I 1820 ble det spektakulære norske fjellet Falketind besteget for første gang. Oppdag hvordan denne ikoniske toppen ble selve sjelen i Norrønas mest populære kolleksjon.
«SKAL VI OPP DIT?»
Spørsmålet blir hengende i den kalde luften over Falkbreen, midt i hjertet av Jotunheimen, Norges høyfjellsvillmark. Det kommer fra en ung kvinne som leder et taulag. Hun peker opp mot en bratt fjellvegg av stein, snø og mose.
«Skal vi virkelig det?»
Det andre spørsmålet kommer fra en annen ung kvinne – hun befinner seg midt i taulaget. Hun peker mot den samme mørke fjellsiden.
Jeg – faren deres – later som om jeg er en barsk fjellkar, full av selvtillit og kontroll. Jeg sier bare én ting. Jeg prøver å si det med rolig stemme og full overbevisning. Jeg sier:
«Ja.»
NORGE HAR EN LANG REKKE SPEKTAKULÆRE FJELL. Majestetiske topper som reiser seg rett opp fra fjordene, høye og stolte, og tåler alt været kan utsette dem for. De spisseste av disse fjellene kaller vi «tinder» – nålespisse topper som prøver å stikke hull på skyene og lokke frem solen. Mange av de høyeste toppene ligger i og rundt Jotunheimen nasjonalpark – et villmarksområde på størrelse med en liten delstat.
Like utenfor grensene til denne storslåtte parken, der terrenget faller ned mot den smale, innerste armen av Sognefjorden, finner du en fjelltopp uten sidestykke. Den er oppkalt etter en rovfugl – en av verdens dyktigste flygere.
Fjellet har inspirert kunstnere, klatrere og eventyrere i mer enn 200 år. Og det finnes virkelig ingen enkle veier opp. Hvis du vil nå toppen, må du gjøre en innsats. Du må legge høydeskrekken bak deg – én gang for alle.
Forbered deg på en lang dag omgitt av stein, snø, is og intet annet.
Den beste tiden å forsøke bestigningen på er fra juli til september. Senere på høsten blir dagene kortere, og Falkbreen blir enda mer oppsprukket av dype, farlige bresprekker. Om vinteren og våren er det nesten ingen som når toppen – på grunn av skredfare og fordi området generelt er vanskelig tilgjengelig.
MEN LA OSS SKRU KLOKKEN 205 ÅR TILBAKE. Den 14. juli 1820 gikk tre unge menn ut på akkurat denne isbreen. Egentlig var de ute for å samle planter og steinprøver til vitenskapelig forskning, men nå sto de her, på breen, og stirret opp på et fjell som var vakrere og mer utilgjengelig enn noe de noen gang hadde sett. De tre mennene fortjener en kort introduksjon:
- Christian Peder Bianco Boeck, 22 år gammel, med en interesse for botanikk over gjennomsnittet, senere lege og professor i fysiologi.
- Baltazar Mathias Keilhau, 23 år og sønn av en sogneprest, skulle senere bli den første i Norge til å ta en grad i mineralogi, og i likhet med sin gode venn Christian ble han etter hvert universitetsprofessor – ikke i fysiologi, men i geologi. I 1844 forsøkte han å bestige Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen, men nådde bare fortoppen, som ble oppkalt etter ham og fortsatt bærer navnet Keilhaus topp.
- Ole Urdi, alder ukjent, en lokal reinsjeger og fjellfører fra den nærliggende bygda Øystre Slidre – uten mellomnavn og studiepoeng, men trolig den sterkeste og mest fjellvante av de tre.
BOECK, KEILHAU OG URDI sto på Falketindbreen og vurderte om de skulle fortsette mot toppen. Det så bratt ut. Skremmende bratt.
Av en eller annen grunn bestemte de seg for å prøve.
De var modige. De ville nå toppen. De ville være de første.
Keilhau beskrev senere bestigningen slik:
«Små bekker sildret ned overalt fra snøoverhengene ovenfor. Vannet rant nedover armene våre hver gang vi grep tak i en utstikkende stein eller sprekk for å trekke oss opp. Det er neppe langt fra sannheten å si at ruten vi klatret i Feldspathgangen Divide, gikk 800 fot rett opp fra breen. Når man med stor risiko har kommet seg fra det faste fjellet og over den overhengende snømassen, er ruten opp baksiden av Falketind ikke lenger farlig. Toppen er bare noen få skritt bred og ser svært opprevet ut. Det er vanskelig å finne fast fjell, og det høyeste punktet ser ut som en tilfeldig steinhaug.»
DE TRE MENNENE NÅDDE TOPPEN. Femtiseks år før den britiske fjellklatreren William Cecil Slingsby gjennomførte førstebestigningen av den berømte Store Skagastølstind, besteg disse tre unge amatørene en av Skandinavias mest alpine topper.
Det var en prestasjon uten sidestykke i norsk fjellsporthistorie. En bestigning som på mange måter har fått altfor lite anerkjennelse.
Det burde skrives bøker om den.
Det burde lages podkaster.
Produseres filmer.
Og kleskolleksjoner ble produsert.
OG HER ER VI, i alle fall, en far med sine to døtre, stående på en smal fjellhylle høyt over Falkbreen, i fotsporene til førstebestigerne, langs klatreruten som senere skulle få navnet «Pionerruta».
Klatringen er ikke vanskelig. Den krever ingen overmenneskelige ballettbevegelser, du trenger ikke å klatre innendørs tre ganger i uken for å komme hit, og du trenger ikke å være Himalaya-klatrer.
Noen går til og med ruten alene – uten tau eller sikring.
Jeg har gjort det selv – i min ungdom (som det heter).
Men eksponeringen er alvorlig nok til at de fleste velger å gå i taulag, med klatretau, kamkiler, kiler og slynger.
Det er det vi gjør nå.
Her kan du rett og slett ikke falle.
Et fall kan ende svært ille.
Og en far på tur med døtrene sine ønsker ikke for alt i verden at noe skal gå galt.
VI BEVEGER OSS SAKTE, JEVNT OG TRYGT fra hylle til hylle i den stupbratte østveggen.
Jeg setter standplassforankringer med jevne mellomrom – slik at vi enkelt kan kommunisere.
«Standplass!» roper jeg ned mot breen etter å ha sikret meg til fjellet.
«Skjønner!» roper den eldste datteren min tilbake.
Hun kobler meg ut av taubremsen og roper «Klatre!» opp til meg.
Toppen av Falketind strekker seg mot himmelen til venstre for oss.
Store deler av Jotunheimen brer seg ut foran skotuppene våre.
Det var Boeck, Keilhau og Urdi som fikk ideen om å oppkalle disse fjellene etter «jotnene» – kjempene i norrøn mytologi. Slik fikk området navnet Jotunfjellene, inspirert av Riesengebirge (Kjempefjellene) i det som i dag er Polen og Tsjekkia.
Den norske dikteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje ga senere området navnet Jotunheimen, eller «jotnenes hjem».
VI KLATRER OVER KANTEN av den bratte østveggen og hviler på Falketinds egg. Vi skuer ned på ruten fra førstebestigningen og er dypt imponert over det disse unge herrene klarte å utrette for 205 år siden.
Hva tenkte de da de innså at de faktisk kom til å klare det?
Hva gikk gjennom hodene deres da de tok disse siste skrittene mot toppen?
Her, så nær toppen, får vi virkelig oppleve Falketinds skjønnhet på nært hold. Og først nå kan vi for alvor undre oss over fjellets navn. Hvorfor ble det oppkalt etter falken, denne rovfuglen? Norge er hjemsted for flere falkearter – alle ekstremt raske – som du, hvis du er heldig, kan få øye på og studere med kikkert ute i naturen.
Vi har jaktfalken.
Vandrefalken.
Dvergfalken.
Tårnfalken.
Og noen få rødfalk.
Dikteren Aasmund Olavsson Vinje – han som fant på navnet Jotunheimen – var den første som kalte dette fjellet Falketind, femti år etter førstebestigningen.
Før det var fjellet for det meste kjent som Koldetind.
Vinje skal ha skrevet følgende om navnevalget sitt:
«Den svarte toppen med nebbet bøyd i en bue ligner en falk som svaier før den tar til vingene; på brystet har den en hvit, flekkete tegning, og derfor kalles den Falketind («Falkens topp»).»
VI NÅR HOVEDTOPPEN PÅ FALKETIND tidlig på ettermiddagen. Utsikten er – mildt sagt – enorm. I alle retninger.
Der er Stølsnostind.
Der er Koldedalstind.
Der er Uranostind.
Der ligger Jotunheimens 3500 kvadratkilometer.
Døtrene mine går bort til kanten av stupet. De legger seg på magen og ser rett ned i avgrunnen.
De ser to taulag krysse breen langt nedenfor oss.
«Folk ser så små ut der nede», sier den ene.
«Alle føler seg små her oppe», sier den andre.
Vi er alle enige om at det nok er bra å føle seg så liten fra tid til annen.
FAKTA OM FALKETIND-KOLLEKSJONEN:
Bak sømmene
En alpin førstebestigning – flere tiår før alpinismen for alvor kom til Norge. Og selvfølgelig fjellets slående form. Falketind har inspirert Norrøna på mange ulike måter.
«Falketind var den første alpine fjelltoppen som ble besteget i Norge – helt tilbake i 1820», sier Jørgen Jørgensen, eier og leder av Norrøna.
«Fjellet har en ikonisk form – og en legendarisk plass i norsk fjellklatringshistorie og i poesien vår. Og sist, men ikke minst: Falketind ligger midt i hjertet av norsk «friluftsliv» – vår berømte livsstil i naturen – i den mektige fjellheimen Jotunheimen. Det var nesten en selvfølge at vi oppkalte en hel kolleksjon etter dette fjellet.»
Norrøna lanserte falketind-kolleksjonen i 2003. Før det hadde Norrøna et telt med samme navn, men i 2003 ønsket Norrøna å utvikle en hel kolleksjon.
«Ideen var å lage klær og utstyr for fjellklatring – med solid værbeskyttelse, lav vekt og mulighet for bruk året rundt», sier Jørgen.
«Dette var i en periode da Norrøna trollveggen-jakken vår var svært populær. Den var ekstremt slitesterk, men også ganske tung. Ambisjonen vår var å lage noe som var mye lettere – men fortsatt slitesterkt.»
Norrøna falketinds suksess ble raskt tydelig i årene som fulgte. Jørgen forteller at den anerkjente klatreren og Norrøna-ambassadøren Robert Caspersen brukte falketind-utstyr da han besteg Gessnertind i Antarktis.
«Vi innså at vi hadde utviklet produkter som var lette og funksjonelle nok til sommerbruk i fjellet – men samtidig beskyttende nok for vinterekspedisjoner i Antarktis.»
Falketind er nå Norrønas mest populære og bestselgende kolleksjon. Det er en serie som fungerer til alle typer friluftsaktiviteter – fra klatring og fjellklatring til fotturer og skikjøring.
«Vi er stolte av allsidigheten i denne kolleksjonen», sier Jørgen.
«Du kan kjøpe en falketind Gore-Tex-jakke som fungerer til alt – og passer sammen med alt. Designet er rent og minimalistisk, så produktene er enkle å kombinere med annet utstyr.»
NYHETER I BUTIKKEN:
De splitter nye falketind-produktene
Norrønas falketind-kolleksjon handler om slitesterke og lette plagg. For alle årstider. Og all slags vær.
Norrøna har lansert flere nye produkter og modeller i falketind-kolleksjonen denne våren. Her er noen av dem:
FAKTA OM KLATRINGEN:
Velkommen til Falketind
Reise til foten av Falketind: Omtrent fire–fem timer med buss fra de norske byene Oslo eller Bergen til Tyinkrysset. Derfra tar det rundt 30 minutter med buss til de betjente fjellhyttene Tyinholmen Lodge eller Fondsbu Lodge. Med bil kan du kjøre på en røff, gruslagt vei fra Tyinholmen helt til nasjonalparkgrensen i Koldedalen.
Overnatting: Bo på de betjente fjellstuene Tyinholmen eller Fondsbu – eller i eget telt. Se fondsbu.no, tyinholmen.no og dnt.no for mer informasjon.
Turen til toppen: Vi anbefaler på det sterkeste å leie en sertifisert fjellfører for å bestige Falketind. Ruten er krevende og forutsetter lokalkunnskap og erfaring med brevandring og klatring. Du kan skreddersy din egen tur til toppen gjennom Norrøna Adventure. Se adventure.norrona.com for mer informasjon.
Hvis du bor på en av de betjente hyttene, kan du melde deg på en guidet tur til Falketind og få ordnet motorisert transport til Koldedalen. Alternativt kan du gå fra Fondsbu eller gå/sykle langs grusveien til Koldedalen fra Tyinholmen. Hvis du telter i Koldedalen, er du allerede svært nær foten av Falketind.
Den «nye normalruta» til toppen er Pionerruta («Pionerenes rute»), som beskrevet i hovedteksten her. Igjen: Vi anbefaler på det sterkeste å leie en sertifisert klatrefører for å nå denne toppen. Hvis du har erfaringen og kunnskapen som kreves for å klatre på egen hånd, anbefales det på det sterkeste å ta med tau, isøkser, stegjern, hjelmer og diverse sikringsutstyr.
Viktig: Den gamle normalruta gikk gjennom Morka-Koldedalen og deretter bratt opp fjellsiden ovenfor Andrevatnet. De siste årene har imidlertid smelting av isbreer og snø gjort området stadig mer ustabilt, med løse steiner og kampesteiner. Etter flere svært farlige hendelser og nestenulykker er denne ruta nå stengt.
Vinterbestigning: Falketind har svært få besøkende i vintermånedene. Ikke bare er anmarsjen lang og krevende – de ulike rutene til toppen er også svært utsatt for snøskred. Om våren er det imidlertid mulig å bestige fjellet fra «baksiden» når vær- og snøforholdene tillater det: på sykkel – med skiene festet til sekken – fra Øvre Årdal og Hjelle opp til den nedlagte fjellgården Vetti. Derfra fortsetter du til den selvbetjente hytta Vettismorki (drevet av Den Norske Turistforening). Gå deretter på ski østover og opp mot Stølsnosi-ryggen, før du går ned og krysser Stølsnosbreen til toppen av Falketind. Vi anbefaler på det sterkeste å leie en fjellfører, ettersom ruten krever lokalkunnskap og erfaring med bratt skikjøring, ferdsel på bre og klatring.
Andre fjelltopper i nærheten: Falketinds stolte naboer – Stølsnostind og Hjelledalstind – er begge ypperlige mål for toppturer. Vi publiserer snart egne artikler om disse fjellene her på Norrønas blogg. Andre populære topper i området er Uranostind, Slettmarkpiggen, Galdebergtind og Mjølkedalstind.
Mer informasjon: Den norske klatreføreren "Klatrefører for Jotunheimen" (Norsk Tindeklub) eller turføreren "Fotturer i Jotunheimen" (Iriss Forlag).