Norrøna

På ski i Himalaya

– Denne dagen skal vi huske i minst tre år. Dypt inne i den indiske delen av Himalaya var en landsbyboer fra Gondla full av takknemlighet.

Monte Paynter, en lavmælt kanadisk alpinist, hadde brukt dagen til skiundervisning for et dusin innfødte i de snøhvite skråningene over en liten landsby i Lahual-regionen. For å markere den spesielle anledningen slepte gruppen med seg det gamle skiutstyret sitt, sammen med en to platers støpejernsovn, til toppen av det som på den lokale dialekten kalles Shitti-bakkene. Over bakkene ruver Shitti-breen helt ned til Shitti-elva, som krysses av Shitti-broen. Fulle av hurtigkokte nudler, og litt for mye av det lokale hjemmebrygget chang, sto de lokale ved siden av hverandre på bakketoppen og ventet på undervisningen fra utlendingen. De fleste hadde jeans, og på beina hadde de ski fra tidligere tiders utleiesjapper. En av mennene hadde ikke noe annet enn strikkesokker som fôr, i plastskall uten innerstøvler. Utstyret var enkelt, men ingen brydde seg om det. De ville lære. Så lærte Shitti-folkene hvordan de skulle stå på ski av Monte Paynter. Det var vinteren 2009.

Kari Medig på skitur i Himalaya

Tre år senere er Monte Paynter tilbake i indisk Himalaya. Han river fellene av skiene på toppen av Rohtang Ri. Selv her, på 5000 meters høyde, er toppen som en dverg blant de forrevne fjellene som stikker opp rundt den. I sør ligger Hanuman Tibba, en 6 000-meter som ruver over Manali, handelssenteret og innfallsporten til det indiske Himalaya. I nord den stolte Gepang Goh, et hellig fjell som ligner på Matterhorn. Det sies at en guddom holder til på toppen av Gepang Goh. Han passer på de sårbare innbyggerne i de små landsbyene langt der nede. Men dette er bare to i et helt hav av topper og isbreer, de fleste med navn, noen bare med nummer på kartet. De blir borte i horisonten i retning av Kashmir, Tibet og Nepal, og utgjør et av jordens mest imponerende steder: Himalaya.

Man kan stå på ski også i Himalaya

Monte rapper til snøen med skistaven i en førti graders bakke over en perfekt bowl, en skål i terrenget. Fingrene tvinner på en svart tibetansk bønnekrans, som han har hatt rundt halsen i 20 år. – Det sies at den beskytter mot skred, sier han. Så langt så bra. Snart svinger skiene hans seg lekende nedover pudderet, en fin sky av iskrystaller står som en finne bak dem. Han forsvinner bak en høyde og dukker opp igjen sekunder senere som en liten prikk, 1 000 meter nede i Rohtang-passet. To streker glir forbi en stor stupa, en buddhistisk konstruksjon utplassert på viktige steder som fjelltopper og pass, og som sies å inneholde relikvier etter Buddha selv. Hundrevis av fargerike flagg strukket ut i liner fra toppen av stupaen er slitt til filler i tusenvis av stormer, og slik sprer de sitt buddhistiske mantra med vinden.

Norrøna skijakke og skibukse fra lyngen-kolleksjonen

Navnet på det 3 900 meter høye Rohtang-passet betyr «beinhaugen», på grunn av de talløse menneskene som har satt livet til mens de prøvde å ta seg frem her om vinteren. Passet skiller Manali fra den fjerntliggende Chandradalen i nord, og er begravd under tre meter snø fra november til mai. Snøen umuliggjør biltrafikk hele vinteren, mellom sivilisasjonen og de røffe Lahuali-innbyggerne.

Kultur og natur i skjønn forening

Den 39 år gamle Monte Paynter vokste opp i Kimberley i British Columbia, en liten by i de kanadiske Purcell-fjellene. Oppveksten besto av én eneste ting : ski. Å kalle ham et talent er et understatement, for Paynter var like dyktig til å ta seg opp snørenner på lokale topper som han var til å sette spor mellom løypeporter. Det spilte ingen rolle om han brukte alpinski eller telemark, om det var puddersnø eller klink is : Paynter beveget seg alltid like raskt og elegant. Evnene hans ble legendariske da han fikk innfallet om å konkurrere i det kanadiske mesterskapet i telemarkskjøring, mot flere dusin racingdresskledte medlemmer av det nasjonale telemarks-teamet. Neste dag hadde forsiden på avisen «Kimberley Daily Bulletin» overskriften «Paynter vant mesterskapet», sammen med et helsidebilde av Monte som satte en sving kloss inntil en port. På bildet er han iført et par jeans og en oljeflekket Gore-Tex-jakke. Senere skulle han bli kanadisk telemarksmester fire ganger til, etter hvert i racingdress, og reise verden rundt i worldcup-konkurranser.

Som topptur turist i denne delen av verden, får du store områder for deg selv.

– Kanskje seks eller sju?
Paynter er forsiktig med å anslå hvor mange ganger han har vært på skitur i India. Men han er sikker på at han elsker det, og legger raskt til at det ikke bare er på grunn av de fine skiturene. Paynter setter pris på forholdet til lokalbefolkningen. Enten det dreier seg om å gi bort gamle skredstenger og snøspader, holde skitimer eller lære ungdommene om snskredfare, så pleier Monte sitt vennskap med dem så ofte han kan. Den gamle, indiske mobiltelefonen hans renner over av navn på alle han har møtt i forskjellige landsbyer opp gjennom årene. Han er konstant i telefonen med en lokal bonde eller en munk, varsler sin ankomst, ler og spør dem om snøforholdene.

Skitur i mørket sammen med Kari Medig

Klokka er fem om morgenen og Monte er i telefonen igjen. Vi står og venter på to unge indiske alpinister, Anchul og Naresh, i trappene til et buddhistkloster i den lille landsbyen Kardang. Vi har invitert dem med oss på en dagstur. Vi kom til Kardang noen dager tidligere etter en opprivende jeeptur på den nybrøytede veien, som vi fant ut var blitt åpnet da vi kjørte på ski ned nordsiden av Rohtangpasset. Sjåføren kjørte sakte gjennom en tunnel av snø, brøytet av traktorførere som risikerte livet i vårløsningen i den trange dalen. I en sving nær Kaylong ble jeepen halvveis begravd av et snøras. Siden vi var de eneste med snøspader, måtte vi bruke en nifs klokketime til å grave frem bilen mens vi holdt øye med den råtne snøen i bakken over oss.



– Å, mener du dét klosteret…
Monte snakker i telefonen med Archul. I et land hvor Buddha er guide på innbyggernes spirituelle
sti, finnes det klostre overalt. Man må vite nøyaktig hvilket det er snakk om. Vi tar oss opp bakken til et større kloster, mens et strøk av blått kommer til syne på himmelen. Etter å ha funnet våre venner, starter vi oppover i daggryet. Mens våre skarejern skjærer seg ned i skaresnøen, har Anchul og Naresh en annen tilnærming. Med joggesko på bena og skiskoene i skoleransler på ryggen er de et forunderlig syn. Det tar oss fem timer å nå det 4 700 meter høye passet. Vi blir ønsket velkommen av stupaen med bønneflaggene, sammen med et eventyrlig utsyn til Shikar Behs hengebre som luter seg over landsbyen Gondla. Våre lokale skivenner er stolte av sin prestasjon, ettersom de er de første herfra som har tatt seg opp Chakrasamvara-passet på ski. Telefonene deres ringer ustanselig med gratulasjoner fra familie og venner, mange av dem observerte oss fra husene sine i Keylong mens vi var på vei opp.

Men nå er det på tide å kjøre ned. Monte tar ledelsen med store, beundringsverdige svinger. De forsøker å følge sitt nye idol med det som best kan beskrives som en slags modifiserte snøploger, i jeans og støvler som minner oss om en ølreklame fra syttitallet. Det er ikke et elegant syn, men sjarmerende. Det er Bollywood-versjonen av sporten vi kjenner så godt. En time senere drikker vi chai nede i landsbyen.

FaktaVelkommen til indisk Himalaya
Generelt Inngangsporten til skiturer i de sentrale delene av indisk Himalaya er Manali (30 000 innbyggere, 1 950 moh) i Kullu-provinsen av Himachal Pradesh. Herfra kan du gjennomføre dagsturer opp de talløse sidedalene som går ut fra den sentrale Kullu-dalen. Du kan også benytte deg av den vesle, lokale skiheisen i landsbyen Sollang. Manali er også inngangsporten til det ubebodde Rhotang-passet (3 978 moh) og fjellområdene som ligger bak dette. På nordsiden av Rhotang-passet i Lahul-distriktet ligger det mange landsbyer langs hovedveien Manali-Leh – og fra disse landsbyene kan du starte både dagsturer og fleredagersturer opp i fjellet.
Reise Fly til Indias hovedstad Delhi og ta en 14 timers busstur til Manali. De fleste overnattingsstedene i Delhi kan skaffe deg en billett til en luksusbuss med soveseter. Billetten koster rundt 800 rupees (rundt 90 kroner). Det går også en eller to daglige ruteflyvinger fra Delhi til landsbyen Kullu (40 km fra Manali) med Kingfisher Airlines (www.flykingfisher.com) og Air India (www.airindia.in). Når du først har kommet til Manali, må du leie en lokal jeep for å komme nærmere fjellene. De som har et større budsjett kan sjekke ut tilbudet til Himachal Heli Adventures (www.himachal.com) med base i Manali.
Overnatting Manali har hundrevis av hoteller og hytter. Standarden går fra nesten ingenting til
femstjerners. Vær oppmerksom på diverse indiske festivaler og ferier – ettersom denne regionen er en svært populær destinasjon for indiske turister. Landsbyen Solang 15 km nord for Manali er mindre, men ligger nærmere populære dagsturmål på ski og magisk skogskjøring. Hvis du ønsker deg til Rohtang-paset er det nødvendig med utstyr til en fleredagerstur – inkludert telt.
Skiturer Sesongen går fra januar til slutten av april. Området rundt Manali har talløse muligheter for skiturer – både nord for byen i Solang-dalen og i de mange sidedalene som går ut fra hoveddalen Kullu. En populær dagstur går til Patalsu (4 470 moh), som har veldig bra skogskjøring i de lavere delene på fjellet. Du kommer dit via Soleng Nala, en 15 km kjøretur nord for Manali. Rohtangpasset
er nok det beste stedet for skiturer i dette området. Her ligger det gjerne tre meter snø i vintermånedene. Det er en 1-2 dagers skitur hit fra der veien tar slutt. Vinterteltutstyr er nødvendig. Gode turmål her er Bhundarli (4 210 moh), Rohtang Chute (4 190 moh) og Dashaur Peak (4 695 moh).
Guides and books

Himachal Heli Adventures (www.himachal.com)

Den beste skiguiden til området rundt Manali er boka «Ski Touring India's Kullu Valley» by C.R. Spooner(alpinetouring.com)

Norrøna Magasin