Finn en butikk
Mountaineeringtrollveggen

Trango Pulpit1999

Shadow of a climber rappelling down a rock face, with a rope visible.

Text: Håkon Sollund

Photos: expedition members


First published: Oct 16, 2023

MagazineHistoryExpedition

I 1999 reiste fire norske klatrere fra en ny generasjon til Trango-massivet. Inspirert av ekspedisjonen i 1984satte de seg et nytt mål: en helt ny rute på Trango Pulpit. Robert Caspersen, Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven og Einar Wold fikk sitt eget uforglemmelige klatreeventyr.

Basert på et intervju gjort av Eivind Eidslott i Norrøna Podcast

Det finnes en sult, som i barndommens dagdrømmer, som springer ut av filmer, bøker, fotografier: en rastløs kløe som gir næring til glupske risikovurderinger og planer. Noen planer klør seg til og med frem over de faktiske polene, eller mot høyst virkelige fjell – mot oppstigninger og nedfarter; der sulten finnes.

Det var ikke nok – ikke på langt nær: De var i ferd med å gå tomme for mat. Etter 21 dager på en ekspedisjon som ikke skulle vare lenger enn 25, satt Robert Caspersen og vennene hans og telte kalorier.

De hadde klart å bestige den første pilaren på Trango Pulpit i Himalaya – en av verdens farligste og mest krevende storveggsruter. Likevel var de fire norske klatrerne på dette tidspunktet langt fra der de skulle ha vært. De var håpløst forsinket – og Trango Pulpit var fortsatt like mye et luftslott som før.

«Vi hadde pakket proviant for 25 dager: 4500 kalorier per dag per person – og nødrasjoner til omtrent tre dager. Det strakk ikke helt til», ler Robert Caspersen.

A climber rests in a portaledge camp hanging on a vast rock face, with snowy mountains and blue sky in the background. They are wearing orange Norrøna apparel.
Leir 7 i fjellveggen på Trango Pulpit i Pakistan i 1999. Utsikten ble bedre for hver dag.

Den erfarne klatreren viser raskt at han har for vane å le hjertelig når han forteller om livet sitt og alle gangene han har vært nær døden.

«Da hadde vi klatret tusen høydemeter – på dag 21, altså – og sto og stirret opp på ytterligere 600 meter med loddrett fjellvegg, en mer eller mindre glatt flate. I tillegg visste vi at vi måtte klatre 300 meter til langs eggen for å nå toppen. Utsiktene var ikke strålende. Ikke gode heller. Overhodet ikke.»

1350 kalorier om dagen

Uansett hvordan utsiktene var underveis, nevner Robert ikke at noen engang vurderte å snu eller på noen måte klaget, selv om ingen kunne ha klandret dem. Bestigningen av den første pilaren hadde bydd på vedvarende krevende teknisk klatring – så fremdriften var langsom.

60 meter om dagen var ikke noe unntak. Og etter å ha kjempet seg opp en hel høydemeterkilometer, var de nesten tomme for mat da de endelig nådde sitt første delmål. Men uansett virket det som om det ikke var noen beslutninger å ta, bare beregninger å gjøre.

«Det var åpenbart at vi ikke ville klare oss med fire rasjoner. Så vi delte opp alt sammen. Vi regnet med at vi trengte to uker til for å nå toppen, noe som ville bety 35 dager totalt», forklarer han.

«Så vi reduserte rasjonene våre til en fjerdedel. Fra da av måtte vi klare oss med 1350 kalorier om dagen.»

- Det er ikke nok.

«Ja. Nei, det er ikke nok.»

Trango 1984

Da Caspersen og vennene hans – Per Ludvig Skjerven, Gunnar Karlsen og Einar Wold – ga seg i kast med Trango i 1999, var bakteppet dystert. Trango hadde vært tabubelagt, i hvert fall i det norske klatremiljøet, siden 1984, da fire andre nordmenn forsøkte seg på førstebestigningen av nordøstpilaren. Bare to av dem nådde toppen, og bare to av dem kom levende tilbake. Situasjonen deres var uhyggelig lik den som skulle oppstå 15 år senere.

- Så hva gikk galt i ’84?

«En tragedie. Finn Dæhli og Hans Christian Doseth omkom under nedstigningen – etter å ha lykkes med bestigningen. Klatringen tok lengre tid enn ventet. De hadde klatret tusen meter og nådd toppen av den nedre pilaren, omtrent to tredjedeler opp i ruta, da de innså at de ikke hadde nok mat til at alle fire kunne fortsette. Derfor meldte Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim seg frivillig til å rappellere ned», forteller Caspersen.

«Dag og Stein dro tilbake til baseleiren for å vente på vennene sine. Hver dag gikk de ut på breen med kikkert for å speide etter vennene i fjellveggen. Etter bare noen få dager klarte Hans Christian og Finn å forsere et spesielt glatt parti og nå frem til noen større formasjoner – en sprekk som i praksis førte helt til toppen. En uke etter at gruppen delte seg, nådde de to toppen – en enestående prestasjon – men de kom aldri ned igjen.»

A low-angle shot of a stark, gray mountain range against a blue sky with scattered clouds. Snow accents the peaks.
Trango-tårnene. Fra venstre mot høyre: Trango Pulpit (også kjent som sørtoppen på Great Trango Tower), østtoppen på Great Trango Tower med den norske pilar­ruten fra 1984 og Trango Tower (også kjent som Nameless Tower).

Merket på Trango…

Dæhli og Doseth begynte nedstigningen, utvilsomt utslitte, mens vennene deres fulgte med fra breen rundt 1600 meter nedenfor. Den første dagen kom de seg ned igjen til teltene sine. Den andre dagen rappellerte de ned til fellesleiren. På den tredje dagen gikk noe galt.

«På den tredje dagen av nedstigningen tok Dag som vanlig med seg kikkerten opp på breen. Været var fint, og sikten var god. Men han kunne ikke få øye på dem. Da skjønte han med en gang at tragedien hadde rammet.»

Trangoveggene virker glatte som glass, i hvert fall på avstand og sett fra breen. Det finnes ingen steder å gjemme seg. Det var ingen tvil om at det hadde skjedd en ulykke. En leteaksjon ble organisert. Til slutt fikk de tak i et helikopter og fløy inn mot foten av den nedre veggen.

«De fikk øye på Hans Christian og Finn liggende på breen, like nedenfor den nedre pilaren – med alt utstyret og tauene rundt seg. Det var åpenbart at de hadde falt langt. Det var naturligvis et forferdelig slag for familiene deres, et sjokk for vennene og klatrekameratene, og det satte dype spor i klatremiljøet. Trango var merket – innhyllet i mørke og død.»

…og prekestolens tiltrekningskraft

Da Caspersen planla sin egen ekspedisjon 15 år senere, var ulykken i 1984 fortsatt et åpent sår i det norske klatremiljøet, og han møtte en del motstand, kommentarer og ganske mange forsøk på å gi ham dårlig samvittighet.

«Når du krysser Dungee-breen på vei mot K2 eller Gasherbrum, slik mange fjellklatrere gjør, er det mye å se. Det er jo Himalaya. Men for klatrere er det et mektig syn å skue nedover dalen og mot Trango-tårnene – og tårnene har en like mektig tiltrekningskraft», sier Caspersen og tar en liten pause.

«Jeg har aldri sett eller hørt om loddrette vegger som er høyere enn 1200 meter. Jeg tror ikke de finnes. I Trango-massivet ligger veggene oppå hverandre: Den første er tusen meter høy, den andre 600 meter. Både hver for seg og til sammen er de enorme.»

«Det finnes lignende, rene, bratte og kompakte storvegger i Yosemite og Antarktis, men det spesielle med Trango er at veggene ligger mellom fire og seks tusen meter over havet. Det gir en helt annen utfordring. La oss være ærlige: Risikoen er en del av grunnen til at vi driver med dette. Og det er ikke til å nekte for at Trango-veggene er forlokkende.»

Preikestolen var der, og Robert ville være inni den. Så da venner og bekjente i klatremiljøet reagerte med taushet eller motstand da han røpet planen, møtte han dem med vantro.

«Noen ble stille, andre bemerket at ‘Trango er virkelig farlig’, og lignende. Svaret mitt var alltid det samme. Alle i klatremiljøet er fullt klar over premissene: Klatring er farlig, og ja, det er delvis derfor vi driver med det.»

A climber wearing a Norrøna jacket and helmet scales a steep, grey rock face in foggy conditions. He is equipped with ropes and carabiners.
Robert Caspersen slår inn knivbladbolter i smale riss for å komme seg videre opp den stupbratte veggen. Etter de første 300 meterne med friklatring tvang den stadig brattere veggen og mangelen på formasjoner laget til å gå over til teknisk klatring.

Fotfestet, sulten

For å komme til Trango Pulpit må du komme deg til Himalaya. For å komme deg til Himalaya må du ha en gnist i deg – eller fjellene må ha en tiltrekningskraft. I Robert Caspersens tilfelle ble gnisten tent av generasjonen av klatrere før ham, deriblant naturligvis de fire fra ekspedisjonen i 1984.

Robert begynte å klatre, og han begynte å lese alt han kunne få tak i som handlet om klatring. I 1988 var litteraturen ikke akkurat omfattende. Men på det lokale biblioteket lånte han et eksemplar av Aasheims «Trango - triumf og tragedie.»

Boken skulle vise seg å være mer enn nok til å vekke en sterk dragning. Han begynte å drømme om eventyrlige ekspedisjoner, om klatring, om Himalaya. Det våknet en sult i ham, og den skulle bare fortsette å vokse.

Hadde det ikke vært for disse 139 sidene – fortellingen og fotografiene – ville prekestolen og bestigningen kanskje ikke vært i Caspersens tanker på det tidspunktet da han fysisk og mentalt var i stand til å gjennomføre oppstigningen – en oppstigning som delvis løftet sløret fra Trango og viste det frem som det virkelig er: en prekestol i Himalaya, et vakkert skue.

«Jeg begynte å klatre i ’88, fire år etter ulykken. Uken etter at jeg begynte å klatre, fikk jeg tak i boken til Stein. Jeg lånte den og beholdt den i tre måneder, og leste den sikkert ti ganger. Jeg var fullstendig oppslukt av historien, utfordringen, fotografiene – denne tilsynelatende glatte, gylne granittveggen. Den tiltrakk meg så sterkt. 11 år senere dro jeg dit.»

A silhouetted climber wearing a helmet and Norrøna jacket rappels down a cliff face. A snow-covered mountain range is in the background against a cloudy sky.
2200 meter med bratt klatring over Dungee-breen.

Den første taulengden

I 1999, etter 11 år med klatring, var Robert Caspersen godt forberedt. Han var også stresset. Kort tid etter at han landet i Islamabad sammen med teamet sitt – Per Ludvig, Gunnar og Einar – fikk de høre om en ekspedisjon som «forsøkte å bestige verdens høyeste fjellvegg».

De var sikre på at det var deres vegg.

«Det viste seg at det var et russisk og et amerikansk lag som klatret på den andre siden av fjellet, og at det ikke var noe å bekymre seg for. Så med en gang vi kom til Himalaya – enormt, vakkert og tilsynelatende folketomt – hadde jeg bare så utrolig lyst til å klatre. Jeg klarte knapt å sitte stille.»

- Hvordan føltes det da du først berørte fjellet, og da du endelig hadde klatret den første taulengden?

«Å, wow. Den første taulengden var faktisk ganske skummel. Mens jeg sto sammen med Gunnar ved foten av den første taulengden og knyttet åttetallsknuten min, hørte vi en av de forferdelige lydene som klatrere ikke liker: noe som minnet om skudd og fjerne hvin – lyden av steiner som falt. Vi så opp, og fem eller seks svarte prikker kom mot oss og ble større for hvert sekund.»

Robert og Gunnar kastet seg ned i snøen nedenfor bergveggen, bare sekunder før steinblokkene traff snøen noen få meter fra der de hadde søkt tilflukt.

Veggen

«Det er litt rart å tenke på nå», sier Robert og ler.

«Men i stedet for å løpe vekk fra fjellveggen, løp jeg oppover. Jeg holdt meg unna der steinene hadde falt, og klatret så fort jeg kunne oppover i et hjørne fem meter til høyre, før jeg traverserte ut til en hylle, i sikkerhet utenfor fallinjen. Det var min instinktive reaksjon. Jeg var veldig ivrig etter å bestige dette fjellet, må jeg innrømme.»

Turen fra baseleiren opp breen til foten av fjellet tok omtrent to til tre timer. Laget hadde mye utstyr og måtte bruke tre dager på å bære alt dit de planla å starte klatringen.

«Vi hadde med oss seks femtimeterstau, som til sammen rakk 300 meter. Vi sov i baseleiren om natten, mens vi bar utstyr, klatret og festet tau om dagen. Etter fire dager hadde vi endelig fått alt utstyret opp i veggen. Vi etablerte vår første leir der tauene sluttet, 300 meter oppe, og trakk deretter opp tauene og forpliktet oss til å fullføre klatringen. Fra da av ble vi værende i veggen.»

A climber, wearing Norrøna apparel, ascends a vast, gray granite rock face under a blue sky with a few clouds.
Med sikte på det diagonale diedret «Dream Dihedral» halvveis oppe på den nedre veggen på Trango Pulpit.

Trangos tidsreiser

Med Roberts egne ord ser fjellveggen på Trango ut som et vakkert, blankt parti av El Capitan i Yosemite.

«Så du må være klar. Det vil ta lang tid, og du må være veldig tålmodig. Du må virkelig elske det du driver med, så høyt at du blir fullstendig oppslukt av en sprekk eller et flytt, og det er ingenting annet enn det du ser foran deg som betyr noe. Du er inspirert og motivert til å prøve å løse det vakre puslespillet over deg …»

«Du må være forberedt på taulengde etter taulengde med ekstremt marginal teknisk klatring, der bitte små formasjoner må fylles med enda mindre metallbiter, og så videre og så videre. Vi visste at vi trengte mye utstyr, og vi visste at vi trengte mye mat.»

Ingen i gruppen hadde noen gang tilbrakt mer enn 17 dager i en fjellvegg, som var Roberts personlige rekord fra bestigningen av Rondespiret i Antarktis. Trango så en god del større ut, så de bestemte seg for å ta med mat for 25 dager. Så bar det av gårde.

«Vi friklatret de første seks–sju taulengdene, med vanskelighetsgrad opp til 6C+; veldig fin svaklatring, ganske eksponert enkelte steder. Men etter den sjuende taulengden ble veggen plutselig veldig kompakt – takene var små og vanskelige å få fingrene inn i, og det var ingen fottak.»

«Når du tror du er helt ferdig – virkelig virkelig ferdig, mentalt og fysisk – har du fortsatt mye mer å gå på»

«Vi var nødt til å klatre teknisk, ved å dra oss opp etter sikringene for å komme oss videre, og bare gjøre et og annet friklatremov hvis vi nådde bort til en formasjon som var stor nok til å holde i. Når du klatrer teknisk, går tempoet ned – betraktelig. Klatringen var svært teknisk og langsom – men fantastisk: krevende og interessant. Vi var fullstendig oppslukt og glemte at tiden gikk.»

A climber in a red Norrøna jacket ascends a steep, rocky mountain face. They wear a yellow helmet and are secured by a rope. The backdrop features a rugged, glacier-filled landscape.
Einar Wold tar seg opp den glatte fjellveggen på Trango Pulpit med tauklemmer.

Toppmøtet og den siste nattverd

Det gikk sakte fremover på fjellveggen. Og nå var maten i ferd med å ta slutt. De hadde holdt på i 21 dager, regnet med å ha 14 dager igjen og hadde fire rasjoner hver. De delte alle rasjonene i fire. Det var ikke snakk om å snu. Robert hadde lest akkurat nok om Gandhi, sultestreiker og matmangel til å vite at et menneske kan klare seg lenge uten mat – så lenge det finnes vann å drikke.

«Det var nok snø, og vi hadde nok gass og brensel til å smelte den. Vi var selvfølgelig ekstremt sultne hele tiden, og hadde vi hatt mer mat, ville vi ha kunnet klatre raskere. Men vi klarte oss. I to uker levde vi på denne magre kosten, helt til vi på dag 35 nådde toppen, spiste vårt siste måltid og begynte nedstigningen.»

- Hvordan opplevde du det siste måltidet?

«Det føltes som om det ikke var noen vei tilbake. Jeg var veldig sulten, så det føltes selvfølgelig veldig godt. Men det var en svært liten porsjon, og jeg hadde allerede gått sulten i to uker. Alvoret ble veldig håndgripelig. Nå var vi kommet til det punktet vi hadde diskutert to uker tidligere, da vi bestemte oss for å rasjonere maten for å gi oss selv en sjanse til å nå toppen, og regnet med at vi kunne klare nedstigningen uten mat. Nå var vi der – og det var det vi måtte forholde oss til.»

Etterkommerne – Sulten

Den enkleste delen, den farligste delen: nedstigningen. Robert, Per Ludvig, Gunnar og Einar var utsultet og på vei ned Trango-veggen. De visste nøyaktig hvor nøye de måtte være med hver eneste knute, hver eneste sikring.

«Å rappellere når man er utsultet, er farlig, men samtidig er rappellering mye lettere enn klatring – man må bare holde konsentrasjonen. Og vi var veldig bevisste på situasjonen vår, og hadde Finn og Hans Christians beretninger fra 1984 i bakhodet, så vi var ekstremt nøye, sjekket hverandres knuter og sikringer og snakket mye sammen. Vi hjalp hverandre med å holde konsentrasjonen.»

Robert var nervøs, slik de andre også må ha vært. Han mistet synet med jevne mellomrom, hadde problemer med å konsentrere seg og hørte av og til en høy pipelyd i hodet.

Shadow of a climber rappelling down a rock face, with a rope visible.
Skyggen av Robert Caspersen mens han klatrer i den store fjellveggen på Trango Pulpit i Himalaya i 1999.

«Situasjonen var ganske alvorlig, men jeg husker at jeg var trygg på at det var fullt mulig å overleve og utføre fysiske oppgaver uten mat over lengre tid. Vi fortsatte å smelte snø og drikke vann, og vi fortsatte å rappellere. Og vi kom oss ned, alle fire, i god behold. Når jeg tenker tilbake, lærte jeg mye om meg selv. Når du tror du er helt ferdig – virkelig, virkelig ferdig, mentalt og fysisk – har du fortsatt mye mer å gå på.»

Hvorfor risikere alt, hvorfor risikere noe som helst?

Etter at han kom tilbake fra Himalaya, var Robert ikke seg selv på lenge. Det hverdagslige var langt mer hverdagslig enn han kunne huske. Det var lite glede å finne. Ingen gnist, ingenting som lokket – ingen steder å dra.

«Jeg ville aldri prøvd å klatre ruten vi klatret på Trango Pulpit igjen. Det er mange klatreturer jeg har gjort som jeg tenker på fra tid til annen, og jeg vet at de føltes riktige den gangen, men nå føler jeg at det ville vært for farlig.»

Roberts hvorfor og hva er vanskelige å nøste opp i, selv for ham. Er det farsrollen, alderen eller biologien?

«Kanskje det skyldes lavere testosteronnivå», sier han og gliser.

«Helt alvorlig: den gangen – ta Trango som eksempel – mener jeg fortsatt at det var riktig av meg å ta risikoen. Risikoen har alltid vært kalkulert. Det finnes en kontrakt mellom klatringen og klatreren; det er farlig. Det er ekstremt krevende. Det er nok derfor det også er så utrolig givende», sier han.

Etter hvert som han blir eldre, er han blitt forsiktig med å dømme andres risikovurderinger, forklarer han: Han kunne ha gjort det samme for 20 år siden. Så hva er det som gjør et eventyr verdt risikoen?

«Hvor stor risiko du kan ta, avhenger av ferdighetene dine, smidigheten din og selvtilliten din – og la meg understreke – ekte selvtillit: Den må bygge på erfaring, ekte erfaring. Jeg har aldri gitt meg i kast med noe uten å føle meg sikker på at jeg kunne overleve det. Jeg er ikke dum. Når jeg ser tilbake på eventyrene mine – de gangene det var nære på, da jeg var nærmest mine egne grenser – er det disse eventyrene jeg verdsetter mest. Det er godt å være nær ved å utnytte sitt fulle potensial.»

- Og risiko – har det en egenverdi?

«Absolutt, uten risiko er det ingenting å oppnå. Men noen av oss liker det bedre enn andre.»

Four smiling climbers in Norrøna gear atop a snowy mountain summit. They are wearing helmets, jackets, and climbing equipment. Mountain peaks in the background.
Fire glade, men redde, unge menn på toppen av Trango Pulpit (6 050 moh.) etter 35 dagers klatring opp fjellveggen. De visste at de bare hadde mat igjen til én dag – og fire dager med rappellering foran seg før de nådde bakken.