Norrøna

Skitt jakt

Så var den her. Datoen som trumfer alle andre. Forventningene er store - både til selve dagen, men også til de neste fire månedene med moro som man har foran seg. Det er en helt egen lukt som kommer på plass. Den sniker seg seigt inn i underbevisstheten og lar spenningen spre seg i hele kroppen.

Det er natt til 10. august.
Det er natta før bukkepremieren.
Sove, det kan man egentlig bare drite i. 

Denne gangen så det riktignok veldig mørkt ut for morgentrekket, da det var spådd sprutregn og sterk vind gjennom natten og langt ut på morgenkvisten. Dessverre fikk YR for én gang skyld helt rett. Slukøret måtte jeg pakke jobbsekken i stedet for børsa; Én ting er litt regn, men dusj i horisontalt vater har for min del vist seg å være synonymt med null dyr.

Konsentrasjon var tett på håpløs på jobb denne dagen, og da solen endelig brøt gjennom i to-tiden var det like greit å kalle en spade for en spade - eller en jaktidiot for en jaktidiot - og hive på seg de grønne fillene og komme seg til skogs.  Nå var det bukker som var keen på å få tørket pelsen! 

Det var i det minste min teori og magefølelse da jeg minimalt med tid seinere tok meg rett til et stort åpen felt der jeg har skutt flere bukker ved jaktstart tidligere sesonger. Og magefølelsen skulle vise seg å være en god antagelse; knappe fire minutter etter jeg hadde kommet meg på plass - og ikke engang fått opp lokken - kom en 4-tagger ut av skogen på cirka 100 meters hold.  Vi snakker definitivt ikke årets feiteste fangst, men når fryseren er tom og premieren er i gang , så er bukk bukk for min del. Selektiviteten får komme i runde to. Som sagt, så gjort og sekunder seinere detter bukken i smellen fra en velplassert 243.win- kule. Premieren var et faktum. 

Senere på ettermiddagen møtte jeg kollega og fotograf Chris Holter. Han skulle bli med på kvelds- og morgentrekket for å skyte med kamera at jeg skjøt med gevær. Planen var allerede satt: vi skulle smyge oss gjennom et skogsparti som ender opp i en stor hogst som tidligere har vært meget oversiktlig og flittig besøkt av flere bukker, men som nå begynner å bli relativt gjengrodd. 

Vindretningen var god, og til tross for at vi var to, klarte vi å ha en relativt stille fremdrift. Og som det ofte blir når ting går for bra, så skjer det noe krøll. Ti små sekunder etter jeg innså at det gikk både litt for bra og litt for fort fremover, sto bukken der og betrakta oss. Karen hadde full kontroll. Fuck!

De fem sekundene (som strengt tatt føles som femti) med glaning, endte selvsagt med tverrvending og velkjent bukkebjeffing. Men idet vi skulle til å stable oss videre dukka det jaggu opp ei geit og to kje bak oss.  Vi rasket opp lokken i håp om å få lurt kompisen vår tilbake – ferten for damer og rivaler er tross alt tilstede på tvers av de fleste arter. Dessverre var avstanden mellom ønsket effekt og faktisk effekt grådig stor, og i stedet for at bukken kom tilbake til geita, parkerte hun kjeene og løper i samme retning som bukken satte av gårde tidligere. Kjipt for oss, men en potensielt trivelig aften for vår firbeinte venn. Vinden var likevel fortsatt god, og vi bestemte oss for å følge etter.

Forsiktig smøg vi oss ut av skogkanten og kikkerten ble brukt flittig. Vi søkte over terrenget - og der! Der var de. I skogkanten i motsatt ende av hogsten banet de seg videre innover skogen. Vi tok opp lokken igjen, og denne gangen klaffet det bedre; geita snudde og kom en meter eller to ut på hogsten. Bukken, noe nølende, ble stående mer skeptisk i skogkanten. 

Vi ga lokken flere forsøk, men effekten var visst relativt tidsbegrenset. Så, så flytta bukken endelig på seg. Den kom riktignok ikke ut, men nå sto i det minste kroppen i klar skytebane.  Med tanke på den surrete veien hit, fikk jeg en følelse av at dette var sjansen vi får denne runden. Anlegget var godt, og smellen kommer på nytt fra 243’en. Skuddet føltes bra, men mye trær og kvist gjorde det vanskelig å ha kontroll på hva som skjedde i skogen etterpå.

Vi ga det litt tid og bevegde oss sakte opp til skuddplassen. Vi lette rundt i noen minutter, og fant bukken cirka 20 meter inn i skogen - så langt han klarte å komme uten oksygen.  Bukk nummer to var en fin skogsbukk med seks klassiske tagger.

Chris sørget for å skyte noen gode bilder før vi bega oss på turen tilbake til campen. Her var resten av gutta allerede på plass og i full sving med å få i gang et skikkelig bål, og ryktet om kald øl førte til god marsjfart. 

Det skåles for en vellykket bukkepremiere, og vi benker oss foran bålet med en behagelig ro og visshet om all spenningen som er i vente for kommende reinsjakt, videre bukkejakt, fuglejakt, elgjakt og hjortejakt. Og mens bålet knitrer, ølen tømmes og mørket pakker oss inn,  enes vi alle om at det er få ting i verden som slår dette. 

  

Bli jaktklar her

Norrøna Magasin