Trango PulpitDet uforglemmelige klatreeventyret

Det finnes en lengsel, som i barndommens dagdrømmer, som vokser frem fra filmer, bøker, fotografier: en kløe som muliggjør glupske risikovurderinger og legging av planer. Noen planer klør seg til og med helt over de faktiske polene, eller mot helt virkelige fjell – mot oppstigninger og nedstigninger; dit hvor lengselen finnes.

Det var ikke nok – ikke i nærheten en gang: de holdt på å gå tom for mat. 21 dager inn i en ekspedisjon som ikke skulle vare lenger enn 25, satt Robert Caspersen og vennene hans og telte kalorier.

De hadde med hell besteget den første pilaren på Trango Pulpit i Himalaya – en av de farligste og mest krevende storveggsklatringene på planeten. Men på dette tidspunktet betydde det at de fire norske klatrerne slett ikke befant seg der de skulle være. De lå uopprettelig bak skjema – Trango Pulpit var fortsatt like mye et luftslott som før.

— Vi hadde pakket proviant for 25 dager: 4500 kalorier per dag per person – og noe sånt som tre dagers nødrasjoner. Det holdt ikke helt, ler Robert Caspersen.

Den erfarne klatreren avslører raskt vanen sin med å le hjertelig når han gjenforteller sine historier om liv og nesten-død.

— Vi hadde klatret tusen meter på det tidspunktet – på dag 21, altså – og vi sto og stirret opp på ytterligere 600 meter med loddrett vegg, en mer eller mindre helt blank flate. I tillegg visste vi at vi måtte klatre enda 300 meter langs eggen for å nå toppen. Utsiktene var ikke gode. De var heller ikke dårlige. Overhodet ikke.

Uansett hvordan det så ut underveis, nevner ikke Robert at noen en eneste gang vurderte å snu eller på noen måte klaget, selv om ingen kunne ha klandret dem. Bestigningen av den første pilaren hadde innebåret kontinuerlig krevende teknisk klatring – så fremdriften var treg.

60 meter om dagen var intet unntak. Og etter å ha sneket seg opp en vertikal kilometer, da de endelig nådde sitt første delmål, var de praktisk talt tomme for mat. Men uansett virket det ikke som om det var noen beslutninger å ta; bare beregninger å gjøre.

— Det var åpenbart at vi ikke kom til å klare oss med fire rasjoner. Så vi delte alt. Vi regnet ut at vi trengte to uker til for å nå toppen, noe som ville bli 35 dager totalt, forklarer han.

– Så vi reduserte rasjonene våre til en fjerdedel. Fra da av måtte vi klare oss med 1350 kalorier om dagen.

Det er ikke nok.

— Riktig. Nei, det er ikke nok.

Da Caspersen og vennene hans – Per Ludvig Skjerven, Gunnar Karlsen og Einar Wold – tok fatt på Trango i 1999, var bakteppet dystert. Trango hadde vært omgitt av tabuer, i hvert fall i det norske klatremiljøet, siden 1984, da fire andre nordmenn forsøkte den første bestigningen av nordøsteggen. Bare to av dem nådde toppen, og bare to kom levende tilbake. Situasjonen deres var uhyggelig lik den som skulle oppstå 15 år senere.

Så, hva gikk galt i ’84?

— En tragedie. Finn Dæhli og Hans Christian Doseth døde i forsøket på å ta seg ned – etter at de hadde nådd toppen. Klatringen tok lengre tid enn forventet. De hadde klatret tusen meter og nådd toppen av den nedre buttressen, omtrent to tredjedeler av ruta, da de innså at de ikke hadde nok mat til at alle fire kunne fortsette. Så Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim meldte seg frivillig til å fire seg ned, forteller Caspersen.

— Dag og Stein dro tilbake til baseleiren for å vente på vennene sine. Hver dag gikk de ut på breen med kikkerten for å speide etter vennene sine i veggen. Det gikk bare noen få dager før Hans Christian og Finn klarte å komme seg forbi en spesielt blank del og nå noen større formasjoner; en sprekk som i praksis førte helt til toppen. En uke etter at gruppen hadde delt seg, nådde de to toppen – en enestående bragd – men de kom aldri ned igjen.

Dæhli og Doseth startet nedstigningen, utvilsomt utslitte, mens vennene deres så på fra breen rundt 1600 meter lenger nede. Den første dagen kom de seg tilbake til teltene sine. Den andre dagen firte de seg ned til kommunecampen. Den tredje dagen gikk noe galt.

— Den tredje dagen av nedstigningen tok Dag som vanlig med seg kikkerten opp på breen. Været var fint, sikten god. Men han klarte bare ikke å få øye på dem. Så med én gang forsto han at en tragedie hadde inntruffet.

Trango-veggene ser glatte ut som glass, i hvert fall på avstand og fra breen. Det finnes ingen steder å gjemme seg. Det var ingen tvil om at det hadde skjedd en ulykke. En leteaksjon ble organisert. Til slutt fikk de tak i et helikopter og fløy inn mot foten av den nedre veggen.

— De fikk øye på Hans Christian og Finn liggende på breen, like nedenfor den nedre pilaren – med alt utstyret og tauene rundt seg. Det var åpenbart at de hadde falt langt. Det var et fryktelig slag for familiene deres, selvfølgelig, et sjokk for vennene og klatrekameratene, og det satte sitt preg på klatremiljøet. Trango var merket – innhyllet i mørke, død.

Da han planla sin egen ekspedisjon 15 år senere, var ulykken i ’84 fortsatt et åpent sår i det norske klatremiljøet, og Caspersen møtte en del motstand, kommentarer og ganske mye dårlig samvittighet som ble lagt på ham.

— Når du krysser Dungee-breen på vei mot K2 eller Gasherbrum, slik mange fjellklatrere gjør, er det mye å se. Det er Himalaya. Men for klatrere er det ganske mektig å skue nedover dalen og bort på Trango Towers – og tårnene har en like mektig tiltrekningskraft, sier Caspersen, og gjør en liten pause.

— Jeg har aldri sett eller hørt om loddrette vegger som er høyere enn 1200 meter. Jeg tror ikke de finnes. I Trango-massivet ligger veggene oppå hverandre: Den første er tusen meter, den andre 600 meter. Hver for seg og sammen er de enorme.

– Det finnes lignende, velstrukturerte, rene, bratte og kompakte storvegger i Yosemite og Antarktis, men det som er spesielt med Trango er at veggene ligger mellom fire og seks tusen meter over havet. Det gir en helt annen type utfordring. La oss være ærlige: risikoen er delvis grunnen til at vi gjør dette. Og hvor tiltrekkende Trango-veggene er, kan ikke benektes.

Prekestolen var der, og Robert ville være på den. Så da venner og bekjente i klatremiljøet reagerte på at han avslørte planen med stillhet eller motstand, svarte han med vantro.

— Noen ble stille; andre bemerket at «Trango er virkelig farlig» og lignende. Svaret mitt var alltid det samme. Alle i klatremiljøet er fullt klar over kontrakten: Klatring er farlig, og ja, det er delvis derfor vi driver med det.

For å komme til The Trango Pulpit må du komme deg til Himalaya. For å komme til Himalaya trenger du en slags gnist – eller så må fjellene ha en dragning på deg. I Robert Caspersens tilfelle ble gnisten tent av generasjonen av klatrere før ham, blant dem selvfølgelig firkløveret fra ’84-ekspedisjonen.

Robert begynte å klatre, og han begynte å lese alt han kunne komme over som handlet om klatring. I 1988 var litteraturen ikke akkurat omfattende. Men på det lokale biblioteket lånte han et eksemplar av Aasheims «Trango, triumf og tragedie.»

Boken skulle vise seg å være mer enn nok til å skape en ekte dragning. Han begynte å drømme om eventyrlige ekspedisjoner, om klatring, om Himalaya. Han ble sulten, og sulten skulle bare fortsette å vokse.

Hadde det ikke vært for de 139 sidene – historien og fotografiene – ville kanskje ikke prekestolen og klatringen ha vært på Caspersens horisont på det tidspunktet da han fysisk og mentalt var i stand til å gjennomføre bestigningen – en bestigning som delvis løftet sløret fra Trango og avdekket det for hva det egentlig er: en prekestol i Himalaya, et vakkert skue.

— Jeg begynte å klatre i ’88, fire år etter ulykken. Uken etter at jeg startet å klatre, fikk jeg tak i Steins bok. Jeg lånte den og beholdt den i tre måneder og leste den sikkert ti ganger. Jeg var fullstendig oppslukt av historien, utfordringen, fotografiene – denne tilsynelatende blanke, gyldne granittveggen. Jeg ble så tiltrukket av den. 11 år senere dro jeg.

I 1999, etter 11 år med klatring, var Robert Caspersen klar. Han var også stresset. Kort tid etter at han landet i Islamabad med laget sitt – Per Ludvig, Gunnar og Einar – fikk de høre om en ekspedisjon som «forsøkte å bestige den høyeste veggen i verden». De var sikre på at det var deres vegg.

— Det viste seg at det var ett russisk og ett amerikansk lag som klatret på den andre siden av fjellet, og det var ingenting å bekymre seg for. Så, med en gang vi kom inn i Himalaya – enorme, vakre, tilsynelatende øde – var jeg bare utrolig, utrolig ivrig etter å klatre. Jeg klarte knapt å sitte stille.

Hvordan føltes det da du først tok på fjellet, og da du endelig klatret den første taulengden?

— Å, wow. Den første taulengden var faktisk ganske skremmende. Mens jeg sto og bandt åttetallsknuten min sammen med Gunnar ved foten av første taulengde, hørte vi en av de lydene klatrere virkelig ikke liker; som skudd, fjerne hvin: lyden av stein som faller. Vi så opp, og fem eller seks svarte prikker kom mot oss, og ble større for hvert sekund.

Robert og Gunnar kastet seg ned i snøen under fjellveggen, sekunder før steinblokkene traff snøen bare noen meter fra stedet der de hadde søkt ly.

– Det er litt rart å tenke på nå, ler Robert.

– Men i stedet for å løpe bort fra fjellveggen, løp jeg oppover. Jeg holdt meg unna der steinene hadde falt, klatret fem meter til høyre, inn i et hjørne, så fort jeg kunne oppover, før jeg traverserte ut for å nå en hylle, trygg utenfor fallinjen. Det var min instinktive reaksjon. Jeg var veldig ivrig etter å klatre opp dette fjellet, det må jeg innrømme.

Fotturen fra baseleiren oppover breen til foten av fjellet tok rundt to til tre timer. Teamet hadde mye utstyr og måtte bruke tre dager på å bære alt dit de planla å starte selve klatringen.

— We had six fifty-meter ropes with us, which stretched out could cover 300 meters. We slept in base camp during the night, while carrying gear and climbing and fixing ropes during the day. After four days all our gear was finally up on the wall. We established our first camp at the top of our ropes at 300 meters, and then pulled up the the ropes and committed to the climb, and from then on remained on the wall.

In Roberts own words the face of Trango looks like a beautiful, blank section of El Capitan in Yosemite.

— So you have to be ready. It will take a lot of time, and you will need to be very patient. You’ve absolutely got to love what you’re doing to the point that you completely disappear into a crack or a move, and there is nothing else than what your see in front of you that matters, you´re inspired and motivated to try and solve the beautiful puzzle above you…

— You’ve got to be ready for continuous pitches of extremely thin aid-climbing, where tiny structures must be filled with tinier metal pieces and so forth and so on. We knew we needed a lot of gear, and we knew we needed a lot of food.

No-one in the group had ever spent more than 17 days on a wall, which was Robert’s personal record from climbing Rondespiret in Antarctica. Trango looked quite a bit bigger, so, they decided to bring food for 25 days. And they were off.

— We free climbed the first six or seven pitches, up to grade 6C+; very nice slab climbing, pretty exposed in parts. But after the seventh pitch, the face suddenly became very compact–the rock: thin, difficult to get your fingers into, no footholds.

— We were forced to aid-climb, pulling on pieces of protection to make progress, and just doing the odd free move if we could reach a structure big enough to hold on to. When you’re aid-climbing your speed is reduced–a lot. The climbing was very technical and slow–but fantastic: demanding and interesting. We were complety absorbed and forgot about time passing.

The progress on the wall was slow. And now, they were out of food. 21 days in, with what they estimated to be 14 days left, and with four rations each. They quartered them all. There was no talk of turning around. Robert had read just enough about Gandhi, hunger strikes and food deprivation to know that a human being can go without food for a long time–as long as there’s water to drink.

— There was enough snow, and we had enough gas and fuel to melt it. Of course, we were extremely hungry, continuously, and if we had had more food, we would have been able to climb faster. But we managed. For two weeks we lived on this poor diet, until, on day 35, we reached the summit, had our last meal and started the descent.

How did the last meal feel?

— It felt committing. I was very hungry, so it obviously felt very good. But it was a very small portion and I had been hungry already for two weeks. It felt very real. Now we were at the point we had discussed two weeks earlier: when we decided to ration out the food to give us a chance to try for the the summit, calculating that the descent could be done without any food. We were at this point now – and that what was we had to deal with.

The easiest part, the deadliest part: the descent. Robert, Per Ludvig, Gunnar and Einar were famished and heading down the face of Trango. They knew exactly how much care had to be put into every knot, every belay.

— Abseiling in a state of starvation is dangerous, but then again, abseiling is a lot easier than climbing–you’ve just got to stay focused. And we were very aware of our situation, and had the testimony of Finn and Hans Christian, looking back at 1984, so we were extremely strict, checking each other’s knots and belays, talking a lot. Keeping each other focused.

Robert was nervous, just as the others must have been. He was periodically losing his vision, he had trouble staying focused and sometimes he’d hear a loud whistling noise in his head.

— The situation was quite dire, but I remember feeling confident that it was completely possible to survive and perform physical tasks without food for sustained periods of time. We kept melting snow and drinking water, kept abseiling. And we made it down, all four of us, safe and sound. Thinking back, I learned a lot about myself. When you think you’re done–really, really done, mentally and physically–there’s still a lot more in you.

After returning from the Himalayas, Robert was not himself for a long time. The mundane was far more mundane than he could recall. There was little joy. No spark, no pull–nowhere to go.

— I would never make another attempt at climbing the route we did on Trango Pulpit. There are many climbs I’ve done that I think about from time to time, and I know they felt right at the time, but now I feel it would be too dangerous.

Robert’s whys and whats are difficult to entangle, even to himself. Is it fatherhood; is it age; is it biology?