Det er ikke bare isolasjonen som får Antarktis til å føles som verdens ende – som det siste stoppet før månen. Logistikken og kostnadene ved å komme dit minner også om en romferd. Derfor føltes det som et stort privilegium nok en gang å sette foten på dette enorme kontinentet i november 2006.
Hovedmålet vårt var Ulvetanna (2960 moh.), en majestetisk topp i fjellmassivet Fenriskjeften i Dronning Maud Land. Toppen ble besteget for første gang i februar 1994 av Ivar Tollefsen, Sjur Nesheim og meg, via vestveggen. På den samme turen gjorde Trond Hilde og Thomas Cosgriff et mislykket forsøk på nordveggen. Nå var Ivar, Trond og jeg tilbake, sammen med Stein-Ivar Gravdal, for å prøve å revansjere oss. Vi hadde drømt om de ubestegne veggene på Ulvetanna i nesten 13 år.
Mens vestveggen, som vi klatret i 1994, består av 500 meter med slake sva etterfulgt av brattere veggklatring de siste 450 meterne, er nordveggen loddrett eller overhengende langs mesteparten av sine 1000 meter. Likevel er østveggen fjellets bratteste og høyeste vegg, med et imponerende fall på 1200 meter. Med lite sol i de varmeste timene og stor eksponering for de fremherskende katabatiske vindene fremsto denne veggen som den største utfordringen for oss. Derfor var den hovedmålet vårt.
Men forventningene våre var moderate. Trond og jeg hadde allerede rekognosert østveggen i 1994, og siden vi ikke fant noen sammenhengende formasjoner, hadde vi vurdert den som umulig å bestige. Men etter år med fortrengning og livlige drømmer var jeg blitt overbevist om at det måtte finnes en rute opp denne imponerende fjellveggen.
Nå, endelig tilbake etter alle disse årene, nærmet vi oss veggen med ærefrykt, mens blikkene våre febrilsk søkte etter formasjoner i fjellet. Jo nærmere vi kom, desto tydeligere ble det at drømmeruten min aldri ville bli en realitet. En halv kilometer fra foten av veggen sluttet vi å trekke de tunge pulkene med klatreutstyr og fortsatte med bare en kikkert.
På nært hold fikk vi bare bekreftet våre verste mistanker. Formasjonene vi hadde oppdaget på de gamle fotografiene våre, viste seg å være bare geologiske intrusjoner, mørke eller lyse årer av andre bergarter presset inn i den kompakte fjellveggen. De første formasjonene det gikk an å klatre på, befant seg 600 meter over bakken! Virkeligheten var brutal, men slående vakker.
Vi kom raskt over skuffelsen og fant trøst i at en direkterute midt i den formasjonløse østveggen sannsynligvis aldri vil bli klatret, i hvert fall ikke i en fornuftig stil. Og viktigst av alt: Vi hadde en fantastisk plan B – den fortsatt ubestegne nordveggen.
Fulle av håp begynte vi å flytte baseleiren til nordsiden av fjellet. Vi visste at vi sto overfor en stor utfordring. I 1994 hadde Trond og Thomas bare klatret fire taulengder i nordveggen før de avbrøt forsøket. Klatringen hadde vært alvorlig, med to av taulengdene gradert A4. De hadde helt klart forsøkt seg på den mest opplagte linjen i veggen, men formasjonene var grove, og fjellet virket løst. Det fristet ikke å prøve linjen deres på nytt. Men jeg hadde et vagt minne fra 1994 om en alternativ, mindre opplagt linje, hundre meter lenger til venstre. Forhåpentligvis var ikke også denne et produkt av fortrengningene og de livaktige drømmene mine ...
Rundt hjørnet av fjellet skjøt nordveggen til værs som en rakett, tusen loddrette meter opp fra breplatået. For en gave! En nærmere kikk gjennom kikkerten bekreftet snart at det faktisk fantes en smal linje av svakheter til venstre for midten av veggen. Her var det bare å sette i gang!
Starten på den første taulengden satte standarden for det som skulle komme: femten meter med balansering på skyhooks som var varsomt hektet over tvilsomme krystaller, for å nå den første sprekken. Da jeg så ned på det enslige, nakne tauet som gikk ned til Stein-Ivar, fikk gleden min en bitter bismak av frykt. Jeg la merke til at han hadde flyttet seg noen skritt til siden, og at han ikke var så opptatt av å holde i tauet, men jeg klandret ham ikke. Han var sikkert lei av å bli bombardert av små steinflak, og tauet var uansett ikke til særlig hjelp.
Fjellkvaliteten var akkurat som forventet: Sterkt frostsprengt, med en grov og flakete struktur. Flak i alle størrelser hang så vidt fast i veggen, og sprekkene besto av flere lag med stein, som en sandwichkonstruksjon, men uten det avgjørende limet som skulle holde det hele sammen og gjøre det trygt og behagelig å klatre på. Men vi hadde ikke kommet for fjellkvalitetens skyld; vi visste fra tidligere erfaring at den ville være middelmådig. Stedets skjønnhet og følelsen av eventyr overskygget denne riktignok viktige detaljen. Merkelig nok begynte jeg faktisk å sette pris på fjellets (mangel på) kvalitet. Egenarten bidro definitivt til å heve kvaliteten på klatringen ved å gjøre passasjene både interessante og spennende.
Vi ble snart vant til vår nye A4-livsstil. Stein-Ivar ledet de første 15 meterne av den andre taulengden ut og over et overheng av store flak som klang hult, med en ubehagelig risiko for å falle ned på en hylle. Dagen etter forflyttet jeg meg åtte meter horisontalt mot venstre på skyhooks, langs en forholdsvis solid inntrengning av mer finkornet rød granitt, perfekt perforert med små fordypninger til krokene mine. Fantastisk klatring! De tre siste skyhookplasseringene var i dårligere fjell og krevde min fulle oppmerksomhet. Avslutningen var intens: Hengende i to tvilsomme kroker som belastet hverandre i motsatt retning, satte jeg en hælkrok høyt oppe, strakte meg så langt jeg kunne etter et skrånende sidetak og flyttet kroppsvekten forsiktig fra taustigene over på hælen. Jeg passet på å ikke svinge ut av takene, dro meg opp og fikk kilt kneet solid fast i neste fjellformasjon; trygg. Jeg sang inni meg – klatringen var ekstatisk!
Den neste taulengden var kraftig overhengende. Fra bakken hadde den sett temmelig blank ut, og vi hadde fryktet at denne delen ville kreve utstrakt bruk av borede krokhull og bolter for å komme videre – metoder vi håpet å klare oss uten, eller i det minste begrense til et minimum. Nå dukket det opp en rekke små, naturlige formasjoner i fjellet som gjorde det mulig å komme videre i ganske god stil. Etter 15 spennende meter forsvant solen fra veggen, og temperaturen sank. Det tok ikke lang tid før Ivar begynte å jamre seg på standplass og dermed signaliserte at det var på tide å rappellere tilbake til leiren på bakken. Med temperaturer rundt minus 20–25 °C foretrakk vi å klatre, for ikke å snakke om å sikre, i solen. Dagen etter fullførte Stein-Ivar taulengden i imponerende stil. Til tross for potensialet for lange fall begrenset han seg til å bore to bolter og ti krokhull på 40 meter. Da jeg dagen etter jumarerte forbi i løse luften, studerte jeg taulengden med ærefrykt.
Deretter fulgte en lang taulengde med tynne, løse fjellflak. Her røk en tilsynelatende solid krokplassering og sendte meg ut i mitt første fall. At kanten hadde holdt vekten min i fem minutter før den bestemte seg for å smuldre opp, ga ikke akkurat grunnlag for videre tillit. Heldigvis var det bratt, så jeg slo meg ikke. På toppen av den fjerde taulengden fant jeg en hylle med nok snø til å dekke vannbehovet i mange dager, så nå fantes det ikke lenger noen unnskyldning for ikke å flytte opp i veggen og forplikte oss til klatringen.
Lyset var blått og skyggene på isplatået lange da vi endelig krøp inn i det ustødige nylonredet vårt. Jeg hadde glemt hvor trang en portaledge blir når to voksne i full vintermundur tar plass ... Det er litt av en operasjon å få av seg de tykke klærne og støvlene, fyre opp primusen med bare noen centimeters klaring til svært brannfarlig polyester og nylon på alle kanter, og så balansere kjelen med tre liter kokende vann mens krampene herjer i den sammenkrøkte kroppen. Men for en trygg havn! – En pause fra den loddrette verdenen utenfor. Så den luksuriøse trerettersmiddagen hver kveld. Først suppe, helst fiskesuppe, etterfulgt av en frysetørket overraskelse, som vanligvis smaker omtrent som kylling og ris, og så sjokolade, både i fast og flytende form. Mette, trygge og glade. God natt.
Morgenene var som alltid den mest krevende delen av turen, både mentalt og fysisk. Langt nede i soveposens varme, behagelige trygghet lå jeg og kikket gjennom en liten åpning på innsiden av teltet, dekket av et to og en halv centimeter tykt islag. Jeg visste at så snart jeg begynte å bevege meg, ville isen finne veien ned i nakken og gjøre klærne våte og kalde. Varm og trygg i soveposen lå jeg og tenkte på verden utenfor teltet: konsekvensene av ambisiøse øyeblikk, utsatthet og uvisshet ... Ut og opp!
-Enhanced-SR.jpg)
Ovenfor leir 1 var veggen mindre bratt, med flere og større formasjoner. En kort stund gikk klatringen raskere, men snart forsvant formasjonene, og en ny, fantastisk A4-taulengde åpenbarte seg. Igjen fulgte jeg en vakker intrusjon av mer finkornet rød granitt, denne gangen 30 meter skrått oppover. Hele dagen gikk med til å lete etter sikringsplasseringer som kunne bære kroppsvekten min der det tilsynelatende ikke fantes noen. Flere ganger var jeg nær ved å gi opp, men den ene utenkelige plasseringen etter den andre ga meg nok støtte til å fortsette. Jeg fikk god bruk for de korte knivbladboltene, birdbeaks og copperheads, og noen ganger var det bare ved å utligne belastningen mellom to eller tre slike punkter at jeg fikk nok støtte til å komme meg videre.
Det var en fantastisk, intens dag. 20 meter over den siste gode sikringen nådde jeg endelig en brukbar sprekk som førte meg til en smal, skrånende hylle. Jeg var litt skuffet over hvor lite snø det var på hylla, siden den måtte bli vår neste leirplass. Hvis klatringen videre opp gikk sakte, ville vi sannsynligvis ikke ha nok snø til mat og drikke.
Da vi flyttet leiren dagen etter, ble dette problemet begravd av en to dager lang snøstorm. Snøen raste stadig ned ovenfra som små snøskred. Ivar og jeg strevde med å sette opp teltene i snøkaoset, men jeg måtte smile. Det var deilig å kjenne på naturkreftene. Vi hadde overskudd og god nok kontroll til å oppleve den tilsynelatende dramatiske situasjonen og den utsatte plasseringen vår som noe positivt. Det var morsomt med en pause fra den blå himmelen, og nå trengte vi i det minste ikke å bekymre oss for å finne nok snø til vann og matlaging. Dette betydde nok også flott skiføre senere, når vi kom oss ned på bakken igjen!
Heldigvis hadde ikke alle fulgt pakkelisten til punkt og prikke, og snart dukket det opp to hele romaner som ble delt opp til et lite bibliotek der delene gikk på rundgang blant alle.
Jeg tenkte på hvor knirkefritt alt hadde gått frem til nå. Til tross for våre personlige forskjeller fungerte vi fire veldig godt sammen som et lag. Vi så ut til å ha en felles forståelse av hva som skal til for at en gruppe mennesker skal nå et mål sammen – i hvert fall et så enkelt og klart definert mål som en fjelltopp.
Vi dro alle i samme retning. Vi følte oss alle svært privilegerte som fikk være her, og omgivelsene fylte oss med ærefrykt. Denne følelsen preget ordene våre, handlingene våre og samspillet oss imellom, og bidro til en god og avslappet atmosfære. Dette var drømmeferien vår.
Etter 48 timer sammenkrøpet i portaledgene var det en lettelse da uværet endelig ga seg, og vi kunne strekke skikkelig på armer og bein igjen. Stein-Ivar og jeg fortsatte å lede annenhver dag, mens Trond og Ivar byttet på å fryse på standplass. Etter først én lett taulengde, to litt vanskeligere og to lettere, nådde vi en fantastisk bivuakkhylle under noen enorme overheng, to tredjedeler opp i veggen. Alkoven på 50 m² var en perfekt base for den siste etappen opp toppyramiden.
Fra Alkoven måtte vi traversere 25 meter mot venstre for å nå rissystemet vi håpet ville føre oss til toppen. Jeg kunne kjenne Stein-Ivars misunnelige blikk da jeg hengte på meg sikringsutstyret og satte i vei.
Taulengden var fantastisk luftig, og jeg klatret med et stort smil om munnen hele dagen. Kvaliteten på klatringen overrasket meg. På de andre turene våre her hadde vi ofte endt opp med å klatre ganske store formasjoner – ufyselige, trange kaminer og brede sprekker – noe som selvsagt var ganske naturlig siden vi forsøkte å førstebestige topper via den enkleste veien. Men på denne veggen klatret vi den ene luftige taulengden med små tak etter den andre, og fjellkvaliteten var den klart beste vi hadde opplevd i Dronning Maud Land.
Stein-Ivar og Trond fikk sine egne drømmetaulengder dagen etter, langs et perfekt riss innerst i et enormt og kraftig overhengende dieder – utsøkt. Den lange dagen deres og de tre taulengdene satte oss i posisjon til et toppforsøk. Og dagen etter, etter to middels vanskelige og to lette taulengder, var vi rett under toppen. Jeg stanset forskrekket da jeg oppdaget en gammel slynge rundt en steinblokk foran meg. Hva, spor etter andre ...?
Så strømmet minnene på. Det hadde gått 13 år siden jeg hadde lagt den slyngen og rappellert ned vestveggen etter å ha nådd toppen sammen med Ivar og Sjur. Den gangen hadde jeg ikke forestilt meg at jeg noen gang skulle få besøke dette kontinentet igjen. Jeg følte meg allerede så privilegert at jeg ikke våget å håpe på det. Nå hadde den sterke følelsen av å være privilegert fått en ny dimensjon: Med kone og to barn hjemme fikk jeg det beste fra to verdener – jeg følte meg som verdens heldigste mann.
Snart fulgte de andre etter, og om kvelden den 20. november 2006, 16 dager etter at vi forlot bakken, sto vi sammen på toppen i stille ærefrykt. Været var utrolig rolig, helt uten vind. Landskapet mot sør og vest, som hadde vært skjult for oss mens vi var i nordveggen, lå nå foran oss i all sin prakt.
Ved våre føtter ligger Fenriskjeftens taggete tenner, Holtannas perfekte profil, den enorme Kinntanna med et mylder av innfløkte egger, festningen Midgard – selve mesterverket – og alle de andre skulpturelle tindene. Lenger borte ligger Gessnertind, Rakekniven og Trollslottet, og helt i det fjerne Fimbulheimen med Kong Olavs fjell. En fantasiverden av jomfruelige tinder, fjellvegger og egger, perfekt plassert på et endeløst isplatå, så enkelt, så rent.
For å sikre at vi forble ydmyke og respektfulle, iscenesatte naturen avskjeden vår med toppen på en uforglemmelig måte. Mens vi sto der og nøt den gode følelsen av oppfylte drømmer og nye horisonter, dukket skyer opp fra intet og begynte lydløst å dekke alt. Snart hadde hele verden forsvunnet under et tykt, hvitt teppe, og bare toppen av Ulvetanna raget klart over skyene.
Vi visste at besøket vårt var over. På bakken ventet nye eventyr på oss. Heldigvis hadde vi fortsatt tre uker igjen av ferien.
