Published: Feb 4, 2026
Den første vinterbestigningen av den enorme «Svenskeruta» opp Trollveggen ble gjennomført av tre unge nordmenn i løpet av to kalde uker.
"Nøkkelpartiet var en krevende travers 700 meter oppe i ruta," sier Kjetil Svanemyr, en av de tre klatrerne på denne berømte første vinterbestigningen.
«Vi prøvde å kaste isøksene rundt hjørnet, vi hang i tvilsomme skyhooks og gjorde en skummel pendeltravers på dårlige bolter, men ingenting fungerte. Vi begynte å bli litt desperate. Tanken på å fire oss 700 meter nedover en rekke overhengende veggpartier fikk oss til å føle at vi ikke hadde noe annet valg enn å fortsette oppover.»
Hans Christian Doseth er den naturlige lederen. Men selv han – en sterk og teknisk svært dyktig klatrer – står fast. De tre kameratene – Kjetil, Hans Christian og Håvard Nesheim – har allerede tilbrakt mange dager i veggen. Det er februar: dagene er korte, nettene lange, og mange av fjellhyllene er ikke brede nok til å romme den lille baken til en klatrer.
"Vi hadde kommet så langt oppover veggen at det å bare snu ville vært et stort prosjekt. Frem til den skremmende traversen hadde vi hatt mye fantastisk klatring, nesten alt svært eksponert og teknisk, med hjelp av taustiger. Vi visste at Hans Christian var den eneste som kunne klare den traversen."
Og faktisk, etter utallige forsøk på en lang dag med beinhard innsats, klarer Hans Christian rundt 30 meter – knapt en taulengde. Det får trioen over cruxet.
Trollveggens 1 200 meter høye vegg blir sakte fortært, én taulengde om gangen. Etter 13 dager i veggen når de tre unge mennene toppen.
"På toppen strømmer stolthet og glede over deg," sier Kjetil Svanemyr.
«Etter to intense uker kjenner du også at trettheten kommer. Det psykiske presset gjør at du aldri får slappe av. Nede i dalen ble vi møtt av radioreportere og aviser. For tre unge klatrere var det merkelig å bli tatt imot som helter.»
Den første vinterbestigningen av «Svenskeruta» i Trollveggen står fortsatt som en milepæl i norsk klatrehistorie. Trollveggens front er siden blitt endret av ras og steinsprang, og ingen har gjentatt prestasjonen.
"Jeg kan huske at vi fikk helt nytt yttertøy. Og det var fantastisk etter datidens standard," sier Kjetil Svanemyr, med henvisning til Gore-Tex-plaggene han fikk fra Norrøna før han la ut på Trollveggens «Svenskeruta» om vinteren.
Det er vanskelig å si om Norrøna, for ikke å snakke om de tre klatrerne, fullt ut forsto hvor vellykket Norrønas trollveggen-dress kom til å bli. Siden den gang har trollveggen vært en trofast følgesvenn for fjellfolk, skifolk, klatrefolk og byfolk.
År etter år har justeringer og forbedringer kommet som klokkeverk. Kjetil Svanemyr, Hans Christian Doseth og Håvard Nesheim hadde på seg grønne dresser med blå forsterkninger på knær, albuer og skuldre.
"Under en vinterbestigning er du helt avhengig av at ting fungerer," sier Kjetil. "Den dressen var laget med en klatrers bevegelser i tankene. Jeg har faktisk buksene fortsatt. Men under en redningsaksjon i Romsdalen glemte jeg jakken på en hylle ved et uhell."
" Han legger til: "For en skrikende skam det er. Den jakken hadde vært gjennom mye."
