Deep Document: Generation Gravity

Snøflekker klamrer seg til svarte bergvegger. Skagastølsryggen dukker inn og ut av tåka. Det er vår i lavlandet, men vinteren holder stand på toppene i Hurrungane. To unge menn, Tor Olav Naalsund og Jørgen Aamodt, tar seg oppover breen. Vennene drives av en underlig drøm, drømmen om å kjøre bratte linjer på ski.

Østsiden av Vesle Skagastølstind er et sted de fleste holder seg unna. Fjellsiden blir brattere og brattere; det føles som om tyngdekraften får stadig større makt i stupet fra den oppsprukne Styggebreen og trekker små, maktesløse mennesker ned i avgrunnen. Har noen noensinne vært her med ski på beina om vinteren? Er det i det hele tatt mulig å kjøre på ski her? De som er her for første gang, tar inn de brutale omgivelsene med alle sanser.

Naalsund kan fortsatt huske følelsen av tvil. «Jeg kommer aldri til å glemme den første nedkjøringen. Det var første gang vi kjørte på ski i denne typen terreng: store snøflanker, breterreng og snøskavler. Forholdene var langt fra optimale; dette var ukjent terreng for oss. Vi gjorde nesten alt feil på den turen», sier han i dag – omtrent 25 år senere.

Hurrungane er like mye en følelse som et fjellmassiv. De glupske, taggete tindene som blottede tenner og breene vest i Jotunheimen har alltid vekket frykt og fascinasjon. Et crescendo av spektakulær geologi, en sluttakkord før Jotunheimen styrter ned i Sognefjordens vann. Ved første øyekast en søskenflokk av ustyrlige fjell i evig topografisk ungdomsopprør.

Men etter hvert som du blir kjent med dem, får toppene sine særegne personligheter. Dyrhaugstind. Nordre Skagastølstind og Soleiebotntind står i fremste rekke og krever de forbipasserendes oppmerksomhet. Store Skagastølstind står i bakgrunnen med urokkelig selvsikkerhet. Bak dem ligger de mørkere og mer blodtørstige Gjertvasstind, Styggedalstind og Sentraltind på lur. Ringstind er den mest maleriske, Lauvnostind den snille lillebroren som hilser deg velkommen ved porten.

Området er en ikonisk del av norsk landskapshistorie. Her har isbreer i millioner av år gnagd på restene av gabbro fra den kaledonske fjellkjeden. Resultatet er et stjerneformet nettverk av kvasse egger som enkelte steder rager mer enn 2000 meter mot himmelen. Hver vinter dekkes hele det komplekse fjellmassivet av is og snø, breene får nytt påfyll, og snøskavlene danner spektakulære overheng. Det er vanskelig å få oversikt over labyrinten av daler, kvasse egger, renner og brefall. Terrenget avslører stadig nye hemmeligheter.

«Tusenvis av reisende fra alle samfunnslag har passert her gjennom årene, men Horungtinder vinket forgjeves til dem; ikke en eneste har følt trang til å avlegge dem et nærmere besøk», skrev den norske geologen Balthazar Keilhau da han først beskrev fjellområdet i 1870. Keilhaus ord virket som omvendt psykologi.

Fortellingen om de uinntagelige toppene vakte nysgjerrighet snarere enn forakt. I det gryende industrisamfunnet deltok eventyrere, folk med stormannsgalskap og naturromantiske sjeler i et kappløp om å bestige toppene i tiårene frem mot århundreskiftet.

I Hurrungane har britiske adelsgutter blitt menn; følsomme kunstnere har blitt rystet i sitt innerste, og fåmælte fjellbønder har satt sitt umiskjennelige preg på norgeshistorien. Mange ville være først, i begynnelsen på de forlokkende toppene, etter hvert opp de mest spektakulære rutene. Tilstrømningen av besøkende la grunnlaget for det første overnattingsstedet i området: Turtagrø Hotel, som offisielt åpnet i 1888.

Hver sommer og høst kom turister, turgåere og klatrere fra inn- og utland for å utforske området. I en tid preget av nasjonsbygging frem mot Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 ble hotellet et møtested for ledende skikkelser innen politikk, kunst og næringsliv. Så ble det gradvis stillere. Langsomt, nesten umerkelig, steg glemselens tåke og la et slør over tindene. Gjennom 1900-tallet ble stedet nok en gang skjøvet ut i periferien. På 1970-tallet endret klatresporten seg: Lycra-bukser og boltede ruter erstattet lærstøvler og hampetau.

Hundre år etter storhetstiden ble både hotellet og fjellene omkring hovedsakelig besøkt av nostalgiske, eldre klatrere. Bortsett fra sporadiske besøk av skjeggete fjellklatrere på vinterturer lå fjellene øde i den kalde årstiden. Så kom Ole Drægni inn i bildet. Han overtok driften av Turtagrø Hotel på midten av 1990-tallet som fjerde generasjon i Drægni-familien.

Ole var en initiativrik og eventyrlysten person. Allerede i 1991 var han med på å etablere Tinderittet, en telemarkkonkurranse ned fra Store Dyrhaugstind. Ambisjonene hans for hotellets fremtid var like høye som fjellene rundt ham. Ole hadde reist mye og fått nye impulser; den unge og visjonære hotelldirektøren lot seg lede av sitt indre kompass og var ikke redd for å gå nye veier. Han var overbevist om at skikjøring kunne blåse nytt liv i Vest-Jotunheimen, og at våren ville bli fremtidens viktigste sesong. Spørsmålet var bare hvordan han skulle få det til.

Mens han grublet over disse spørsmålene, kom Jørgen Aamodt og Tor Olav Naalsund tumlende inn gjennom hotellinngangen. De hadde kjørt den første nedfarten fra Vesle Skagastølstind. Døren til Oles hotell sto på vidt gap, og de to skikjørerne
fikk både husly og god konjakk. «Vi kan takke Ole Drægni for at vi fikk så stor lyst til å fortsette å utforske området om vinteren. Han så
mulighetene, sannsynligvis i langt større grad enn vi gjorde. Han hadde tilbrakt barndommen her. Han kjente klatrehistorien svært godt og forsto bedre enn noen andre at toppturer på ski kunne gi Turtagrø nytt liv», sier Tor Olav.

Tor Olav og Jørgen er nå blant Norges mest erfarne UIAGM-sertifiserte tindevegledere. Begge fant veien ut i bratte fjell gjennom lidenskapen for skikjøring, både i og utenfor preparerte løyper. Etter en periode som telemarkskjørere (Tor Olav var på landslaget) oppdaget de at randoneeutstyr ga flere muligheter. Lysten til å utforske Hurrungane på ski ble vekket da de begge deltok på et brekurs på Smørstabbreen året før. Fra toppene lenger øst kunne de se hvitkledde fjellsider som stupte ned i Styggedalen. Begge kjente på den samme uforklarlige dragningen.

Hvordan ville det føles å sette skispor ned slike dramatiske fjellsider? Ole skjønte tidlig at de representerte nettopp den typen fjellfolk Turtagrø burde tiltrekke seg. De var oppdagere som så muligheter med friske øyne. Likheten med de første klatrerne hundre år tidligere var umiskjennelig. Han ville gjenskape historien. Et utvalg svært dyktige skikjørere fikk særbehandling på hotellet hans i sesongene som fulgte. Ole ringte dem av og til for å diskutere alternativer eller tipse dem om muligheter. Arne Litlere var blant dem som jevnlig ble med på slike turer, og i en periode tok han den lange kjøreturen fra Stavanger til Turtagrø flere helger på rad.

En annen profil var avdøde Fredrik Ericsson, som brakte med seg erfaring fra fransk brattkjøring etter flere sesonger i Chamonix.

«Noen av nedkjøringene vi gjorde, var utfordrende og risikofylte. De krevde god planlegging, og vi måtte velge dagene med omhu. Jeg husker spesielt nedkjøringen fra Gjertvasstind til Maradalen, som jeg gjorde sammen med Fredrik Ericsson. Vi så denne ruta på et flyfoto. Jeg tror det var et bilde i den gamle klatreføreren for Jotunheimen. Den virket som en svært utilgjengelig linje. Vi var i området i flere uker før forholdene endelig ble bedre», sier Jørgen.

For ham og Ericsson ble fellesturene inn i hjertet av Sogn starten på et varig vennskap og etter hvert et felles ønske om å utforske skikjøring ned enda større fjell. Sammen kjørte de på ski ned fra Laila Peak og Gasherbrum 2 (8034 meter over havet) i Pakistan og Kangchenjunga i Nepal. Fredrik omkom senere under et forsøk på å bestige K2. Jørgen Aamot legger ikke skjul på at beslutningen om å sette feller på skiene i den vestlige delen av Jotunheimen satte spor i livet hans.

Tilbake på Turtagrø ble førstegangskjøringene i området grundig dokumentert, på samme måte som klatreturene ble loggført hundre år tidligere. Mye av denne dokumentasjonen gikk tapt da hotellets hovedbygning brant ned til grunnen i 2001, men legendene lever videre som inspirerende fortellinger.

Pionertiden knyttet vennskapsbånd og skapte oppmerksomhet. Artikler og bilder fra turene gjorde folk nysgjerrige på området. Lokalbefolkningens favorittfjell ble kjent over hele landet. I 2001 ble High Camp, den årlige norske topptursamlingen, arrangert for første gang, like ved brannruinene. Hvert år siden har det blitt flere skispor i området. Fjell som tidligere lå urørte store deler av vinteren, er nå fulle av toppturentusiaster.

Dessverre fikk Ole Drægni aldri oppleve dette, ettersom han omkom i tsunamien i Indiahavet i 2004. Våren har blitt den nye høysesongen, og noen av turene som tidligere bare var kjent blant spesielt interesserte, er nå beskrevet i turguider og har blitt populære nedkjøringer for dyktige skikjørere. Nå er det datteren hans, Sofie, som driver hotellet.

Tor Olav ser tilbake på noen av de bratteste turene med blandede følelser. Som fjellfører har han viet mye av livet sitt til skikjøring, men i dag foretrekker han mindre risikofylte nedkjøringer.

Han har stått nær mennesker som har mistet livet i jakten på de beste skilinjene. Han frykter at folk uten den nødvendige erfaringen kan la seg drive av prestisje. «Jeg må innrømme at ønsket om å skrive historie spilte en rolle helt i begynnelsen. Slik jeg så det den gangen, var bratt skikjøring beslektet med klatring. Å være den første til å kjøre en linje ga en følelse av utforskning – man blir kjent med både fjellene og sine egne grenser.»

«I en viss fase av livet kan det være fascinerende å sette seg selv i vanskelige og farlige situasjoner. I dag ser jeg at slike situasjoner innebærer en risiko som er svært vanskelig å eliminere», sier han. Han kjenner fortsatt gleden ved flotte skilinjer, men har funnet tilbake til telemarkskiene, noe som betyr at han søker utfordringer i litt slakere og mindre farlig terreng.

For Jørgen har dragningen mot nye, bratte linjer i fjellet aldri helt sluppet taket. «Jeg har blitt stadig bedre kjent i Hurrungane. Det er et kompakt fjellområde med mange muligheter. Som regel er jeg der på jobb som guide, men innimellom får jeg muligheten til å utforske ting jeg ikke har gjort før, først og fremst for å finne ut om det er mulig. Mange linjer er avhengige av bestemte forhold på breene og i snødekket. For noen år siden kjørte jeg en linje jeg hadde lagt merke til 15 år tidligere. Jeg gjorde tre forsøk på den ruta før det endelig lot seg gjøre», sier Aamot, som ikke føler noe behov for å kjøre de samme linjene igjen. «Etter en førstegangskjøring er jeg ferdig med den. Eventyret er over så snart jeg er nede i dalen igjen. Utfordringen ved å bevege seg inn i det ukjente er selve essensen i dette for meg», sier han.

De to skikjørerne er sentrale skikkelser i dette eventyret om moderne skikjøring i Hurrungane, men de er ikke alene. I 1998 kjørte Petter Bolstad og Kristoffer Borgenhov en av de mest brutale linjene i området, fra toppen av Styggedalstind og ned til breen – en linje som kan ha en helning på opptil 60 grader. Helge Stokstad er et annet navn som dukker opp i arkivene. Han er en klatrer som utforsket flere linjer i området, både i Skagadalen og Ringsdalen. Også andre entusiaster bidro til utforskningen av Hurrungane på 90-tallet. En av dem er Pelle Gangeskar, kjent som initiativtakeren til Røldal Freeride Challenge. Fra 1995 og i årene som fulgte, utforsket han flere av linjene i området sammen med gode venner.

Da han fant en klatrefører for Jotunheimen i 1994, ble nysgjerrigheten enda større. Da han fikk føreren i hendene, skjønte han raskt at en snarvei via fjellveien Tindevegen kunne utvide lekegrinda hans. «Vi gikk ikke systematisk til verks. Vi tok med oss skiene og håpet på det beste. Vi lette etter fine, bratte linjer – blant annet opp renna på Austabotntind, på Solleiebotntind og så langt vi klarte å komme oss opp Nordvestrenna på Storen», sier Gangeskar.

Men var de først? Flere skiløpere og klatrere hevder å ha satt sine spor i området. På 90-tallet gikk det rykter om at en gruppe utenlandske våghalser på besøk hadde kjørt linjene allerede på 1980-tallet. Kanskje er ikke det så viktig. Et kulturelt skifte fant sted på 90-tallet, nye ambisjoner preget en hel generasjon skiløpere, og lignende drømmer tok form i flere hoder samtidig. Mange av førstegangskjøringene fra pionertiden er nå klassikere.

De fleste nedkjøringene og skiturene i området er beskrevet i guideboka Toppturar i Sogn, utgitt av Fri Flyt. Noen av førstegangsnedkjøringene er også dokumentert i Skifører for Hurrungane, utgitt som et vedlegg til klatreføreren for Jotunheimen. Den er ikke lenger i salg, men du kan kanskje finne den på et folkebibliotek i Norge.

Kombinasjonen av fast hæl og inspirasjon fra Europa kan forklare hvorfor Hurrungane kom tilbake på kartet. På 90-tallet dro flere nordmenn til Alpene for å leve skiboms-livet. Der ble de kjent med toppturer, bratte linjer og røverhistorier fra ville franske renner. På denne tiden begynte også europeiske brattkjørere – som Patrick Vallençant, Jean-Marc Boivin og sveitseren Sylvain Saudan – å få legendestatus i enkelte miljøer.

Med internett spredte informasjonen seg raskere, og ny inspirasjon ble tilgjengelig for et bredere publikum. Arne Litlere er et navn som ofte nevnes i forbindelse med flere av de angivelige førstegangskjøringene i området. Familiemannen bor nå i Molde og er fortsatt en ivrig skikjører. Av og til savner han følelsen av å kjøre på ski i bratt terreng.

Den dag i dag kan han kjenne på følelsen fra den gangen han kjørte ned fra skaret bak Vesle Skagastølstind til Styggedalen. Puddersvingene nedover breen, fjellpilaren som ruvet over dem, den smale passasjen de plutselig oppdaget, som var nøkkelen til å komme seg ned i tryggere terreng.