Ryggen over alle ryggerArête des Cosmiques

Det er lørdag ettermiddag i Chamonix – verdens ubestridte fjellhovedstad, universets største trekkplaster for alle som er interessert i spektakulære naturopplevelser. Turister med selfiestenger steker i høstsolen og vurderer hvilken suvenir de skal kjøpe: en T-skjorte? En kaffekopp? Et innrammet bilde av Mont Blanc i størrelsen 2 x 2 meter?

Det lukter nystekte crêpes, solkrem og eventyr i hele sentrum idet fjellfører og Norrøna-ambassadør Wolfgang Huber ringer. Med nesten 25 års erfaring som fjellfører i Alpene og Norge er han en levende legende innen klatring og bratt skikjøring. En ekte Guide de Haute Montagne, som det heter på fransk. Nå er han også ektemann og tobarnsfar. Wolfgang forteller at han har sjekket forholdene på den største klassikeren av alle klatreklassikere i Chamonix, Cosmiques-eggen, for oss.

Han forteller oss om store mengder nysnø. Han forteller oss om en perfekt værmelding: mer sol og enda mindre vind. Og han avslutter samtalen med denne ene, avgjørende setningen: «Jeg tror dette blir gøy!»

NESTE MORGEN, klokken 07.56, kommer en høy mann trillende på en barnesykkel foran dalstasjonen til gondolbanen Aiguille du Midi. En klatresekk er godt plassert i barnesetet. Smilet er stort. Håret er vilt. Aksenten er fortsatt østerriksk.

«God morgen», sier Wolfgang.
«Dette blir en fin dag blant høye fjell!»

Vi kjøper billetter og lar gondolene ta oss til himmels. På toppstasjonen på Aiguille du Midi, 3 842 meter over havet, rusler vi gjennom lange korridorer. Ved en liten benk, langt inne i katakombene, tar vi på oss klatreseler og stegjern. Vi finner isøksene våre. Og så prøver vi å finne litt mot.
Du trenger litt ekstra mot for å fortsette mot tunnelåpningen, klatre over metallgjerdet med varselskiltet og stikke hodet ut i den tynne luften.

Å stikke hodet ut i Alpene.
Rett foran oss ligger den beryktede eggen som skal føre oss ned på breen. Til høyre er det et fall på flere hundre meter. På venstre side er det enda verre. Der føles det som om det går nesten 3 000 meter rett ned – direkte til suvenirbutikkene i Chamonix sentrum.

Mange lurer på hva det egentlig vil si å «gå ut av komfortsonen».
Å gå ned toppeggen fra Aiguille du Midi er det nærmeste jeg kommer en definisjon av dette uttrykket.

Wolfgang legger naturligvis merke til spenningen i blikkene våre. Det er 15 år siden sist vi dro ned hit. Påminnelse til meg selv: Vi burde virkelig dra ned hit et dusin ganger – hvert eneste år.

VI GÅR NEDOVER I SAKTE FILM, skritt for skritt, med andre klatrere både foran og bak oss. En kald vind gjør stemningen ekstra eksotisk. Nysnø gjør at stegjernene ikke får optimalt feste. Med luene trukket godt ned over ørene – og med full konsentrasjon – fortsetter vi på riktig vei, oppmuntret av Wolfgangs ord.

På et tidspunkt er det så bratt at vi må snu oss og klatre baklengs. Like etter må vi hoppe over en liten sprekk i isbreen – på et sted der man virkelig ikke har lyst til å hoppe.

Når vi endelig står på den lille avsatsen nedenfor toppeggen, føles det som om vi har kjørt berg-og-dal-bane på et tivoli.
Litt for tidlig på dagen.

FOTTUREN OVER BREEN, nedenfor og rundt Aiguille du Midi, går raskt. Plutselig står vi ved starten av Cosmiques-eggen – med sine verdensberømte, bratte og gullfargede tinder. Wolfgang gir oss en kort orientering om hvordan han har tenkt å klatre videre – og hvordan vi skal følge etter.

«Det blir bratt her oppe, men klatringen er stort sett enkel. Prøv å klatre med hansker på, så du ikke forfryser fingrene!»

Den erfarne fjellføreren forsvinner elegant oppover, med grasiøse bevegelser og stor selvsikkerhet. Vi som følger etter ham, er kanskje ikke like elegante. Men vi gjør så godt vi kan.

Og snart får vi denne underlige følelsen av å befinne oss i svært utsatt terreng.

COSMIQUES-RYGGEN BLE FØRST BESTEGET av brødrene George og Maxwell Finch den 2. august 1911. Jeg har den aller største respekt for dem – der de sto på kanten av et enormt stup og forsøkte seg på en komplisert klatrebevegelse for å komme seg opp på neste hylle. Klærne og klatreutstyret i 1911 var av en helt annen type enn det vi kan bruke i dag. De kunne ikke ta gondolen opp hit. Ingen hadde vært her før. Og de hadde ingen guide.
Det må ha vært et virkelig eventyr.

Vi sender en takknemlig tanke til alle eventyrere som har mot til å tråkke nye spor – og følge Wolfgangs gode råd opp små snørenner, over store steinblokker, langs smale hyllesystemer og opp glatte fjellformasjoner.
Rundt oss på alle kanter smiler Alpenes kjemper til oss: Dome du Gouter (4304m). Mont Maudit (4465m). Mont Blanc du Tacul (4248m). Og selvfølgelig – kongen over alle konger – Mont Blanc (4810m).

VI BEGYNNER Å FINNE EN SLAGS RYTME. Vi glemmer alt og alle. På mange måter befinner vi oss utenfor den vanlige verden.

Vi bare beveger oss.
Vi er bevegelse.
Vi bare fokuserer.
Vi er fokus.
Vi bare fortsetter å klatre.
Vi klatrer.

Å tre inn i denne tilstanden er som poesi. Hver kroppsdel blir et instrument i en større symfoni. Fjellryggen blir som en teaterscene – der vi selv får spille hovedrollene.
Med bare fuglene som publikum.

WOLFGANG FØRER OSS VIDERE, forbi det ene utsatte partiet etter det andre. Ett sted må vi rappellere ned en renne før vi kan klatre videre. Et annet sted må vi plassere fronttaggene på stegjernene i helt bestemte, bittesmå hull for å ha en sjanse til å komme oss opp det glatte fjellet.

«Er det ikke morsomt?» roper Wolfgang ned til oss.

Og ja: Klatring er så gøy – og spennende – at vi begynner å tro at vi har valgt feil yrker.

Vi burde også ha prøvd å bli fjellguider.
Vi burde ha hatt fjellene som kontor.
Dette yrket virker nesten for godt til å være sant.

ETTER FIRE TIMERS KLATRING er vi nesten oppe på eggen og har kommet til stedet vi har lengtet etter å vende tilbake til i 15 år: den store fjellhyllen like nedenfor toppstasjonen til Aiguille du Midi-gondolen.
Den gangen, i 2008, var vi her sammen med Norrønas stjernefotograf Frode Sandbech. Bildet han tok av Wolfgang – balanserende på toppen av en spiss fjellnål like bak denne fjellhyllen, med klatretauet i hånden og verden for sine føtter – satte vi på forsiden av den aller første utgaven av Norrøna Magazine.

Det er et bilde som oser av fjellklatring og eventyr.
Og nå er vi her igjen – sammen med Wolfgang selv.

«Jeg husker godt at vi tok det bildet», sier han.
«Og jeg husker godt at det endte opp både på forsiden av Norrøna Magazine og som veggdekorasjon i en rekke Norrøna-butikker. Jeg tror bildet fortsatt henger i noen butikker den dag i dag.»

Vi gir hverandre en high five og blir enige om å møtes her igjen.
Helst om 15 år.

SÅ KLATRER WOLFGANG OPP jernstigen og over gjerdet til paviljongen på Aiguille du Midi. Flere turister betrakter oss mens vi følger etter, godt sikret med Wolfgangs tau. Noen tar bilder. Noen applauderer. Noen vil vite hvor i all verden vi kommer fra.

Det er litt vanskelig å svare på.
Vi kommer fra en annen tilstand, en annen bevissthet.
Et sted der du glemmer alle bekymringene dine.
En fjellrygg der du føler deg til stede.
En utsatt fjellkam, der mennesker kanskje ikke hører hjemme.
Men der vi følte oss mer hjemme enn noe annet sted.

Dette er Norrøna-produktene fjellfører Wolfgang Huber hadde på seg på turen over Cosmiques-eggen:

Høsten 2008 klatret fotograf Frode Sandbech og sjefredaktør Eivind Eidslott Cosmiques-eggen sammen med Wolfgang Huber. Resultatet ble dette ikoniske omslaget til den første utgaven av Norrøna Magazine, som ble lansert internasjonalt vinteren 2009.