Å stå på ski på NunEn 7 135 meter lang nedstigning i Himalaya

Ekspedisjonene har formet meg til den jeg er i dag. I tenårene i Chamonix dannet vi en vennegjeng som delte de samme skidømmene og det samme synet på fjellene. Da vi var 19, dro vi på vår første tur til Cordillera Blanca i Peru, der vi kjørte på ski ned noen fjell på 6000 og 5000 meter. Siden den gang har gruppen vår jaktet på snø i Pakistan, Marokko, Alaska og Patagonia.

Ekspedisjoner er helt spesielle fordi de får deg til å vokse som menneske og knytte ubrytelige bånd til dem du deler opplevelsen med. Dette er den typen kameratskap som bare kan oppstå mens man sitter i et telt og venter på at stormen skal gi seg, eller deler en soloppgang på toppen av et fjell før man kjører ned. Det særegne ved en ekspedisjon er at den er omgitt av mystikk – du vet ikke helt hvor du skal, hvordan kroppen din vil reagere, eller hva du vil finne. Litt som livet selv, bare med flere svinger i puddersnø.

Denne våren satte Gaspard, Mathieu, Jules, Nico, Adrien og jeg oss som mål å bestige Nun, en pyramideformet fjelltopp i Himalaya på 7 135 meter i Nord-India. Jules og Mathieu hadde forsøkt seg tre år tidligere, men måtte snu på 6 400 meter.

Drømmen besto.

Etter en storslått flytur over Himalaya landet flyet vårt endelig, overraskende mykt, på rullebanen ved Leh lufthavn, 3 500 meter over havet ved bredden av Indus. Leh-regionen, kjent under navnet Kashmir, ligger helt nord i India og er en smeltedigel der reisende fra hele det eurasiske kontinentet gjennom århundrene har satt sine spor langs Silkeveien. I samme gate finner du en moské ved siden av et buddhistisk tempel, mens hinduistiske troende ferdes fredelig omkring.

Denne regionen, som ligger mellom Pakistan og Tibet, har alltid vært et konfliktfylt område. I dag gir stridighetene mellom Pakistan og India stedet en underlig kontrastfylt atmosfære – som følge av militariseringen av området og de allestedsnærværende kontrollpostene, samtidig som templene, de fargerike vaiende flaggene og lokalbefolkningens fredelige væremåte skaper en overveldende følelse av ro.

For å få hjelp med tillatelser og logistikk henvendte vi oss til Stanzin Chosdan, en profesjonell og sprudlende person med et endeløst lager av vitser. Mens vi ventet på forsinkede skibager og visumet til Nico, akklimatiserte vi oss i Leh – vi gikk turer i snøstripete ørkenåser, møtte lokale fjellklatrere og så Gaspard lande med paraglider i en skolegård.

Da vi endelig hadde fått tilbake bagasjen, forlot vi Leh og fulgte Indus-elven. Buddhistisk arkitektur vek plass for bygninger i arabisk stil da vi nådde Kargil, og deretter Tangol, den siste landsbyen på ruten vår. Bærerne var urolige; mai var for tidlig, sa de, og det var for mye snø. Men vi fortsatte. Flere timer senere, etter å ha brøytet spor gjennom tung vårsnø, nådde vi et fjellpass og slo vår første leir. Da bærerne hadde kommet seg over åsen og tilbake til landsbyen, var vi overlatt til oss selv.

Hver eneste handling føltes nå avgjørende: å smelte snø, nyte solen, spise. Dag for dag fraktet vi utstyr stadig høyere og tok i bruk mantraet «sakte og tungt», langt fra den «raske og lette» stilen i Alpene. Da Nico endelig sluttet seg til oss, var laget komplett. De neste dagene utnyttet vi det solrike været til å utruste leirene høyere oppe. Som en karavane langs Silkeveien, tungt lastet til over hodet, gikk vi i skytteltrafikk mellom leir 1, leir 2 (offisielt baseleiren) og leir 3. Til slutt nådde vi et isfelt på 5 500 meters høyde, der vi etablerte en beleiringsleir under Nuns fryktinngytende vestvegg.

Det var en tilbakevending til villmarken som føltes godt. Hver bevegelse kroppen gjorde, akkurat som hvert øyeblikk med inaktivitet, var livsnødvendig. Å skaffe vann, slå leir, hvile i solen for å lagre varme, spise – hvert valg tas og vurderes her og nå. Ingenting går til spille; alt er tilgjengelig.

Og så har man den luksusen at man kan skjære ned på ting. Hvert enkelt element er blitt nøye gransket – og det må kunne forsvares at det er med. Vi har også revidert kriteriene våre i flere omganger og utelatt en god del materiale.

Jeg innrømmer at jeg gjorde et lite unntak og unnet meg luksusen av å ta med et lite sjakkspill i tre, kjøpt noen dager tidligere i Leh, samt en bok som tilhørte bestemoren min: Michel Peissels reiseskildring, der han følger sporene etter sin utforskning av Mustang på 1950-tallet. Målet var å få plass til alle våre personlige eiendeler og alt utstyret i én sekk. For å avlaste ryggen gjorde vi lommene våre til rene skattkamre. Lightere, papirlommetørklær, stropper, tyggegummipakker, skjeer, sammenleggbare boller, engangskameraer, toalettpapir, radio og hansker – alt dette var ting det var godt å ha lett tilgjengelig, slik at vi kunne nyte hvert øyeblikk av dette nye livet.

Snart stengte uværet oss inne. Vinden begravde teltene og snømurene våre. Vi leste, tegnet, spilte sjakk og holdt ut snøstormene. Tordenvær tvang oss til å kaste metallutstyret ut og be om at vi ikke skulle bli truffet.

Endelig åpnet det seg et værvindu. Vi krysset platået og slo leir på 6000 meters høyde under en vegg av seraker. Mens vi klatret mot nordryggen, truet forfrysninger, før vi omsider slo opp teltene på 6400 meters høyde, på en smal fjellhylle over et hav av fjell. Himalaya strakte seg endeløst utover, rygg etter rygg uten et eneste svakt punkt i sikte.

Ved daggry la vi i vei. Bresprekker, mistede stegjern og utmattelse sinket oss. Noen snudde. Nico, Jules og jeg fortsatte, og tok oss gjennom seraker og variert terreng. Skritt for skritt, åndedrag for åndedrag nådde vi eggen. Bønneflaggene bekreftet at vi var på toppen. På 7 135 meters høyde omfavnet vi hverandre og gråt. Jules fikk sin revansj etter et mislykket forsøk flere år tidligere, og Nico triumferte etter at visumproblemer hadde holdt ham fast i Chamonix bare noen dager før.

Men nedstigningen var ingen seiersrunde. Snøskred drønnet rundt oss, og snøflak gled på isen. Likevel kjørte vi forsiktig på ski tilbake til leiren, segnet om i soveposene og holdt ut en siste natt i høyden.