Broad Peak1987

«Vi skulle til Trango først. Vi skulle sette opp en minneplakett for Hans Christian og Finn Dæhli der. Det var kanskje noe av grunnen til at jeg ble ekspedisjonsleder.»

Fjellklatrer Ragnhild Amundsen (62) skrur tiden tilbake til våren 1987, da hun ledet en klatreekspedisjon til 8000-meterstoppen Broad Peak i fjellkjeden Karakorum i Pakistan.

«Flere ble med oss på turen. Moren til Hans Christian var der, noe som var viktig», minnes hun.

Den norske Broad Peak-ekspedisjonen hadde et annet utgangspunkt enn de fleste klatreekspedisjoner. Den begynte med å konfrontere og ta inn over seg klatringens mest brutale konsekvens: døden. På en klatreekspedisjon i området tre år tidligere falt Ragnhilds kjæreste og Norges største klatreikon, Hans Christian Doseth, i døden sammen med Finn Dæhli, etter en vellykket førstebestigning av Great Trango Tower.

Etter at plaketten var skrudd fast i massiv granitt, hadde venner og familie tatt farvel med Hans Christian og Finn, så de fleste i følget reiste tilbake til Norge.

Ragnhild og vennene hennes, Håvard Nesheim, Frode Guldal, Stein P. Aasheim, Gunnar Aksnes og Harald Henden, ble igjen blant verdens høyeste fjelltopper. De vendte blikket opp mot et fjell med en stor, bred kuppelformet topp, der ingen nordmann noen gang hadde stått. Det het Broad Peak og var med sine 8 051 meter verdens tolvte høyeste fjell.

– Hvordan endret Trango-ulykken opplevelsen av å klatre – og hvordan påvirket den den nye ekspedisjonen?
«Jeg vet egentlig ikke. Jeg visste at det var farlig før ulykken, men på en eller annen måte tror man aldri at det skal ramme en selv og ens nærmeste. Så det forandret ting», sier Ragnhild Amundsen nå.

– Var denne endringen først og fremst følelsesmessig, eller endret den også måten du ferdes i fjellet på? «Jeg er egentlig en pyse. Jeg har alltid vært forsiktig i fjellet. Jeg skjønner at hvis det mest dramatiske du gjør, er å gå en enkel fjelltur, så virker ikke Broad Peak særlig forsiktig. Men jeg står ved det jeg sa. Man kan være forsiktig og likevel ferdes i krevende terreng. Etter at jeg fikk barn, mistet jeg lysten til å klatre i Himalaya. De objektive farene som man ikke kan kontrollere, er mye større der. Her hjemme vet vi mer om både været og utfordringene knyttet til snø. Og så er det alltid ganske kort vei ned. Er du på 7000–8000 meters høyde, er det ikke kort vei ned.»

Vel etablert i baseleiren hadde gruppen god arbeidsflyt og et godt samspill. Noen akklimatiserte seg raskt, deriblant Ragnhild selv, mens andre trengte mer tid. Derfor byttet de på hvem som var i baseleiren, og hvem som tok seg opp i tynnere luft for å frakte mat og utstyr lenger opp på fjellet.

Det var verken bærere eller faste tau. Hele poenget var å samarbeide om en felles opplevelse og et felles mål.

«Man leser om ekspedisjonsledere som bestemmer hvem som får gå opp, og hvem som ikke får det. Slik var det overhodet ikke i de klatreekspedisjonene jeg var med på. Vi var en vennegjeng på tur. Den viktigste funksjonen jeg hadde som ekspedisjonsleder, var å stå oppført som det i papirene våre. Stein tenkte nok også at det ville gjøre det lettere å få sponsorer.

Det at vi skulle til Trango først, ga også en ekstra dimensjon.»

Ragnhild er kanskje ikke typen som skryter av seg selv. I alle fall har denne skribenten en liten mistanke om det etter å ha snakket med den dyktige klatreren for første gang. Kanskje andre bør stå for skrytet på hennes vegne. Stein P. Aasheim var gift med Ragnhild i en lengre periode og skrev om Broad Peak i en av bøkene sine: «Jeg regnes som en gentleman. Derfor startet jeg naturligvis med den tyngste sekken. Det gikk bra en stund, men ikke så lenge som forventet. Det var et slag for egoet da Ragnhild et lite stykke opp i bakken tilbød seg å gå foran og tråkke spor i snøen, siden hun bar lettest. Og det ble ikke bedre da hun litt senere også insisterte på å ta sekken min. Fordi jeg hadde vondt i ryggen, sa hun. Men det verste var da jeg hadde den letteste sekken og likevel måtte be henne gå først i løssnøen.»

Klatresesongen i Karakoram i 1987 var preget av dårlig vær. Stadige snøfall forsinket ekspedisjonen. I over fem uker levde de i håpet om at forholdene skulle stabilisere seg, og at det skulle bli mulig å nå toppen. Det var ikke bare den norske ekspedisjonen som ble værende i leiren og ventet.

«Vi fikk besøk av Doug Scott og teamet hans. De hadde ligget i leir ved K2. Da de ikke kom seg opp på K2, kom de til Broad Peak og prøvde seg på toppen med klatretillatelsen vår. De hadde sin egen kokk. Vi hadde levd på kjeks og dårlig pakistansk pasta. Det var også noen franskmenn som hadde leir ved Broad Peak. De hadde nybakt brød og hermetisk kanin. Og skinke som hang fra telttaket.»

Etter flere ukers venting gjorde laget seg klart til toppforsøket. Håvard Nesheim og Gunnar Aksnes utgjorde det første topplaget.

Stein Ps bok beskriver forsøket:
«Neste kontakt kom fra 7200 meters høyde. Gunnar snakket i svært korte setninger. Det går bra. Vi er på en rygg. Snøen er blåst bort. Vi slår leir her. Det ser ut til å være kort vei til toppen. Jeg tror vi klarer det.»

Omtrent 7 400 meter over havet ble toppforsøket avbrutt. Snøen hadde samlet seg i en gryteformasjon, og skredfaren var for stor. Stemmen til Gunnar Aksnes høres over sambandet: «Vi har snudd. Vi er på vei ned.»

– Hvordan føltes det å måtte snu?
«Det var ikke så farlig. Jeg har aldri vært så opptatt av å måtte nå toppen eller lykkes. Det var en fin tur. Vi hadde det kjempefint. Det var fantastisk å være der.

Selvfølgelig hadde det vært flott å kunne si at vi nådde toppen, men det var helt greit å komme hjem og si at vi ikke hadde nådd den.”