Broad Peak1987

«Vi skulle først til Trango. Der skulle vi sette opp en minneplakett for Hans Christian og Finn Dæhli. Det var kanskje noe av grunnen til at jeg ble ekspedisjonsleder.»

Fjellklatreren Ragnhild Amundsen (62) skrur tiden tilbake til våren 1987, da hun ledet en klatreekspedisjon til det 8 000 meter høye fjellet Broad Peak i Karakoram-fjellkjeden i Pakistan.

«Flere personer ble med oss på turen. Moren til Hans Christian var der, noe som var viktig», minnes hun.

Den norske Broad Peak-ekspedisjonen hadde et annet utgangspunkt enn de fleste klatreekspedisjoner. Den begynte med å konfrontere og ta inn over seg klatringens mest brutale konsekvens: døden. Under en klatreekspedisjon i området tre år tidligere omkom Ragnhilds kjæreste og Norges største klatreikon, Hans Christian Doseth, sammen med Finn Dæhli i et fall etter en vellykket førstebestigning av Great Trango Tower.

Etter at minneplaketten var festet til massiv granitt med skruer, var venner og familie ferdige med å ta farvel med Hans Christian og Finn, så de fleste i følget reiste tilbake til Norge.

Ragnhild og vennene hennes Håvard Nesheim, Frode Guldal, Stein P. Aasheim, Gunnar Aksnes og Harald Henden ble igjen blant planetens høyeste fjelltopper. De vendte blikket opp mot et fjell med en stor og bred kuppelform, der ingen nordmann noen gang hadde stått. Det het Broad Peak, var 8 051 meter høyt og verdens 12. høyeste fjell.

– Hvordan endret Trango-ulykken synet på klatring – og hvordan påvirket den den nye ekspedisjonen?
«Jeg vet egentlig ikke. Jeg visste at det var farlig før ulykken, men på en eller annen måte tror man aldri at det skal ramme en selv eller ens nærmeste. Så det endret ting», sier Ragnhild Amundsen nå.

– Var denne endringen først og fremst følelsesmessig, eller endret den også måten du beveget deg i fjellet på? «Jeg er egentlig en pyse. Jeg har alltid vært forsiktig i fjellet. Jeg skjønner at hvis det mest dramatiske du gjør, er å gå en enkel fjelltur, så virker ikke Broad Peak særlig forsiktig. Men jeg står ved det jeg sa. Man kan være forsiktig og likevel ferdes i krevende terreng. Etter at jeg fikk barn, mistet jeg lysten til å klatre i Himalaya. Den objektive faren man ikke kan kontrollere, er mye større der. Hjemme vet vi mer om både været og utfordringene knyttet til snø. Og da er det alltid ganske kort vei ned. Er du i 7 000–8 000 meters høyde, er det ikke kort vei ned.»

Vel etablert i baseleiren fikk gruppen en god arbeidsflyt og fin dynamikk. Noen akklimatiserte seg raskt, deriblant Ragnhild selv, mens andre trengte mer tid. Derfor byttet de på hvem som oppholdt seg i baseleiren, og hvem som tok seg opp i den tynnere luften for å frakte mat og utstyr lenger opp på fjellet.

Det var ingen bærere eller faste tau. Hele poenget var å samarbeide om en felles opplevelse og et felles mål.

«Man leser om ekspedisjonsledere som bestemmer hvem som får gå opp, og hvem som ikke får det. Det var fullstendig fraværende i min opplevelse av ekspedisjonsklatring. Vi var en vennegjeng på tur. Den viktigste funksjonen jeg hadde som ekspedisjonsleder, var å være den som sto oppført som det i papirene våre. Stein tenkte nok også at det ville gjøre det lettere å få sponsorer.

Det at vi skulle til Trango først, ga også en ekstra dimensjon.»

Ragnhild er kanskje ikke typen som skryter av seg selv. I alle fall fikk denne skribenten en liten mistanke om det etter å ha snakket med den meritterte klatreren for første gang. Kanskje andre bør skryte på hennes vegne. Stein P. Aasheim var gift med Ragnhild i en lengre periode og skrev om Broad Peak i en av bøkene sine: «Jeg regnes som en gentleman. Så naturligvis begynte jeg med den tyngste sekken. Det gikk bra en stund, men ikke så lenge som forventet. Det var et slag mot egoet da Ragnhild, et lite stykke oppe i bakken, tilbød seg å gå foran og tråkke spor i snøen, siden hun bar minst. Og det ble ikke noe bedre da hun litt senere også insisterte på å ta sekken min. Fordi jeg hadde vondt i ryggen, sa hun. Men det verste var da jeg hadde den letteste sekken og likevel måtte be henne gå først i løssnøen.»

Klatresesongen i Karakoram i 1987 var preget av dårlig vær. Det kom stadig nye snøfall, noe som forsinket ekspedisjonen. I over fem uker levde de i håpet om at forholdene skulle stabilisere seg, og at det skulle bli mulig å nå toppen. Det var ikke bare den norske ekspedisjonen som ble værende i leiren og ventet.

«Vi fikk besøk av Doug Scott og teamet hans. De hadde slått leir ved K2. Da de ikke kom seg opp på K2, dro de til Broad Peak og prøvde seg på toppen med vår tillatelse. De hadde sin egen kokk. Vi hadde levd på kjeks og dårlig pakistansk pasta. Det var også noen franskmenn som hadde en leir ved Broad Peak. De hadde nybakt brød og kanin på boks. Og skinke som hang fra telttaket.»

Etter flere ukers venting gjorde laget seg klart til toppstøtet. Håvard Nesheim og Gunnar Aksnes utgjorde det første topplaget.

Stein P.s bok beskriver forsøket:
«Den neste kontakten kom fra 7 200 meters høyde. Gunnar snakket i svært korte setninger. Det går bra. Vi er på en fjellrygg. Snøen har blåst bort. Vi slår leir her. Det ser ut til å være kort vei til toppen. Jeg tror vi kan klare det.»

På rundt 7 400 meter over havet ble forsøket på å nå toppen avbrutt. Snøen hadde samlet seg i en gryteformasjon, og skredfaren var for stor. Stemmen til Gunnar Aksnes høres over walkie-talkien: «Vi har snudd. Vi kommer ned.»

– Hvordan føltes det å måtte snu?
«Det var ikke så farlig. Jeg har aldri vært særlig opptatt av å måtte nå toppen eller lykkes. Det var en fin tur. Vi hadde det kjempebra. Det var fantastisk å være der.

Selvfølgelig hadde det vært flott å kunne si at vi nådde toppen, men det var helt greit å komme hjem og si at vi ikke hadde nådd helt opp.»