Text: Ralph Høibakk
Photos: expedition members
Published: Feb 4, 2026
Åtte klatrere – sju norske og én britisk – reiste til Nepal i 1985 med mål om å få den første nordmannen til toppen av verdens høyeste fjell. Sju av de åtte klatrerne og sju sherpaer nådde toppen. Engelskmannen, den verdenskjente fjellklatreren Chris Bonington, sa da han kom tilbake: «Det var den lykkeligste ekspedisjonen noensinne.»
«Mest vellykket?» Mente Chris Bonington egentlig lykkelig – eller tenkte han på heldig eller vellykket? Jeg tror han mente alle nyansene i ordet.
Etter de fleste målestokker var ekspedisjonen usedvanlig vellykket. Alle som virkelig ønsket det, nådde faktisk toppen, uten så mye som et mindre uhell.
Flaks? Absolutt. Men ikke bare ren flaks. Kanskje handlet flaksen om hvordan laget var satt sammen, godt utstyr som fungerte som det skulle, og at været var litt bedre enn forventet.
Lykkelig? Kan du være lykkelig mens du klatrer opp mot himmelen til toppen av Mount Everest, med så godt som null oksygen i luften og bitende kulde, mens du tilbringer nettene klaustrofobisk innesperret i en ørliten sovepose, klemt mellom tre andre i et spinkelt telt, med fare for å bli blåst av fjellet av de uforutsigbare jetstrømmene som jevnlig feier over det? Nei, selv ikke fjellklatrere er så masochistiske. Men hvis du etter en periode på rundt to måneder kan si at tre eller fire dager var ekstremt krevende, mens resten av dagene kanskje var blant de beste og mest gledesfylte du noen gang har opplevd, kan turen kanskje likevel betegnes som «lykkelig».
Hvordan kan det ha seg?
Hovedgrunnen: Det var Arne Næss jr.s ekspedisjon.

Som ung var Arne en av Norges beste klatrere. Læremesteren hans var den legendariske onkelen hans, filosofiprofessoren og klatreren Arne Næss senior.
Som 20-åring forsvant unge Arne fra Norge for å lære skipsfart av sin andre onkel, Erling Næss. Fjellmannen i ham ble stengt inne i et forseglet rom, gjemt dypt i hjertet og sinnet hans.
Det kunne bare gå én vei. Etter 20 år var han rik og utilfreds. Den innestengte fjellklatreren i ham kastet av seg lenkene, stormet ut i friluft og ropte: «Jeg vil til fjells!»
Så hva gjør en førtiåring som trodde han hadde begravet klatreren i seg, som vet at han i beste fall har ti år på seg til å ta igjen det tapte, og som var vant til å få til det han satte seg fore? Dette er ingen drøm om norske fjelltopper som Gaustatoppen eller Galdhøpiggen. Han vil klatre så høyt som mulig, på verdens høyeste fjell. Ambisjonen hans var ikke bare å bli med på en hvilken som helst fjelltur. Han ville finansiere og lede den første norske ekspedisjonen til Mount Everest.
.jpg)
Han innså at han måtte lære å krabbe før han kunne klatre. I 1979 organiserte og ledet han derfor en ekspedisjon til Numbur, et rundt 7 000 meter høyt fjell i Nepal som ingen ennå hadde besteget.
Jeg ble invitert med og fant raskt en likesinnet i Arne. Vi var begge glade i moro, konkurranseinnstilte, prestasjonsbevisste og resultatorienterte. Friluftslivet var viktig for oss, men det var utfordringene, utfoldelsen og mestringen som sto i sentrum når vi var på ekspedisjon.
Numbur ble et tilbakeslag for oss som klatrere. Vi kom oss ikke over 6 000 meter. Intern splid og krangling tappet laget for energi. Det var verken krefter eller pågangsmot igjen til å gjøre det vi hadde kommet for å gjøre: bestige fjellet.
For Arne var det et stort nederlag. Dette skulle være trening og forberedelse til den store drømmen: Mount Everest. Var han virkelig i stand til å lede en ekspedisjon til verdens høyeste fjell?
Kanskje det som skjedde, var til det beste. Arne lærte at sammensetningen av klatrelaget var avgjørende, ikke bare for å nå toppen, men også for å skape rom for fellesskap, samhold og glede. Erfaringene fra Numbur gjorde Everest-ekspedisjonen i 1985 til trolig den best forberedte og ledede klatreekspedisjonen i Himalayas historie.
Arnes viktigste spørsmål var dette: «Hvem skal jeg ta med meg på det første norske forsøket på å bestige Mount Everest? De beste, de tøffeste klatrerne i Norge? De som verken kjenner frykt eller nøling i møte med tynn luft, bitende kulde og hylende stormer, og som er villige til å gi alt, kanskje til og med livet, for at ekspedisjonen skal lykkes?»
«Nei», sa Arne. «Jeg vil ha med meg folk som er gode nok til å nå toppen på en god dag, som har vett nok til å la være når det er livsfarlig, som er villige til å samarbeide og utfylle hverandre, som ikke posisjonerer seg eller holder igjen for å spare krefter til sitt eget toppforsøk, og som jeg kan sveise sammen til et uslåelig lag.»
.jpg)
Jeg er ikke sikker på om han hadde tenkt gjennom alt dette på forhånd, men det var det han endte opp med å gjøre. For oss andre ble Arne lederen vår. Ikke en leder eller en person vi underkastet oss, til det var vi alle altfor selvstendige, men en person vi så opp til og hadde ubegrenset tillit til, en person vi gjerne fulgte, og som vi var villige til å legge ned mye innsats for.
«Hvem skal jeg ta med meg på det første norske forsøket på å bestige Mount Everest? De beste, de tøffeste klatrerne i Norge?»
Måten han satte sammen Everest-laget på, sto ikke i noen lærebok. Han inviterte tjue av Norges beste klatrere til en kveld med gryterett og øl. Noen av dem var unge løver, andre var gamle storheter som fortsatt holdt det gående. Etter å ha forklart hva han ønsket og ikke ønsket for ekspedisjonen, ba han alle skrive ned navnene på klatrere de kunne tenke seg å dra på en Everest-ekspedisjon sammen med. Ifølge Arne valgte åtte menn hverandre, ham selv inkludert. Dermed ble laget som følger: Hans Christian Doseth, Håvard Nesheim, Bjørn Myrer Lund, Stein P. Aasheim, Ola Einang, Odd Eliassen, Ralph Høibakk, Chris Bonington.
Hva tenkte Næss om å ha med seg kanskje verdens fremste Himalaya-veteran og ekspedisjonsleder som et vanlig lagmedlem? Hvordan ville det bli for Arne å lede en gruppe klatrere som alle hadde mer erfaring fra høyfjellet enn ham selv? Ville Chris klare å være rådgiver uten å ha beslutningsmyndighet? Ville han klare å svelge å måtte underordne seg en mindre erfaren norsk forretningsmann som var fast bestemt på å realisere gamle guttedrømmer?
I mange år hadde Arne drevet sitt eget rederi med gode resultater. Han var vant til å ta ansvar og lede andre mennesker, og til å ta viktige beslutninger med store konsekvenser under press. Men da dreide det seg bare om penger, ikke om liv og død. Få av oss trodde på teorien om at en som har vist seg å være en god leder, kan lede hva som helst.
Den skepsisen viste seg å være ubegrunnet. Arne tok styringen fra første dag og slapp den aldri. Viktige beslutninger ble tatt i møteteltet. Alle som hadde noe på hjertet, fikk komme til orde. Arne var rask til å skjære bort uvesentligheter og legge vekt på det som var avgjørende for beslutningene. Vi følte oss alle stadig tryggere på Arne som leder og fikk økende tillit til ham. I praksis var han noe så uvanlig som eier, styreleder og administrerende direktør på én og samme tid.
Ledelse er som mye annet: Det ser lett ut når det gjøres riktig, men er så vanskelig når du står midt oppi det. Én ting er å ta gode beslutninger som skaper trygghet og respekt. Å utvikle seg videre og bli en god leder krever egenskaper som Arne viste: medmenneskelighet, omtanke og varme, og viljen til å ta det overordnede ansvaret i krevende situasjoner.
Hans lederskap under ekspedisjonen minner om det den kinesiske vismannen Lao Tse sa om emnet: «Den dårlige lederen er den folket forakter. Den gode lederen er den folket ærer. Den store lederen er den som får folket til å si: ‘Vi gjorde det selv.’»
Arne søkte om tillatelse til å bestige Everest i 1980. Svaret var at det var kø for å få tilgang til den foretrukne ruten fra sør. På den tiden tillot Nepal bare én ekspedisjon per rute per sesong, det vil si før eller etter monsunen. Hvis det var denne ruten han ønsket, måtte han vente til 1985. Men andre ruter var ledige: vestryggen eller nordveggen via Lho La og sørvestveggen før monsunen, og normalruten etter monsunen. Eller hva med en ny rute? Ventet den enorme Kangshung-veggen på de dristige?
Arne må ha vært fristet til å takke ja til noe som ville ha gitt ham en raskere start. Han var 42 år og ville fylle 47 i 1985. Alder er mer enn et tall når det gjelder verdens høyeste fjell. Likevel falt han ikke for fristelsen; målene og strategien hans var klare. Han ville ikke gjøre noe som kunne svekke sjansene hans til å oppfylle sin tredelte drøm:
1. Led en vellykket norsk ekspedisjon til Mount Everest.
2. Få den første norske klatreren til toppen uten ulykker.
3. Selv nå toppen etter at de to første målene var oppnådd.
Det betydde ganske enkelt sørøstsiden fra Nepal, før monsunen og med oksygen. Ingen som presset grensene for langt fordi de ville ta sjanser og prøve noe nytt, helst uten oksygenflaske og maske.
Vi ankom baseleiren i samlet flokk i midten av mars 1985. Våren er den vakreste årstiden – også i Nepal. Moder jord hadde nettopp våknet fra vinterdvalen. Skoger av blomstrende rododendron kledde dalene i alle regnbuens farger.

Everests naboer til høyre sto og så på oss mens vi passerte kontrollpostene underveis. Hun gjemte seg bak Nuptse-ryggen og viste seg ikke før hun kom til syne på Khumbu-breen. Så reiste hun seg som en rødmende brud med Khumbu-isfallet som et slør langs kirkegulvet.
Vi gikk i rolig tempo for å akklimatisere oss og bli kjent med våre nye venner, sherpaene. For å sikre at vi fikk de aller beste, hadde Arne allerede to år i forveien inngått avtaler med eliten blant fjellsherpaene. Med det mener jeg dem som hadde erfaring fra flere ekspedisjoner. Mange av dem hadde vært på toppen av Everest, noen av dem flere ganger. Han sørget også for at de hadde de personlige egenskapene han ønsket seg i klatrelaget.
Han hadde et sterkt ønske om at sherpaene ikke skulle bli sett på som innleid arbeidskraft, men som våre nye venner. Vi måtte få dem til å føle seg som en del av en stor familie – med et felles ønske om å virkeliggjøre en drøm sammen. At han klarte å oppnå dette, er en av Arnes største prestasjoner som leder.

Pertemba, Pema Dorje, Tsowang, Ang Rita, Sundare og de andre ble knyttet til oss med varme vennskapsbånd. Båndene ble ekstra sterke fordi de ble flettet sammen mens vi gikk hånd i hånd mot et krevende mål. Vi nærmet oss alle våre egne yttergrenser og var avhengige av hverandre for å overleve. Vennskapet vil vare så lenge vi lever. De fleste av oss har vært tilbake i Nepal for å besøke dem, og de har tatt den lange reisen til Norge for å treffe oss igjen.
Fra vi ankom baseleiren til vi kunne gjøre det første forsøket på å nå toppen, gikk det omtrent en måned. Fire leirer skulle etableres og forsynes. Den høyeste lå på nesten 8 000 meters høyde, mellom Everest og hennes livvakt, Lhotse på 8 516 meter.
Arbeidsfordelingen mellom sherpaene og oss var at vi gikk opp og sikret ruten med faste tau, mens sherpaene fraktet utstyr.
Dette var den klassiske måten å bestige de høyeste fjellene på frem til midten av 1900-tallet: en liten hær av bærere som i løpet av noen uker fraktet tonnevis med mat og utstyr til baseleiren. Deretter ble en mindre gruppe utvalgte hjelpere igjen for å bistå med å etablere høytliggende leirer over noen uker. Til slutt var det de sterkeste av de tilreisende klatrerne som kronet ekspedisjonen ved å nå toppen.

Det fantes kritiske røster i Norge som mente at dette systemet var utdatert i 1985. Everest ble første gang besteget på denne måten av en britisk ekspedisjon i 1953. Etter det hadde andre allerede nådd toppen uten tilleggsoksygen. Noen hadde også besteget 8000-meterstopper i såkalt kapselstil; små grupper som klatret rett til toppen fra baseleiren, uten høyereliggende leirer eller forsyningsdepoter. Ved behov improviserte de overnattingsplasser underveis.
Kritikken er forståelig, kanskje til og med berettiget. Fremgangsmåten Arne hadde valgt, ble av mange unge klatrere sett på som gammeldags, lite tiltalende og usportslig. På samme måte som vi i dag mener at de endeløse køene av betalende amatører som karrer seg oppover Everests nakne kropp, fornedrer både henne og fjellsporten.
Livet i baseleiren og på fjellet ble raskt rutine. Litt tilfeldig delte vi oss inn i små lag som samarbeidet om å finne ruta og sikre den for senere transport. Mine makkere var Haavard og Ola. Ikke fordi vi hadde samme sans for humor eller var jevngamle. Haavard var yngst med sine 28 år, Ola var i midten av 30-årene, mens jeg med mine 47 var eldst av nordmennene. Men vi utfylte hverandre, og det var ikke så stor forskjell på tempoet vårt eller hvor raskt vi kom oss fram.
Spiseteltet ble det daglige samlingspunktet. Vi diskuterte ruter og fremdrift, og Arne oppsummerte deretter diskusjonen og tok en beslutning. Vi spilte kort, leste bøker og fortalte gode og dårlige vitser. Det viste seg at Arne og Chris var uslåelige i poker.
Haavard lot seg rive med og tapte nesten en legeårslønn før en gjeldsordning kom på plass.
Vi fikk daglig nye forsyninger av proviant. En dag kom det inn en kasse med appelsiner. På den tiden var det så mange mennesker i baseleiren at det bare var nok til én appelsin på hver. Alternativet var å forbeholde appelsinene de tilreisende klatrerne. Begrunnelsen var at de norske klatrerne måtte produsere flere røde blodlegemer for å tilpasse seg høyden, en prosess som fremmes av C-vitamin. Sherpaene, som bor i 3000–4000 meters høyde hele tiden, hadde en klar fordel fremfor oss fra lavlandet. Noen mente at de ikke trengte appelsiner for å øke produksjonen av blodlegemer. Arne syntes begrunnelsen var god og var enig i at klatrerne burde prioriteres.
Chris var i arbeid i isfallet da beslutningen ble tatt. Da han fikk høre om den, sa han at det var en dårlig idé: «Dere har fortalt sherpaene at vi alle er like. Vi bor i samme type telt, vi har samme type utstyr, og vi spiser samme type mat. Med dette forteller dere dem at noen er likere enn andre. Det kan oppfattes som at det dere har sagt, bare er tomme ord. Viljen til å gjøre en innsats og gi oss den støtten vi kan komme til å trenge når det virkelig røyner på, er langt viktigere enn noen ekstra appelsiner til hver av oss.»
Arne svarte slik de fleste ledere reagerer på kritikk av en beslutning som allerede er tatt, med et klønete forsøk på omkamp. Han gjentok det opprinnelige argumentet og forsvant inn i teltet sitt. Vi andre ble sittende, litt tankefulle og grublende. Hadde vi bidratt til å lede Arne inn på noe som ikke var til ekspedisjonens beste?
Etter femten minutter kom Arne tilbake: «Du har rett, Chris, det var en dårlig avgjørelse. Vi har noen fantastiske sherpa-venner. De må vite at de er fullverdige medlemmer av familien vår. Selvfølgelig skal vi dele med dem.»
Ingen av oss så dette som et nederlag for Arne, eller som et forsøk fra Chris på å overta ledelsen av ekspedisjonen. Tvert imot styrket det inntrykket av Arne som en god, sterk og trygg leder som ikke lot stoltheten hindre ham i å lytte til nye og bedre argumenter.
Ekspedisjonen var ikke bare godt utstyrt, den var også godt organisert. Arne hadde ansatt sin venn, svensken Christian Larsson, som baseleirsjef. På godt svensk vis holdt han «orden og reda» på hvem som var hvor, og hvem som skulle hvor og når. Dermed gikk vi aldri tomme for forsyninger eller nødvendig utstyr i noen av leirene.
En av de største hindringene hvis du vil bestige Everest, er brefallet. Det tok oss en uke å kartlegge og sikre ruten gjennom denne 600 meter høye barrieren. Det er en bratt, kaotisk labyrint av is som sperrer veien til en skjult dal, Western Cwm. Chris kjente brefallet fra tidligere besøk og var avgjørende for å finne en trygg rute.
"Sørryggen mellom Everest og Lhotse er på sett og vis både tiltrekkende og frastøtende."
Å tre inn i Western Cwm er som å tre inn i en katedral. Det er overveldende vakkert. Det føles nesten som om man burde ta av seg hodeplagget i ærbødighet. Denne smale dalen er omgitt av enorme is- og fjellvegger på tre sider. Rett imot står nordveggen på Lhotse, med alter og prekestol. Østveggen på Nuptse lukker dalen til høyre. Til venstre reiser Everests sørvestvegg seg mot himmelen. For første gang kunne vi se helt opp til selve toppen, 2 800 meter over oss.
Ola, Haavard og jeg åpnet og sikret ruten til leir 3 på 7 300 meters høyde. Den ligger på en skjermet snøhylle i Lhotse-veggen. Deretter overtok Bjørn, Odd og Stein og tok seg over Det gule båndet og ut til Sørskaret og leir 4, den høyestliggende leiren på 8 000 meters høyde.

Etter noen dager med transport var vi klare for det første forsøket på å nå toppen. Det var fortsatt bare midten av april. Ingen annen ekspedisjon hadde blitt klar til et toppforsøk så raskt. Vanligvis skjer det først i midten eller slutten av mai.
Hvem skulle få æren av å bli den første nordmannen på Everest? Arne hadde sagt at han ville ta den avgjørelsen alene. Spørsmålet egnet seg ikke for diskusjon i plenum, mente han. Egeninteresser kunne overskygge det som var best for ekspedisjonen.
Samtidig hadde han sagt at han ikke kom til å velge seg selv. Tvert imot ville det i beste fall bli hans tur etter at resten av oss hadde fått muligheten. Han hadde også sagt at vi hadde nok tid og utstyr til at alle som ville prøve, skulle få en sjanse. På den måten slapp han å manøvrere for å komme i posisjon.
Arne bestemte at Haavard, Ola og jeg skulle gjøre det første forsøket. Ang Rita og Pema Dorje skulle være våre sherpapartnere. Arne ville ikke at noen skulle si at sherpaene hadde dratt nordmennene med seg til toppen.
Derfor ville han at hver mann selv skulle bære med seg det han trengte av oksygen, klær, mat og drikke fra den øverste leiren.
Det var ingen forsyninger over det.
To dager etter oss skulle Bjørn, Odd og Chris starte med tre sherpaer. Arne og Stein P. sto klare til start noen dager senere. Alle ville ha en sjanse.
Sørryggen mellom Everest og Lhotse er på en måte både tiltrekkende og frastøtende. Den er salformet med vakre kurver som bøyer seg opp mot fjellene og ned mot lavlandet. Men terrenget forteller også en annen historie. Her er det nakent, med bare litt hardpakket snø mellom steinene. Hvorfor er det ikke mer snø her, slik det er høyere oppe og lenger nede? Svaret er at Sørskaret er en vindtunnel. Når luften presses opp fra Western Cwm eller fra Kangshungbreen på den andre siden, kan den nå orkanstyrke idet den feier over skaret og blåser bort alt som ligger løst eller stikker opp.

Det er ikke lett å finne roen til å begynne med på 8000 meters høyde. Det blir heller ikke snakk om mye hvile. Vi hadde avtalt at vi skulle starte klokken ett om natten.
Slik gikk det ikke. Nordmennene var klare, men merkelig nok var ikke sherpaene det. Klokken var nesten halv fem før vi kom oss av gårde.
Ryggsekken var tung, nærmere 20 kilo. I tillegg til mat, klær og drikke inneholdt den to oksygenflasker av stål som veide 7,5 kilo hver. Jeg følte meg liten og sårbar. Haavard og Ola så ikke ut til å ha noen problemer. Jeg prøvde å late som om det gikk like greit for meg.
De første par hundre meterne går over blåis. Ikke bratt, men hard som stål. I stummende mørke er det avgjørende å trampe stegjernene godt ned i isen, så du ikke ender turen med å styrte ned på steinene ved Sørskaret.
Lenger oppe blir sørøstflanken brattere. Her er det enten snø eller fjell. Terrenget innbyr til mer klassisk klyving, noe vi er vant til fra norske fjell. Vi hadde ikke lagt ut faste tau ovenfor den øverste leiren. Hver mann måtte selv sørge for sin egen sikkerhet.
Etter noen timer nådde vi den såkalte Balkongen på sørøstryggen, litt over 8 500 meter over havet. Solen hadde stått opp, men hadde hittil vært skjult bak fjellet. I skyggen var det nærmere minus 30 °C. Her sto vi i den varmende solen og så utover Himalayas eventyrlige tindelandskap. Verden var rolig og vennlig. Alle de andre toppene lå lavere enn oss: Lhotse på 8 500, Makalu på 8 400 og Cho You på 8 200 meter. Sørøstryggen opp til Sørskaret var snødekt og så innbydende ut. Vi kunne også se den loddrette fjellveggen som utgjorde det siste hinderet før selve toppen: Hillarytrinnet. For første gang våget jeg å tro at vi skulle klare å nå toppen.
Vi byttet til den ubrukte oksygenflasken. En full flaske varer i åtte timer med en tilførsel på to liter oksygen i minuttet. Vi hadde vært sparsommelige med bruken så langt. Den andre, som var halvfull, ble spart til tilbaketuren.

Ang Rita fortsatte i spissen. Av prinsipp klarte han seg uten ekstra oksygen hele veien. Han hadde krefter som et atomkraftverk. Vi lurte på om han knasket anriket uran i stedet for bygggrøten vi andre spiste til frokost. Jeg gikk bak ham og syntes det gikk litt sakte. Utålmodig skrudde jeg opp oksygentilførselen litt og gikk forbi ham. Jeg så meg ikke tilbake før jeg sto på Sørskaret. Jeg kunne ikke lenger se de andre bak meg. I stedet stirret jeg på den knivskarpe sørryggen og på Hillarytrinnet. Bak det, men ute av syne, lå toppen. Bare hundre meter over meg. Jeg kunne strekke ut hånden og hilse på den. Jeg var ikke lenger i tvil. Et skred av glede og forventning skylte gjennom meg: Vi skulle nå toppen!
Det var et kort stykke ned til skaret mellom Sørskaret og Everest. Jeg sto der og lurte: Skulle jeg bare fortsette, eller skulle jeg vente på Haavard og Ola? Den egoistiske delen av meg var ikke i tvil: «Du vasset alene gjennom løssnøen opp til Sørskaret. Nå kan du bli den første nordmannen på toppen av Everest. Gå!» En annen del av meg hørte Arne si: «Vi er en familie. Vi er sammen om dette. Arm i arm, ikke hver for oss.» Jeg var ikke i tvil om hva han ville ha gjort.
Det gjorde hele forskjellen. Det hadde vært vindstille på Balkongen. Nå blåste det litt, kanskje en bris. Jeg fant en avsats på lesiden, tok av meg oksygenmasken og satte meg ned i snøen. Lhotse var synlig bak Sørskaret. Dagdrømmeren i meg våknet. Jeg lekte med tanken på å bestige verdens fjerde høyeste fjell rett etter å ha vært på Everest.
Brått våknet jeg fra dagdrømmen av at snø falt ned på hodet mitt. Det hadde gått omtrent en halvtime. Jeg kunne ikke se Haavard og Ola. Kunne det ha skjedd noe?
Jeg gikk opp igjen til Sørskaret. De sto 50 meter lenger nede sammen med Ang Rita og Pema Dorje.
«Hva er det som skjer?» spurte jeg. «Sherpaene sier at vinden øker. Om kort tid vil det være livsfarlig», svarte de. Jeg stirret på Pema Dorje. Han nikket og pekte opp mot den øverste kanten. Der drev vinden allerede snøføyka ut over avgrunnen mot øst. Men det så ikke umulig ut. Vi hadde vært ute i kulda før. Kunne det være at sherpaene ikke brydde seg lenger, at de ville ned til teltene? Begge hadde vært på toppen på tidligere ekspedisjoner, Ang Rita faktisk to ganger.
Jeg var ikke innstilt på å forhandle eller snu. Sammen med Haavard og Ola gikk jeg opp igjen til Sørskaret. Ang Rita og Pema Dorje ble stående. Ved Sørskaret var vinden sterkere. Det var vanskelig å holde seg oppreist. I vindkastene måtte vi ned på knærne og holde oss fast med en isøks.
Akkurat der og da skjønte jeg ikke hva som skjedde. Det var umulig å fatte. En time tidligere hadde det vært sol og en lett bris. Nå lå snøen tett, og vindkastene var oppe i storm styrke. For en time siden var jeg helt sikker på at jeg ville nå toppen.
Nå ville Everest og værgudene stenge døren for oss. Skulle vi prøve å presse oss gjennom? Ville det være galskap å snu så nær toppen? Var jeg en tosk som hadde ventet?
Fornuften og motløsheten seiret. Vi snudde. Jeg ble gående alene. Inni meg raste en kamp. Raseri og selvbebreidelse vekslet om å få overtaket. Til helvete med Everest og værgudene! Faen at vi startet for sent! Til helvete med min egen frykt og feighet! Jeg kommer aldri tilbake hit!
Underveis skjedde det noe som løste opp knutene inni meg. Jeg passerte liket av en kvinne som hadde omkommet på Everest seks år tidligere. Vi hadde ikke sett henne i mørket på vei opp. Hun satt halvveis fastfrosset i isen. Hetten på dunjakken hennes hadde blåst opp. Det lange, svarte håret hennes flagret i vinden. Øynene og munnen hennes var halvåpne. Det så nesten ut som om hun bare satt og hvilte litt før hun skulle gå videre.
Det roet seg i hodet og brystet. Jeg hadde ikke blitt den første nordmannen på Everest. Men jeg overlevde. Og jeg kjente at jeg ville prøve igjen, hvis det var mulig.
To dager senere startet Bjørn, Odd og Chris fra toppleiren. Vi fulgte dem med kikkert fra leir 2 på 6 400 meters høyde. De så ut som seks små tinnsoldater som byttet på å gå de siste meterne langs eggen. Arne fikk kontakt med Bjørn på walkietalkien. «Er dere på toppen?» «Jeg er ikke helt sikker, men det går nedover på alle kanter», knitret det fra apparatet. «Fantastisk», ropte Arne, «jeg elsker deg!»

Senere fikk vi høre at Chris var så sliten på Sørskaret at han ville snu. Odd, som er verdens mest hensynsfulle menneske, mente at de andre måtte følge ham ned igjen. «Ikke tale om!» ropte Bjørn. «Klokka er bare tolv, og været er perfekt. Ta deg noe å drikke og en matbit, så går vi videre.» Når det gjelder viljestyrke, er Bjørn som Henrik Ibsens Brand, hvis «viljes jern er enten en forbannelse eller en velsignelse». Bjørns jernvilje var en velsignelse den dagen, og den smittet over på de andre. Alle seks nådde toppen.
Arne, Stein P. og vi tre fra det første forsøket satt i leir 2 og nøt vissheten om at ekspedisjonen nå hadde nådd sitt hovedmål: Den første nordmannen hadde nådd toppen av verdens høyeste fjell. Arne våget ikke å slippe jubelen helt løs: «For Guds skyld, vær forsiktig, Bjørn. Sørg for å komme deg helt ned.»
Jeg var stolt og glad på vegne av Arne og de seks på toppen. Samtidig var jeg misunnelig. Underveis hadde jeg prøvd å innbille meg at det viktigste var selve ekspedisjonen, å være sammen med gode venner og tilbringe tid i de vakre fjellene, og ikke å nå toppen.
Feil! Det var ikke nok å ha vært på Sørskaret og vite at jeg hadde styrken til å fullføre. Jeg følte en trang til å få mitt eget øyeblikk på toppen.
«Kan Haavard, Ola og jeg prøve igjen sammen med deg og Stein?» spurte jeg Arne. Han var ikke i tvil. «Vi har nok utstyr og mat. Bli med oss.» De skulle vente i leir 2 til topplaget var trygt nede, før de satte i gang med det siste forsøket. Det ville gi meg et par dager til å besøke kona mi, som lå syk i Pheriche på 4300 meters høyde, en lang dagsmarsj fra baseleiren.
Da jeg kom tilbake til baseleiren, fikk jeg vite at Arne og Stein allerede hadde begynt på toppforsøket sitt. De var på vei til leir 3. Jeg var lamslått. Det ville være umulig å ta dem igjen. Og det ville ikke komme flere muligheter. Jeg forsto Arne. På Everest er det været som bestemmer. Du kan ikke be solen, vinden og skyene om å vente til Ralph kommer tilbake fra Pheriche.
Jeg var rasende. Ikke på Arne, men på skjebnen, på været og aller mest på Everest. Jeg skjelte henne ut og beskyldte henne for å være lunefull og upålitelig. Etter at jeg hadde fått ut frustrasjonen, skjedde det noe merkelig. Det var som om Everest sa: «Ta det med ro, Ralph. Du får en ny sjanse.»
Kanskje var det litt naivt, men jeg stolte på henne. Haavard og jeg satte i gang med å pakke ekstrautstyret vi trengte for å kunne bli med Arne og Stein. Ola takket nei til et nytt forsøk.
Everest klarte å overtale værgudene til å tvinge Arne og Stein ned fra leir 3. Det betydde at vi ville være samlet i leir 2 for et siste forsøk.
Noen dager senere la vi alle i vei fra Sørskaret. Vi hadde med oss Ang Rita og Pema Dorje fra det første forsøket, i tillegg til Tsowang og Sundare.
Nok en gang var det som om jeg ble satt på prøve. Først løsnet et stegjern på blåisen ovenfor Sørskaret. Det var ekstremt vanskelig å få det på igjen mens jeg sto på ett bein i stummende nattemørke. Så fikk jeg diaré og sto overfor det umulige valget mellom å gjøre i buksa eller å ta av meg noen av klærne.
Etter å ha gjort mitt fornødne og tørket meg bak med iskald snø, var jeg kraftig nedkjølt. Noen av fingrene og tærne mine var kritthvite og følelsesløse. Å fortsette ville være å be om frostskader og amputasjon. Jeg husket det Arne senior hadde lært meg: «Toppen er ikke verdt et fingerledd.»
«Du fortsetter», sa jeg til Arne. «Jeg blir her og prøver å få varmen. Hvis jeg får varmen, tar jeg deg igjen. Hvis ikke går jeg tilbake til leir 4.» De andre forsvant oppover mot Sørskaret.
Etter det som føltes som en evighet uten bedring, begynte det endelig å prikke i fingrene mine. Prikkingen ble avløst av intens neglesprett. Et smertefullt, men godt tegn.
"Toppen er ikke verdt et fingerledd."
Everest ga opp motstanden. Jeg hadde bestått prøvene. På toppplatået ga hun meg en velkomstgave: en stein som satt fast i stegjernene mine. Det var første og siste gang det skjedde. Jeg løsnet den, takket og la den i lomma.
Tre meter fra toppen stoppet Sundare. Han hadde gått foran meg og tråkket spor. Så snudde han seg, smilte og vinket meg storsinnet frem for å gå først. Det føltes feil. Jeg så på Pema Dorje bak meg. Han rakte armen frem mot meg. Sammen gikk vi alle tre arm i arm de siste meterne. Det føltes som et varmt uttrykk for det Arne hadde ønsket og arbeidet for: Vi var blitt en familie.
Arne, Stein og de andre fulgte etter. Jeg var ivrig etter å begynne på nedstigningen. Vi var bare halvveis. De fleste ulykker skjer på vei ned. Men Stein hadde noe på lur. Han tok en pakke opp av sekken. Så dro han fram en drage. Det var ikke til å tro: Han ville sette verdensrekord i drageflyging.
Jeg stirret på ham mens han løftet dragen og ventet på vinden. Men nå ertet Everest oss. Det var helt stille. Ikke engang et vindpust. Jeg kjente rastløsheten slippe taket. Vi hadde god tid. Stein hadde minnet meg på at turen vår egentlig bare var en lek for store gutter. Dragen hans kom aldri på vingene, men jeg kjente min indre drage lette. Den svever fortsatt av og til.

«Men nå ertet Everest oss. Det var helt stille. Ikke engang et vindpust.»
Vi kom tidlig tilbake til leir 4. Vi kunne fint ha kommet oss ned til leir 3. Det kunne bety forskjellen mellom liv og død. Sørskaret er en farlig vindtunnel. Leir 3 i Lhotseveggen ligger godt beskyttet. Men Stein var utslitt. Han måtte ha hjelp og hadde ikke krefter til å gå videre. I tillegg var Tsowang snøblind og hadde store smerter. Noen måtte bli igjen i leir 4 og ta seg av dem. Men hvem?
«Haavard og Ralph, dere går ned til leir 3», sa Arne. «Ang Rita og jeg blir her med Stein og Tsowang. Hvis alt går bra, tar vi dere igjen i morgen. Hvis ikke, kan dere sette i gang en redningsaksjon.»
Det var tydelig kapteinen som snakket. Han ville ikke gå i livbåtene og overlate til andre å kjempe med et skadet skip. Arne hadde ikke bedt om å havne i denne situasjonen, men hendelsen bekreftet og forsterket inntrykket av ham som en
usedvanlig dyktig skipper og leder.
Resten er historie. Det som så ut til å bli en endeløs triumfferd, tok til: festmiddager på rekke og rad, en storslått mottakelse på Fornebu flyplass hjemme i Norge, et enormt medieoppbud, en TV-film, en lysbildefremvisning i Universitetet i Oslos aula, audiens hos kongen, boklansering, og Arne ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden av kongen. Til slutt ble han, som en heldig frosk, kysset av prinsessen: sin fremtidige kone Diana Ross.
Det hjalp at Chris Bonington, som kanskje er verdens mest kjente klatrer, hadde vært der og, med hjelp fra Odd og Bjørn, fått oppfylt en livslang drøm. Han fikk også den engelskspråklige verden til å få øynene opp for innsatsen vår ved å omtale den som «den lykkeligste ekspedisjonen noensinne».
Var det berettiget? Sportslig sett, nei. Det var snarere et skritt tilbake. Men når det gjaldt å nå Arnes mål, var det en formidabel suksess. Det virker nesten som om det var noe Norge trengte på den tiden. I noen år måtte vi tåle å bli slått av våre store rivaler, svenskene, i langrennssporet. De måtte vente helt til 1991 før den første svensken nådde toppen av Everest.

