Finn en butikk
Mountaineeringfalketind

Antarktis: Ulvetanna2006

A person rappelling down a rock face in front of a snow-covered landscape.  The person is wearing a red jacket and black pants. A red tent is visible on the rock face.  A green climbing nut hangs below the tent.

Text: Robert Caspersen

Photos: expedition members


First published: Oct 16, 2023

MagazineExpedition

Det er ikke bare isolasjonen som får Antarktis til å føles som verdens ende – som det siste stoppet før månen. Logistikken og kostnadene ved å komme dit minner også om en romferd. Derfor føltes det som et stort privilegium nok en gang å sette foten på dette enorme kontinentet i november 2006.

Hovedmålet vårt var Ulvetanna (2960 moh.), en majestetisk topp i fjellmassivet Fenriskjeften i Dronning Maud Land. Toppen ble først besteget i februar 1994 av Ivar Tollefsen, Sjur Nesheim og meg, via vestveggen. På den samme turen gjorde Trond Hilde og Thomas Cosgriff et mislykket forsøk på nordveggen. Nå var Ivar, Trond og jeg tilbake, sammen med Stein-Ivar Gravdal, for å prøve å revansjere oss. Vi hadde drømt om de ubestegne veggene på Ulvetanna i nesten 13 år.

Mens vestveggen, som vi klatret i 1994, består av 500 meter med slake sva etterfulgt av brattere veggklatring de siste 450 meterne, er nordveggen loddrett eller overhengende langs mesteparten av sine 1000 meter. Likevel er østveggen den bratteste og høyeste på fjellet, med et imponerende fall på 1200 meter. Med lite sol i de varmeste timene og stor eksponering for de dominerende katabatiske vindene fremsto denne veggen som den største utfordringen for oss. Derfor var den hovedmålet vårt.

A tall, jagged, brown rock mountain rises up against a clear blue sky. The mountain is surrounded by white snow.
Nordveggen på Ulvetanna skyter opp av isbreen som en rakett. Klatreruten går midt opp veggen og var den andre bestigningen av fjellet. Ulvetanna ble først besteget i februar 1994 av Ivar Tollefsen, Sjur Nesheim og Robert Caspersen via vestveggen.

Men forventningene våre var moderate. Trond og jeg hadde allerede rekognosert østveggen i 1994, og siden vi ikke fant noen sammenhengende formasjoner, hadde vi vurdert den som umulig å klatre. Men etter år med fortrengning og livlige drømmer var jeg blitt overbevist om at det måtte finnes en rute opp denne imponerende fjellveggen.

Nå, endelig tilbake etter alle disse årene, nærmet vi oss fjellveggen med ærefrykt, mens blikkene våre febrilsk søkte etter formasjoner i veggen. Jo nærmere vi kom, desto tydeligere ble det at drømmeruta mi aldri ville bli en realitet. En halv kilometer fra foten av veggen sluttet vi å trekke de tunge pulkene med klatreutstyr og fortsatte med bare en kikkert.

På nært hold ble våre verste mistanker bare bekreftet. Formasjonene vi hadde oppdaget på de gamle fotografiene våre, viste seg å være bare geologiske intrusjoner, mørke eller lyse årer av andre bergarter presset inn i den kompakte fjellveggen. De første formasjonene det var mulig å klatre på, befant seg 600 meter over bakken! Virkeligheten var brutal, men slående vakker.

Vi kom oss raskt over skuffelsen og fant trøst i at en rute midt på den formasjonløse østveggen trolig aldri vil bli klatret, i hvert fall ikke i en fornuftig stil. Og viktigst av alt: Vi hadde en fantastisk plan B – den fortsatt ubestegne nordveggen.

A climber rappelling down a sheer rock face with a yellow tent and gear hanging from the rock. The background shows a snow-covered landscape.
Fjellkvaliteten var uten tvil den beste vi hadde opplevd i Dronning Maud Land. Vi fulgte små og intrikate formasjoner, og det var utrolig luftig.

Fulle av håp begynte vi å flytte baseleiren vår til nordsiden av fjellet. Vi visste at vi sto overfor en stor utfordring. Tilbake i 1994 hadde Trond og Thomas bare klatret fire taulengder i nordveggen før de avbrøt forsøket. Klatringen hadde vært krevende, med to av taulengdene gradert A4. De hadde helt klart forsøkt seg på den mest opplagte linjen i veggen, men formasjonene var grove, og fjellet virket løst. Det fristet ikke å prøve linjen deres på nytt. Men jeg hadde et vagt minne fra 1994 om en alternativ, mindre opplagt linje hundre meter til venstre. Forhåpentligvis var ikke også denne et produkt av mine fortrengninger og livaktige drømmer ...

Rundt hjørnet på fjellet skjøt nordveggen til værs som en rakett, tusen høydemeter rett opp fra isbreen. For en gave! En nærmere titt gjennom kikkerten bekreftet snart at det faktisk fantes en smal linje med svakheter til venstre for midten av veggen. Her var det muligheter!

Starten på den første taulengden satte standarden for det som skulle komme: femten meter med balansering på skyhooker, varsomt hektet over tvilsomme krystaller, for å nå den første sprekken. Da jeg så ned på det enslige, ubeskyttede tauet som førte ned til Stein-Ivar, fikk gleden en bitter bismak av frykt. Jeg la merke til at han hadde flyttet seg noen skritt til siden, og at han ikke var så opptatt av å holde i tauet, men jeg klandret ham ikke. Han var sikkert lei av å bli bombardert av små steinflak, og tauet var uansett ikke til særlig hjelp.

Bergkvaliteten var akkurat som forventet: kraftig frostsprengt, med en grov og flakete struktur. Flak i alle størrelser hang så vidt fast i veggen, og sprekkene besto av flere lag med stein, som en sandwichkonstruksjon, men uten det nødvendige limet som skulle holde det hele sammen og gjøre det trygt og behagelig å klatre på. Men vi hadde ikke kommet på grunn av bergkvaliteten; vi visste fra tidligere erfaring at den ville være middelmådig. Stedets skjønnhet og følelsen av eventyr overskygget denne riktignok viktige detaljen. Merkelig nok begynte jeg faktisk å sette pris på bergets manglende kvalitet. Egenarten bidro definitivt til å gjøre klatringen bedre ved å gjøre passasjene både interessante og spennende.

A rock climber in red and black clothing is rappelling down a cliff face. They are secured with ropes and carabiners. The climber is rappelling toward a snowy landscape.
Robert leder en av de siste taulengdene på nordveggen av Ulvetanna, mens Ivar Tollefsen sikrer. Kan du få øye på de to teltene i baseleiren mer enn tusen meter nedenfor?

Vi ble snart vant til vår nye A4-livsstil. Stein-Ivar ledet de første 15 meterne av andre taulengde, ut og over et overheng av store, hultklingende flak, med et ubehagelig fallpotensial ned på en hylle. Dagen etter traverserte jeg åtte meter horisontalt mot venstre på skyhooks, langs en relativt solid inntrengning av mer finkornet rød granitt, perfekt utstyrt med små fordypninger til krokene mine. Herlig klatring! De tre siste skyhook-plasseringene var i dårligere fjell og krevde min fulle oppmerksomhet. Avslutningen var intens: Hengende i to tvilsomme kroker som belastet hverandre i motsatt retning, la jeg en hælkrok høyt oppe, strakte meg så langt jeg kunne etter et skrånende sidetak og flyttet kroppsvekten forsiktig fra taustigene over på hælen. Jeg passet på å ikke svinge ut fra takene, dro meg opp og fikk en solid knelås i neste fjellformasjon; trygg. Jeg sang inni meg – klatringen var ekstatisk!

Den neste taulengden var kraftig overhengende. Fra bakken hadde den sett nokså blank ut, og vi hadde fryktet at denne delen ville kreve utstrakt bruk av borede hull til skyhooks og bolter for å komme videre – metoder vi håpet å klare oss uten, eller i det minste begrense til et minimum. Nå viste det seg en rekke små, naturlige formasjoner i fjellet som gjorde det mulig å komme videre i ganske god stil. Etter 15 spennende meter forsvant sola fra veggen, og temperaturen sank. Det tok ikke lang tid før Ivar begynte å jamre seg på standplass, et signal om at det var på tide å rappellere ned til leiren på bakken. Med temperaturer på rundt 20–25 minusgrader foretrakk vi å klatre, og ikke minst å sikre, i sola. Dagen etter fullførte Stein-Ivar taulengden i imponerende stil. Til tross for faren for lange fall nøyde han seg med å bore to bolter og ti hull til skyhooks på 40 meter. Da jeg dagen etter jumarerte forbi, hengende i løse lufta, studerte jeg taulengden med ærefrykt.

A man wearing a green jacket and a black hat is sitting in a red and yellow tent on a steep cliff face. He has a backpack on and a sleeping bag. He is surrounded by ropes and carabiners. The background is a snowy mountain.
Å bo i en tusen meter høy, loddrett fjellvegg ville vært tøft om det ikke var for «bærbare liggeplattformer». Her nyter Stein-Ivar Gravdal komforten i sitt lille rede.

Deretter fulgte en lang taulengde med tynne, løse flak. Her røk et tilsynelatende solid krokfeste og sendte meg på min første flygetur. At kanten hadde holdt meg i fem minutter før den bestemte seg for å smuldre opp, ga ikke akkurat grunn til videre tillit. Heldigvis var det bratt, så jeg skadet meg ikke. På toppen av den fjerde taulengden fant jeg en hylle med nok snø til å dekke vannbehovet i mange dager, så nå fantes det ikke lenger noen unnskyldning for ikke å flytte opp i veggen og satse fullt på klatringen.

Lyset var blått og skyggene på isplatået lange da vi endelig krøp inn i det ustøe nylonredet vårt. Jeg hadde glemt hvor trang en portaledge blir når to voksne i full vinterrustning tar plass ... Det er litt av en operasjon å få av seg de tykke klærne og støvlene, fyre opp primusen med bare noen centimeters klaring til svært brannfarlig polyester og nylon på alle kanter, og så balansere kjelen med tre liter kokende vann mens krampene herjer i den sammenkrøkte kroppen. Men for en trygg havn! – Et pusterom fra den loddrette verdenen utenfor. Så den luksuriøse trerettersmiddagen hver kveld. Først suppe, helst fiskesuppe, etterfulgt av en frysetørket overraskelse som som regel smakte omtrent som kylling og ris, og deretter sjokolade, både i fast og flytende form. Mette, trygge og fornøyde. God natt.

Morgenene var som alltid den mest krevende delen av turen, både mentalt og fysisk. Langt nede i soveposens varme, behagelige trygghet lå jeg og kikket gjennom en liten åpning på innsiden av teltet, dekket av et to og en halv centimeter tykt islag. Jeg visste at så snart jeg begynte å røre på meg, ville isen finne veien ned i nakken og gjøre klærne våte og kalde. Varm og trygg i soveposen lå jeg og tenkte på verden utenfor teltet: konsekvensene av ambisiøse øyeblikk, utsatthet og usikkerhet ... Ut og opp!

A person rappels down a rock face. The person is silhouetted against a pink and blue sky with a layer of clouds below.
Igjen fulgte jeg en vakker intrusjon av mer finkornet rød granitt, denne gangen 30 meter skrått oppover.

Ovenfor leir 1 var veggen mindre bratt, med flere og større formasjoner. En kort stund gikk klatringen raskere, men snart forsvant formasjonene, og en ny, flott A4-taulengde åpenbarte seg. Igjen fulgte jeg en vakker intrusjon av mer finkornet, rød granitt, denne gangen 30 meter skrått oppover. Hele dagen gikk med til å lete etter sikringsplasseringer som kunne bære kroppsvekten min der det tilsynelatende ikke fantes noen. Flere ganger var jeg nær ved å gi opp, men den ene usannsynlige plasseringen etter den andre ga meg nok støtte til å fortsette. Jeg fikk god bruk for korte knivbolter, birdbeaks og copperheads, og noen ganger var det bare ved å utligne belastningen på to eller tre slike punkter at jeg fikk nok støtte til å komme meg videre.

Det var en fantastisk, intens dag. 20 meter over den siste gode sikringen nådde jeg endelig et brukbart riss som førte meg til en smal, skrånende hylle. Jeg var litt skuffet over hvor lite snø det var på hylla, siden den måtte bli vår neste leirplass. Hvis klatringen videre opp gikk sakte, ville vi sannsynligvis ikke ha nok snø til matlaging og drikke.

Da vi flyttet leir dagen etter, ble dette problemet begravd av en to dager lang snøstorm. Snøen raste ustanselig ned ovenfra som små skred. Ivar og jeg strevde med å sette opp teltene i snøkaoset, men jeg måtte smile. Det var deilig å kjenne på naturkreftene. Vi hadde overskudd og nok kontroll over situasjonen til å oppleve den tilsynelatende dramatiske situasjonen og den utsatte posisjonen vår som noe positivt. Det var moro med en pause fra den blå himmelen, og nå trengte vi i det minste ikke å bekymre oss for å finne nok snø til drikkevann og matlaging. Dette betydde nok også at vi ville få flott skiføre senere, når vi kom oss ned på bakken igjen!

A climber in a red jacket stands on a snow-covered mountainside, looking down towards a yellow tent and a red tent. They are anchored to the rock face with ropes.  The scene is foggy with snow and ice.  There are two blue packs hanging from a rope.
En snøstorm holdt oss værfaste i teltene i to dager, men ga oss også et tiltrengt påfyll av fersk snø til drikke og matlaging!

Heldigvis hadde ikke alle fulgt pakkelisten til punkt og prikke. Snart dukket det opp to hele romaner, som ble delt opp og sendt rundt slik at alle fikk noe å lese.

Jeg tenkte på hvor knirkefritt alt hadde gått frem til nå. Til tross for våre personlige forskjeller fungerte vi fire veldig godt sammen som et lag. Det virket som om vi hadde en felles forståelse av hva som skal til for at en gruppe mennesker skal nå et mål sammen – i hvert fall et så enkelt og klart definert mål som en fjelltopp.

Vi dro alle i samme retning. Vi følte oss alle svært privilegerte som fikk være her, og omgivelsene fylte oss med ærefrykt. Denne sinnsstemningen preget ordene våre, handlingene våre og samspillet mellom oss, og bidro til en god og avslappet atmosfære. Dette var drømmeferien vår.

Etter 48 trange timer i portaledgene var det en lettelse da uværet endelig ga seg, og vi kunne strekke skikkelig på armer og bein igjen. Stein-Ivar og jeg fortsatte å lede annenhver dag, mens Trond og Ivar byttet på å fryse på standplass. Etter først én lett taulengde, så to litt vanskeligere og deretter to lettere, nådde vi en fantastisk bivuakkhylle under noen enorme overheng, to tredjedeler oppe i veggen. Alkoven på 50 m² var en perfekt base for den siste etappen opp toppyramiden.

Fra Alkoven måtte vi traversere 25 meter mot venstre for å nå rissystemet vi håpet ville føre oss til toppen. Jeg kunne kjenne Stein-Ivars misunnelige blikk da jeg hengte på meg sikringsutstyret og satte av gårde.

Taulengden var fantastisk luftig, og jeg klatret med et stort smil om munnen hele dagen. Jeg var forbløffet over kvaliteten på klatringen. På de andre turene våre her hadde vi ofte endt opp med å klatre ganske store formasjoner – gufne, trange kaminer og brede offwidth-riss – noe som selvsagt var ganske naturlig siden vi forsøkte å førstebestige topper via den enkleste veien. Men på denne veggen klatret vi den ene luftige taulengden på små tak etter den andre, og fjellkvaliteten var uten tvil den beste vi hadde opplevd i Dronning Maud Land.

A climber in red clothing ascends a steep, rocky cliff face using ropes and equipment.  A blue barrel is attached to the cliff, along with white, parachute-like equipment. In the distance, a snow-covered landscape with mountains is visible.
Ingen andre steder på jorden er kontrasten mellom det vertikale og det horisontale større. Nittiåtte prosent av det antarktiske kontinentet er dekket av et endeløst isplatå. De få nunatakene som stikker opp av isen, er attraktive klatremål.

Stein-Ivar og Trond fikk sine egne drømmetaulengder dagen etter, langs et perfekt riss innerst i et enormt og kraftig overhengende dieder – utsøkt. Den lange dagen deres og de tre taulengdene satte oss i posisjon til et toppforsøk. Og dagen etter, etter to middels vanskelige og to lette taulengder, var vi like under toppen. Jeg stanset forskrekket da jeg oppdaget en gammel slynge rundt en stein foran meg. Hva, spor etter andre ... ?

Så strømmet minnene på. Det var gått 13 år siden jeg hadde lagt den slyngen og rappellert ned vestveggen etter å ha nådd toppen sammen med Ivar og Sjur. Den gangen hadde jeg ikke forestilt meg at jeg noen gang skulle få besøke dette kontinentet igjen – jeg følte meg allerede altfor privilegert til å våge å håpe på det. Nå hadde den sterke følelsen av å være privilegert fått en ny dimensjon: Med kone og to barn hjemme fikk jeg det beste fra to verdener – jeg følte meg som verdens heldigste mann.

Snart fulgte de andre etter, og om kvelden den 20. november 2006, 16 dager etter at vi forlot bakken, sto vi sammen på toppen i stille ærefrykt. Været var forbløffende rolig og helt vindstille. Landskapet mot sør og vest, som hadde vært skjult for oss mens vi var i nordveggen, lå nå foran oss i all sin prakt.

Ved føttene våre ligger Fenriskjeftens taggete tenner, Holtannas perfekte profil, den enorme Kinntanna med et mylder av intrikate egger, festningen Midgard – selve mesterverket – og alle de andre skulpturelle tindene. Lenger borte ligger Gessnertind, Rakekniven og Trollslottet, og helt i det fjerne Fimbulheimen med Kong Olavs fjell. En eventyrverden av ubestegne topper, vegger og egger, perfekt plassert på et endeløst isplatå, så enkelt, så rent.

For å sikre at vi forble ydmyke og respektfulle, iscenesatte naturen avskjeden vår med toppen på uforglemmelig vis. Mens vi sto der og nøt den gode følelsen av oppfylte drømmer og nye horisonter, dukket skyer opp fra intet og begynte lydløst å dekke alt. Snart var hele verden forsvunnet under et tykt, hvitt teppe, og bare toppen av Ulvetanna raget fritt over skyene.

Vi visste at besøket var over. På bakken ventet nye eventyr på oss. Heldigvis hadde vi fortsatt tre uker igjen av ferien.

Four climbers stand on a mountain peak above a sea of clouds. They are all wearing helmets and winter gear.
På toppen over skyene etter 16 dagers uavbrutt klatring. Fortsatt gode venner: Robert Caspersen, Trond Hilde, Ivar Tollefsen og Stein-Ivar Gravdal. Halvveis.