt til siden og ikke var særlig fokusert på å holde i tauet, men jeg klandret ham ikke. Han var sikkert lei av å bli bombardert av små flak, og tauet var uansett ikke til særlig hjelp.
Bergkvaliteten var akkurat som forventet: kraftig frostsprengt med grov og flakete struktur. Flak i alle størrelser hang igjen på veggen nærmest av nåde, og sprekkene besto av flere lag med stein, som en sandwichkonstruksjon, men uten det nødvendige limet som skulle holdt alt sammen og gjort det behagelig å klatre på. Men vi hadde ikke kommet på grunn av bergkvaliteten; vi visste fra tidligere erfaring at den kom til å være middelmådig. Stedets skjønnhet og følelsen av eventyr overskygget denne, om enn viktige, detaljen. Merkelig nok begynte jeg faktisk å sette pris på fjellets (manglende) kvalitet. Karakteren det ga, bidro definitivt til kvaliteten på klatringen ved å gjøre passasjene både interessante og spennende.
Vi vendte oss raskt til vår nye A4-livsstil. Stein-Ivar ledet de første 15 meterne av andrelengden ut og over et tak av store, syngende flak, med et ubehagelig fallpotensial ned på en hylle. Dagen etter skyhooket jeg åtte meter horisontalt til venstre, langs en relativt solid inntrengning av finkornet rød granitt, perfekt perforert med små fordypninger for krokene mine. Fantastisk klatring! De siste tre skyhook-plasseringene var i dårligere fjell og krevde all min konsentrasjon. Avslutningen var intens: Hengende i to tvilsomme kroker i motpress satte jeg en heel hook høyt, strakte meg så langt jeg kunne etter et slakt sidegrep, og lot kroppsvekten forsiktig gå fra stigbøylene og over på hælen, passet på å ikke pendle av takene, dro meg opp og fikk inn en solid knebar i neste formasjon; trygg. Jeg sang inni meg – klatringen var ekstatisk!
Neste taulengde var kraftig overhengende. Den hadde sett ganske blank ut fra bakken, og vi hadde fryktet at denne delen ville kreve omfattende bruk av bathooking og bolter for å komme videre – taktikker vi håpet å klare oss uten, eller i det minste begrense til et minimum. Nå trådte en rekke små naturlige formasjoner i fjellet fram og gjorde det mulig å klatre videre i ganske god stil. Etter 15 spennende meter forsvant sola fra veggen og temperaturen sank. Det tok ikke lang tid før Ivar begynte å stønne ved standplassen og ga signal om at det var på tide å fire oss ned igjen til leiren på bakken. Med temperaturer rundt minus 20–25 °C foretrakk vi å klatre – for ikke å snakke om å sikre – i sola. Neste dag fullførte Stein-Ivar taulengden på imponerende vis. Til tross for det store fallpotensialet nøyde han seg med å bore inn bare to bolter og ti bathooks på 40 meter. Da jeg jumaret forbi i fritt heng dagen etter, studerte jeg taulengden med ærefrykt.
En lang taulengde med tynne, løse flak fulgte. Her eksploderte en tilsynelatende solid krokplassering og sendte meg flyvende for første gang. At kanten hadde holdt meg i fem minutter før den bestemte seg for å smuldre opp, ga ikke akkurat mer tillit. Heldigvis var det bratt, så jeg skadet meg ikke. På toppen av fjerde taulengde fant jeg en hylle med nok snø til å dekke mange dagers vannforsyning, så nå fantes det ikke lenger noen unnskyldning for ikke å bevege oss høyere opp i veggen og forplikte oss til klatringen.
Lyset var blått og skyggene på isplatået lange da vi endelig krøp inn i vårt vaklevorne nylontelt. Jeg hadde glemt hvor trang en portaledge blir når to voksne i full vinterrustning skal inn … Det er litt av en operasjon å få av seg de store klærne og støvlene, få i gang brenneren med bare noen få centimeter klaring til svært brennbar polyester og nylon på alle kanter, og så balansere kjelen med tre liter kokende vann mens kramper plager den sammenpressede kroppen. Men for et trygt tilfluktssted! – En pause fra den vertikale verdenen utenfor. Så de luksuriøse tre rettene hver kveld. Først suppe, helst en fiskesuppe, etterfulgt av en frysetørket overraskelse som som regel smaker noe i nærheten av kylling og ris, og deretter sjokolade, både i fast og flytende form. Stappmett, trygg og lykkelig. God natt.
Morgenene var, som alltid, både mentalt og fysisk den mest krevende delen av reisen. Fra dypt inne i den varme tryggheten i soveposen, kikkende gjennom et hull på innsiden av teltduken dekket av et par centimeter is, vel vitende om at så snart du begynner å bevege deg vil isen begynne å finne veien ned i nakken din og gjøre klærne dine våte og kalde, varm og trygg i soveposen mens du tenker på verden utenfor teltet: konsekvensene av ambisiøse øyeblikk, eksponering og usikkerhet ... Ut og opp!
-Enhanced-SR.jpg)
Over camp 1 var veggen mindre bratt, med flere og større formasjoner. En kort stund gikk klatringen raskere, men snart forsvant formasjonene og en ny, fantastisk A4-taulengde åpenbarte seg. Igjen fulgte jeg en vakker inntrengning av finkornet rød granitt, denne gangen 30 meter diagonalt oppover. Hele dagen gikk med til å lete etter sikringsplasseringer som kunne bære kroppsvekten min der det tilsynelatende ikke fantes noen. Jeg var nær ved å gi opp flere ganger, men den ene uvirkelige plasseringen etter den andre ga meg nok støtte til å fortsette. Jeg fikk god bruk for korte knivblader, birdbeaks og copperheads, og noen ganger fant jeg bare nok støtte til å komme meg videre ved å likebelaste to eller tre slike punkter.
Det hadde vært en fantastisk, intens dag. 20 meter over den siste gode sikringen nådde jeg endelig en brukbar rissprekk som førte meg til en smal, skrånende hylle. Jeg ble litt skuffet over hvor lite snø det var på hyllen, siden den skulle fungere som neste leir. Hvis klatringen over oss ble langsom, ville vi antakelig ikke ha nok snø til mat og drikke.
Da vi flyttet leir neste dag, ble dette problemet begravd av en to dager lang snøstorm. Snøføyka ovenfra var konstant og minnet om små snøskred. Ivar og jeg slet med å sette opp teltene i snøkaoset, men jeg måtte smile. Det var godt å kjenne på naturkreftene. Vi hadde ekstra energi og nok kontroll på situasjonen til å oppleve den tilsynelatende dramatiske situasjonen og vår utsatte posisjon som noe positivt. Det var gøy med et avbrekk fra den blå himmelen, og nå slapp vi i det minste å bekymre oss for om vi ville finne nok snø til vann og mat. Dette betydde sannsynligvis også flotte skiforhold senere når vi kom ned igjen til fast grunn!
Heldigvis hadde ikke alle vært trofaste mot pakkelisten; snart dukket to komplette romaner opp og ble delt opp til et slags vandrebibliotek for alle.
Jeg tenkte på hvor smidig alt hadde gått fram til nå. Til tross for våre personlige forskjeller jobbet vi fire veldig godt sammen som et team. Det virket som om vi delte en felles forståelse av hva som skal til for at en gruppe mennesker skal nå et mål sammen – i hvert fall et så enkelt og tydelig definert mål som en fjelltopp.
Vi dro alle i samme retning. Vi følte oss alle veldig privilegerte som fikk være her, og omgivelsene fylte oss med ærefrykt. Denne sinnstilstanden preget ordene våre, handlingene våre og samspillet mellom oss, og bidro til å gjøre stemningen god og avslappet. Dette var drømmeferien vår.
Etter 48 timer sammenkrøpet i portaledgene var det en lettelse da stormen endelig ga seg, og vi kunne strekke på beina igjen. Stein-Ivar og jeg fortsatte å lede annenhver dag, mens Trond og Ivar byttet på å fryse på standplass. Etter først et lett taulengde, to litt hardere og to enklere, kom vi til en fantastisk bivakkl hylle under noen enorme overheng, to tredjedeler opp i veggen. Den 50 m² store «Alcove» var et perfekt utgangspunkt for siste etappe opp topp-pyramiden.
Fra Alkoven måtte vi traversere 25 meter mot venstre for å nå sprekkesystemet vi håpet skulle føre oss til toppen. Jeg kunne kjenne Stein-Ivars misunnelige blikk da jeg gjorde meg klar og satte av gårde.
Tauen hadde fantastisk eksponering, og jeg klatret med et stort smil om munnen hele dagen. Kvaliteten på klatringen overrasket meg. På de andre turene våre her hadde vi ofte endt opp med å klatre ganske store formasjoner – dystre klemsprekker og offwidths – noe som selvfølgelig var helt normalt siden vi prøvde å gjøre førstebestigninger av topper via den letteste ruta. Men på denne veggen klatret vi den ene tynne og luftige taulengden etter den andre, og fjellkvaliteten var uten tvil den beste vi hadde opplevd i Dronning Maud Land.
Stein-Ivar og Trond fikk sine egne drømme-taulengder neste dag, langs en perfekt rissprekk dypt inne i et enormt og kraftig overhengende diedersystem – utsøkt. Den lange dagen og tre taulengder brakte oss i posisjon for et toppstøt. Og neste dag, etter to middels og to lette taulengder, var vi like under toppen. Jeg stoppet, forskrekket, da jeg oppdaget en gammel slynge rundt en steinblokk foran meg. Hva, spor etter andre ... ?
Så strømmet minnene på. Det var gått 13 år siden jeg hadde lagt igjen den slynga og rappellert ned vestveggen etter å ha nådd toppen sammen med Ivar og Sjur. Den gangen kunne jeg ikke forestille meg at jeg noen gang skulle få muligheten til å besøke dette kontinentet igjen, jeg følte meg for privilegert til å våge å håpe på det. Nå hadde den sterke følelsen av å være privilegert fått en ny dimensjon: Med kone og to barn hjemme nøt jeg det beste fra to verdener – jeg følte meg som verdens heldigste mann.
Snart fulgte de andre etter, og om kvelden den 20. november 2006, 16 dager etter at vi forlot bakken, sto vi sammen på toppen i stille ærefrykt. Været var utrolig rolig, uten vind. Landskapet mot sør og vest, som hadde vært skjult for oss mens vi var på nordveggen, lå nå foran oss i all sin prakt.
Foran føttene våre lå de taggete tennene til Fenriskjeften, den perfekte profilen av Holtanna, den enorme Kinntanna med et mylder av komplekse egger, festningen Midgard – et virkelig høydepunkt – og alle de andre skulpturerte toppene. Lenger borte Gessnertind, Rakekniven og Trollslottet, og i det fjerne Fimbulheimen med Kong Olavs fjell. En fantasiverden av uberørte topper, vegger og rygger, perfekt plassert på et endeløst isplatå, så enkelt, så rent.
For å sørge for at vi forble ydmyke og respektfulle, koreograferte naturen vår avskjed fra toppen på en uforglemmelig måte. Mens vi sto der og nøt den gode følelsen av oppfylte drømmer og nye horisonter, dukket det skyer opp fra ingensteds og begynte stille å dekke til alt. Etter kort tid hadde hele verden forsvunnet under et tykt, hvitt teppe, og bare toppen av Ulvetanna lå klar og fri over det hele.
Vi visste at besøket vårt var over. Nede på bakken ventet nye eventyr på oss. Heldigvis hadde vi fortsatt tre uker igjen av ferien.
