Text: Eivind Eidslott
Photos: expedition members
Published: Jan 23, 2026
"Det er fortsatt vanskelig å snakke om Trango. Jeg har et overraskende tynt skall. Følelsene mine ligger like under overflaten," sier den norske eventyreren Stein P. Aasheim.
"Se på den linja." Hans Christian Doseth, en 23 år gammel klatrer fra Åndalsnes, står hjemme hos Stein P. Aasheim i Oslo. Året er 1982. På veggen henger et bilde av et enormt fjell i Karakoram i Pakistan. Hans Christian fører fingeren langs en tynn, svart linje på fjellveggen.
Han ser en klatrerute.
En rute ingen har prøvd.
Drømmen om Great Trango Tower blir født.
To år senere, i juni 1984: Det er på tide å realisere drømmen. Hans Christian har fått med seg ikke bare Stein, men også klatrekameratene Finn Dæhli og Dag Kolsrud.
Sammen utgjør de «Den norske Trango-ekspedisjonen 1984». Flere sponsorer har sluttet seg til – blant dem Norrøna Sport, Pakistan International Airlines og en tobakksprodusent.


De fire nordmennene, hver med 180 kilo bagasje, tar farvel med venner og kjærester og går om bord i et fly til Islamabad. De legger ut på det som det amerikanske magasinet «Climbing» senere vil rangere som en av historiens største fjellklatringsbragder.
Mennene bringer med seg et bredt spekter av erfaring til prosjektet – fra Himalaya, Trollveggen, Yosemite, Mount McKinley, Eigers nordvegg, vinterklatring i Hurrungane i Norge og moderne klippeklatring i Sør-Frankrike.
De kommer med skyhøye ambisjoner.
Og de har med seg det ene bildet av fjellveggen.
Det finnes ikke noe annet bilde å oppdrive.
Fjellveggen ser så enorm ut, så loddrett, så imponerende. Kan den virkelig være slik?
Det er den.
Great Trango Tower står der og venter.
"Se på den linjen."

Historien har blitt fortalt mange ganger. Alle norske klatrere kan den utenat. Hans Christian, Finn, Dag og Stein overvinner utrolige logistiske utfordringer, i tillegg til tynn luft, dårlig vær og krevende klatring. Litt etter litt tar mennene seg opp østveggen på Trango.
Snart er toppen innen rekkevidde.
Men etter fire uker i fjellveggen begynner provianten å ta slutt.
Etter en følelsesladet diskusjon – mens de henger i veggtelt flere tusen meter over Baltorobreen – melder Dag og Stein seg frivillig til å dra ned. Med så lite mat igjen er det den eneste måten noen av dem kan nå toppen på.

Hans Christian og Finn fortsetter oppstigningen.
Den 4. august 1984 ser Stein sine to venner gjennom kikkerten.
Hans Christian og Finn står på toppen av Trango.
På toppen av internasjonal fjellklatring.
Den norske Trango-ekspedisjonen har klart noe ingen trodde var mulig.
Ekspedisjonens medlemmer har åpnet en av verdens mest krevende klatreruter.
De har seiret.
Imidlertid går noe galt under nedstigningen flere dager senere.
Hans Christian og Finn omkommer i en ulykke.
Hele det norske klatremiljøet er i sjokk.
To av Norges fremste fjellklatrere er borte.
Trygt hjemme, men med turens fysiske og psykiske påkjenninger fortsatt friskt i minne, skriver Stein boken Trango – triumf og tragedie.
Det er en av de sterkeste fortellingene i fjellklatringslitteraturen.
En bibel for generasjoner av norske klatrere.
En evig kilde til inspirasjon.




Mange år har nå gått siden den norske ruten opp Great Trango Tower ble åpnet.
«Det er uvirkelig å tenke på at jeg var med på den ekspedisjonen», sier Stein P. Aasheim. Over en espresso i Oslo sentrum går tankene hans tilbake til 1984. «Det er uvirkelig å tenke på at jeg hang der oppe i den veggen. Det var en helt vill følelse, noe jeg aldri hadde kjent før og aldri har kjent siden.»
– Hva mener du med uvirkelig?
«Når jeg leser om den norske rutas internasjonale status, når jeg hører om bokas status, når jeg hører folk snakke om Hans Christian og Finn – da tenker jeg: ‘Tenk at jeg er en del av dette!’ På den ene siden er jeg stolt over å ha vært med på å etablere den norske ruta. På den andre siden skulle jeg mye heller ønske at vi alle hadde kommet hjem, enn at det skulle finnes en ‘norsk rute’ på Trango i dag. Men livet mitt ville vært helt annerledes om det hadde vært slik. Jeg ville hatt en annen familie. Barna mine ville ikke ha eksistert. Jeg blir sprø bare av å tenke på det.»
I 1984 giftet Hans Christian Doseth og den anerkjente klatreren Ragnhild Amundsen seg. Halvannet år etter ulykken på Trango ble Stein og Ragnhild et par.
"Trango var en overveldende opplevelse. Turen fikk dyptgripende og varige følger for livet mitt."
"Det er ikke lett å sette ord på dette," sier Stein.
"Trango var en overveldende opplevelse. Turen fikk dyptgripende og varige konsekvenser for livet mitt."



– Skulle du ønske at folk sluttet å spørre deg om Trango?
"Nei. Det var en historisk begivenhet i norsk klatring. Det er ikke slik at jeg ikke vil at folk skal snakke om det. Det har tross alt gått 25 år. Nå prøver jeg å snakke om Trango i noen av foredragene jeg holder."
– Hva sier du?
"Jeg forteller min versjon av turen. Mange har selvfølgelig lest boken, men jeg skjønner at det er spennende å høre om den på et foredrag. Jeg snakker også om hva vi klatrere egentlig søker etter. Når man blir eldre, er det naturlig å reflektere annerledes over livet enn da man var ung og udødelig. I 1984 sa jeg: «Jeg klatrer ikke på grunn av faren, men på tross av den.» Det har endret seg. Nå sier jeg det som det er: «Jeg klatrer fordi det er farlig.» Det ble veldig tydelig for meg sommeren 2008."
– Hva skjedde?
"Jeg klatret Trollryggen sammen med Ralph Høibakk og Odd Eliassen. Ralph ville feire at det var gått 50 år siden han og Arne Randers Heen gjennomførte førstebestigningen av toppen. Først håpet vi at den talentfulle unge klatreren Bjarte Bø ville bli med oss. Men da det viste seg at han ikke kunne, sa vi: ‘Hva faen’, og gikk på likevel. Tre gamle menn i en svær vegg. For oss var det hard klatring. Vi var engstelige der oppe; vi var redde. Og da vi endelig kom til toppen, sto vi bare der – vi tre gamle karene – og gråt."
"Mange klatrere rettferdiggjør risikoen ved å si: 'Det er farlig å kjøre bil også.' Jeg kan ikke forstå det. Sammenligningen er irrelevant."
– Gråt du?
«Å ja. Og jeg har tenkt mye på de tårene. Det var en så sterk opplevelse. Sjelden har jeg kjent så tydelig hva det vil si å være i live. Jeg tenkte at det måtte være dette det handlet om. Dette var belønningen for å våge – og for å lykkes med noe som lå så nær grensen for hva vi var i stand til. Så, bare to dager senere, ble alt snudd på hodet. Midt på natten ringte telefonen, og jeg fikk høre at Rolf Bae var savnet på K2.
"Bare noen måneder før ulykken på K2 hadde Rolf Bae vært med i et norsk klatrelag som gjentok bestigningen av Great Trango Tower via «Norskeruta»." Rolf hadde snakket mye med Stein om turen. Han fortalte Stein at boka hans om Trango var grunnen til at han begynte å klatre. Etter hvert ble de to godt kjent. Respekten var gjensidig. De hadde begynt å planlegge en ekspedisjon til Antarktis sammen.
"Det var ubegripelig at Rolf kunne forsvinne på K2. Plutselig ble bestigningen absurd."
– Hva mener du?
"Alle de vakre tankene om klatring, alle de store ordene om hva klatringen gir oss – alt bygger på at du kommer levende ned igjen. Hvis ikke, betyr ikke klatringen noe som helst."

"Mange klatrere rettferdiggjør risikoen ved å si: 'Det er farlig å kjøre bil også.'"
"Det kan jeg ikke forstå. Sammenligningen er irrelevant. En av grunnene til å klatre er nettopp at det er farlig – tilfredsstillelsen ved å mestre og overvinne forhold der et fall ville vært dødelig. Nysgjerrigheten, de fysiske utfordringene, nærheten til døden – alt dette er viktig. Det er ikke noe berusende ved en biltur. Men etter en stor klatretur er lykken du føler, intet mindre enn berusende."
– Er du hekta på den følelsen?
«Det er et godt spørsmål. Jeg er på en måte hekta på belønningen klatringen gir. Premien. Kanskje jeg er avhengig av å ha intense opplevelser som de fleste aldri kommer i nærheten av å få i løpet av livet. Mange spør hva som er poenget med å klatre når risikoen er så åpenbar. Men jeg godtar ikke det spørsmålet lenger. Det de egentlig spør om, er: ‘Kan du forklare meg meningen med livet?’ Vel, hva faen skal jeg svare på det? Ingen spør folk som lever som alle andre, hvorfor de lever som alle andre. Så snart du går dine egne veier, blir du stilt til veggs og bedt om å rettferdiggjøre måten du lever på. Du blir tvunget til å svare på umulige spørsmål.»
– Endret Trango forholdet ditt til klatring?
«Nei, jeg fortsatte å klatre. Bare ett år senere, i 1985, var jeg på Everest. Jeg endret meg egentlig ikke før jeg fikk barn. Det var da jeg trappet ned på klatringen i de høyeste delene av Himalaya. Jeg husker at jeg tok farvel med familien før jeg reiste til Drang Rag Ri i Himalaya i 1995. Datteren min klamret seg til meg i trappen og ropte: ‘Jeg vil ikke at du skal dø på fjellet, pappa.’ Det traff meg hardt. Så hardt at jeg nesten ikke klarer å snakke om det. Det var da det virkelig gikk opp for meg hva det vil si å være far. For meg var det slutten på å bestige høye fjell i Himalaya.»
