Text: Kristin Folsland Olsen
Photos: Anders Mordal, Bård Basberg
Published: Mar 4, 2026
Hun begynte med isklatring da hun var 8 år og besteg det høyeste fjellet i USA som 12-åring. Nå sjonglerer Merrick Johnston livet som skiguide, gründer og mor i Tromsø.
«Jeg tenkte aldri engang på at jeg kanskje ikke skulle klare det. Jeg visste at jeg kom til å stå på den toppen. Hvis du bare fortsetter, klarer du det. Hvis du har nok mat og nok tid, og venter på det rette værvinduet, kommer du til å klare det.»
Norrøna-ambassadør Merrick Johnston var 12 år gammel da hun i 1995 ble den yngste noensinne til å bestige Denali, USAs høyeste fjell. Sammen med moren sin og en gruppe ledet av en guide besteg hun det 6 190 meter høye fjellet i Alaska.
«Det var fint å nå toppen, men det var ikke sånn at jeg tenkte: ‘Wow, nå har jeg oppfylt drømmen min.’ Det var mer sånn: ‘Ja, nå er jeg endelig i gang!’»
Energisk
I skimiljøet er Merrick kjent som han som alltid har utstyret i orden på tur, tar baklengssaltoer og kjører de bratteste hengene på ski. Tau og klatreseler er ofte en del av pakken.
«Hvis du ikke får kjørt turen du hadde planlagt den dagen, kan du alltids bygge et hopp. Jeg liker lekenheten og besluttsomheten som kreves for å hoppe på ski. Dessuten holder det deg i form.»
Merrick bor nå i Tromsø med sine to barn, som hun har sammen med eksmannen. Ved siden av jobben som konsulent i Kystmiljø, et selskap som omdanner fiskeavfall til biogass, driver Merrick selskapet Tromsø Ski Guides sammen med partneren Lena Dahl. På ettermiddagene er hun fotballtrener. Det vil si når hun ikke er i klatrehallen – eller inviterer til «drytooling-mandager» hjemme i garasjen. Det innebærer klatring med isøks og stegjern på en bratt, selvbygd vegg, «som et alternativ til kaffeslabberas». Merrick har med andre ord energi i bøtter og spann og er god på logistikk. Slik har det vært så lenge hun kan huske.
Alaskas lekeplass
Da Merrick som tiåring bestemte seg for å bestige Denali, lot moren henne tro at hun organiserte turen selv, mens moren i virkeligheten trakk i trådene i bakgrunnen. Sammen jobbet de mot målet.
«Moren min hadde lenge hatt lyst til å gå flere fotturer, men hadde ikke hatt muligheten.»
Med en far som var forretningsmann og to storebrødre som ikke var særlig interessert i friluftsliv, ble Merrick og moren familiens fjellteam. Siden de bodde i Anchorage i Alaska, var det lett å komme seg ut på tur.
«Moren min lærte friluftsliv sammen med meg. Jeg begynte med isklatring da jeg var åtte, fordi hun ville lære det.»
De to tok et skredkurs og et klatrekurs. De gikk lange turer med tunge steiner i ryggsekkene og sov i snøhuler. Som tiåring hadde Merrick allerede vært på månedslange ekspedisjoner i Alaskas villmark.
«Det var en fin tid, men det var også hardt. Vi frøs mye, og det var lite komfort. For moren min var det viktig å komme seg ut i all slags vær. Alltid. Oppveksten min var preget av ‘tøff kjærlighet’.»
Mangfold
Etter turen til Denali fortsatte Merrick å lære i rekordfart. Som 14-åring begynte hun å jobbe som hjelpeguide på høye fjell – og hun var med på førstebestigningen av en rute på 40 taulengder på Dragon Spine. På den 24 timer lange turen ble hun så dehydrert at de få urindråpene hun klarte å presse ut, var helt brune.
Den aktive tenåringen drev også med andre idretter. Fra hun var 14 til hun var 18 år, var hun på det amerikanske juniorlandslaget i snowboard.
Etter at landslagskarrieren hennes tok slutt, var lysten til å konkurrere på snowboard fortsatt der, men ideen ble lagt på hylla fordi det ville koste for mye å ta en pause fra universitetsstudiene. Da var fokuset hennes på studiene og fjellene.
Som 18-åring var hun assistentguide på Denali.
«Det var 12 menn med på den turen. Vi gikk en krevende rute, og jeg følte et stort press for å få det til.»
Merrick forteller om ubehagelige opplevelser. Seksuell trakassering og utestenging. Det var ikke lett for en ung jente å være på en krevende høyfjellstur i tre uker med bare voksne menn.
«Turen gikk greit, men det tok lang tid å bearbeide alt som hadde skjedd. Jeg var utslitt og ensom – og hadde ingen å snakke med om det. Jeg savnet kvinnelige forbilder.»
Ny stasjon
Etter den bestigningen av Denali mistet Merrick lysten til å jobbe som fjellfører. Det var også vanskelig å finne venner på hennes eget nivå i fjellklatrermiljøet i Anchorage. Hun hadde ingen mannlige mentorer, for det ble sett på som rart å dra på overnattingsturer med jenter. Hun ble alltid holdt utenfor de tøffeste turene. Og det var nettopp tøffe utfordringer hun ville ha. Presse seg hardt og strekke seg mot målet. Bli så dyktig som mulig i fjellet.
«Jeg savnet en mentor i fjellsportmiljøet.»
«Jeg vil ikke leve et liv i frykt, men jeg vil heller ikke ta unødvendige sjanser. Det er uunngåelig at jeg tilbringer mye tid utsatt for risiko i fjellet.»
Hun bestemte seg for å jobbe tre sesonger i Jackson Hole i Wyoming, noe som viste seg å være en god idé.
«I det området – Tetons – ble jeg en av gjengen. Jeg utviklet meg raskere og fikk bedre kontroll. Plutselig ville folk dra på tur med meg. Andre guider lærte meg ting. De viste meg at jeg kunne finne en balanse mellom å jobbe som guide og å gjennomføre egne prosjekter der jeg kunne tøye grensene.»
Mens hun raste rundt i fjellene, tok Merrick en mastergrad i geofysikk. Planen var å gå videre med en doktorgrad, helt til hun gjennomførte sitt sjuende og siste praksisopphold i Norge i 2007. Men i stedet for å flytte hjem til Alaska, fristet det mer å flytte til Norge, med åtte timers arbeidsdag og fem ukers ferie.
Morsom tur
«Dette er stedet!»
Merrick slår over til amerikansk engelsk når hun begeistret forteller om sitt første møte med Norge. I 2007 fikk hun en praksisplass hos Statoil (nå Equinor) i Trondheim. Der ble hun tatt godt imot og behandlet som en likeverdig kollega fra første stavtak.
«Jeg vokste ikke opp med ‘kos’ eller levende lys på telttur. Det falt meg aldri inn å finne et hyggelig sted å spise lunsj og så sette meg ned og spise.»
I USA handlet det alltid om å få inn flest mulig klatreruter eller turer på ski. Det var stress og tidspress. Mat var bare noe man stappet i seg underveis. I Norge oppdaget Merrick
at logistikken var mye enklere. Man trengte verken småfly eller packrafter for å komme seg ut. Og det var aldri noen anmarsj å snakke om.
«I Norge er det ikke noe press. Det er bare gøy! For første gang i livet klarte jeg å slappe av.»
Den fryktløse kvinnen fra Alaska var solgt. Planene om en doktorgrad ble lagt på hylla – og etter noen år i Trondheim ble Harstad hennes nye hjemsted.
Gyldent håndtrykk
«Jeg ønsket å flytte til Nord-Norge. Det er litt som Alaska. Og jeg hadde kunnet beholde den gode jobben i Statoil.»
Etter seks år i Harstad ga Merrick seg selv et utilsiktet spark bak da hun ved et uhell søkte om sluttpakke på jobben. Hun hadde bare vært nysgjerrig på hvor mye hun kunne få utbetalt.
«Jeg hadde lenge tenkt på å ta fjellførerutdanningen (UIAGM-utdanningen) hos Nortind. Jeg tenkte at det var ‘nå eller aldri’, så jeg takket ja til den sluttpakken.»
Barna var ett og tre år gamle da Merrick begynte på utdanningen som både klatre- og skiguide – som den første moren noensinne.
«Jeg var nervøs for å begynne på UIAGM-utdanningen. Det var ingen kvinnelige instruktører. Jeg var den eneste kvinnen – og den eneste som ikke var norsk.»
Merrick opplevde at læringsmiljøet ikke var godt. Hun var frustrert og sluttet, og tok senere i stedet utdanning som skitrener og skiguide. Sammen med familien flyttet hun til Tromsø, der hun fikk jobb som prosjektleder i et avfallshåndteringsselskap.
«Jeg var tilbake i fast jobb, så jeg trengte ikke å jobbe som guide for pengenes skyld. Jeg hadde fått bedre selvtillit og bygget raskt gode relasjoner. Jeg forsto at et godt nettverk er avgjørende for å lykkes i guidebransjen.»
Samarbeid
Helt til hun kom i tenårene, slet Merrick med å si sitt eget navn når hun ble bedt om det. Selv om hun utmerket seg i matematikk og fysikk under studiene, hadde hun vansker med å kommunisere. Da hun ville starte sitt eget selskap i 2020, ønsket hun å gjøre det sammen med noen. Noen med utfyllende egenskaper. Lena Dahl er tindevegleder (UIAGM), tobarnsmor og i gang med en doktorgrad i friluftsliv og sikkerhet: en dyktig og strukturert kvinne som er en mester i å organisere.
«Perfekt», tenkte Merrick da Lena tok initiativ til et samarbeid.
De to kvinnene ble raskt nære venner, og det samme ble familiene deres. Lena, mannen hennes Øystein, Merrick, Anders (nå eksmannen hennes) og de fire barna fungerte snart som én stor familie. De voksne byttet på å dra på tur med barna og kjøre dem til ulike treninger. De hadde sin egen gruppechat der de samordnet helgeplaner, felles middager, barnepass og jobbrelatert logistikk. Dermed fikk de voksne mer sårt tiltrengt tid til å klatre i isfosser, kjøre på ski ned bratte fjellsider og sykle på nye stier.
Fjellet kaller
Merrick sier at det er ute på tur hun finner roen. Der ute må hun være så fokusert at det skaper en indre ro. Hun har aldri fått diagnosen ADHD, men sier at begge brødrene hennes har det, og at de er betydelig roligere enn henne. Fjellet er i alle fall hennes kur mot indre uro.
«Jeg prøver å ha en så fin dag som mulig ut fra forholdene. Jeg liker å finne den tryggeste måten å ta meg frem i krevende terreng på.»
Er det hardt og isete, kan det bli en alpin tur med stegjern og isøks. Er snøforholdene dårlige, kan du klatre. Er puddersnøen stabil, kan du kjøre en stor fjellside. Og en ski er ikke bare en ski.
«Det er kult å guide på samme type ski som gjestene har, for da snakker man samme språk.»
I bratte nedkjøringer er toppturski det beste valget. I dyp puddersnø i skogen er snowboard best. I store, åpne fjellsider vinner telemarkskiene.
Familievennlig drift
Merrick er opptatt av å bygge en sterk, kvinnedrevet bedrift. Målet er å skape en arbeidsplass som lar seg forene med familielivet.
«Du trenger ikke dra til Lyngsalpene på seil- og skiturer for å få gode skiopplevelser. Det finnes mange urørte fjell i alle retninger rett utenfor Tromsø. Det betyr at du kan hente barna i barnehagen om ettermiddagen.»
Etter at hun ble mor, har barna blitt hennes hovedprioritet. Men Merrick er veldig bevisst på å ikke gi slipp på det som gjør henne glad.
«Når du er glad, har du mer overskudd til å være en god forelder. Jeg tror de fleste har en lekenhet i seg – men hos voksne blir ikke denne egenskapen tatt vare på i samfunnet vårt.»
Når det gjelder hennes egne barn, passer hun på å ikke påtvinge dem sine egne holdninger. De må få lov til å utvikle seg i sitt eget tempo. Selv om hennes egen mor var strengere, er Merrick svært takknemlig for å ha vokst opp i Alaska.
«Moren min gjorde så mye for meg og barna i nabolaget. I stedet for å klage over manglende tilbud i nærmiljøet ble hun langrennstrener og sørget for utstyr, slik at alle kunne være med. Det var hun som lærte de fleste barna i nabolaget å gå på ski. Hun brukte mye tid sammen med andres barn. På det området er hun et stort forbilde.»
Retningsendring
En lørdag i januar 2021 ble alt snudd på hodet. Øystein, mannen til forretningspartner Lena, kom aldri hjem fra skitur. Storfamilien mistet en av sine bærebjelker. Øystein omkom i et snøskred på Kattfjordeidet utenfor Tromsø. Han skulle bare ut på en liten skitur med hodelykt om kvelden, som vanlig. Merrick og Anders var med og lette etter ham. Da de kom fram til stedet, skjønte de med en gang at alt var over. Ingen kunne overleve det skredinfernoet.
«Det var en sterk opplevelse. Jeg så mye av meg selv i Øystein. Han var som en reinkalv. Ivrig og glad når han var ute i fjellet. Han var den yngste 52-åringen jeg noen gang har møtt.»
Vennens død har fått Merrick til å reflektere mer over hvordan hun har levd livet sitt. Hun sier det var ren flaks at hun overlevde tjueårene.
Livet er skjørt, uforutsigbart og blendende vakkert på én og samme tid.
"Øysteins bortgang minner oss om at selv om vi ikke kan bestemme hvor lang livsreisen blir, kan vi velge hvordan vi går den. Vi kan møte hver dag med den samme gleden og iveren som han gjorde – søke eventyr, sette pris på våre kjære og ta vare på den ville naturen som får oss til å føle oss levende. Til syvende og sist handler det ikke bare om hvor lenge vi lever, men hvor dypt vi lever. La oss gå videre med takknemlighet, mot og et åpent hjerte, og alltid huske å komme hjem til dem som betyr aller mest."