Kan man kjøre på ski i Georgia?

Drømmer du om skiturer i urørt landskap? Besøk Georgia. Ikke den amerikanske staten, men landet.

«Kan man kjøre på ski i Georgia?» var spørsmålet jeg fikk før turen, fulgt av forvirrede ansiktsuttrykk som prøvde å forestille seg hvordan snø kunne passe inn i bildet. Tross alt er den amerikanske staten på østkysten et hett sted, kjent for sin slepende sørstatsdialekt og, naturligvis, for oppfinnelsen av Coca-Cola. «Georgia, landet,» ble standardsvaret mitt, noe som bare bidro til å øke forvirringen.

Ei uke seinere, mens jeg tupper skistøvlene mine opp en isete rygg på den andre sida av jorda, demrer det for meg hvor latterlige disse samtalene før turen var. Jeg kikker på pudder-bowlen under meg, omgitt av rygger og tinder så perfekte at de ser ut til å være skapt for sporten jeg elsker. En ting er sikkert : I Georgialandet kan man definitivt kjøre på ski. Velkommen til republikken Georgia, en satellittstat som fikk sin frihet i 1991 etter Sovjetunionens sammenbrudd. Landet har felles grense med Tyrkia i sør. Armenia og Aserbajdsjan ligger i øst. Men det er den nordlige grensen mot Russland som interesserer oss. Dette er Kaukasusfjellenes hjemland, fjellkjeden som strekker seg over mer enn 1 100 kilometer mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, med noen av Europas høyeste fjell.

Skimote varierer fra land til land. Her er det definitivt Norrøna som skiller seg ut med sine fargeglade produkter.

Det er første dagen min her, og hodepine forårsaket av jetlag og høyde ødelegger litt for moroa når jeg hopper av den siste heisen i det georgiske skisenteret Gudauri. På jakt etter en Aspirin stikker jeg inn i skipatruljehytta, hvor et dusin værbitte karer skuler mot meg gjennom en sky av sigarettrøyk. Ved hjelp av tegnspråk får jeg forklart hva som plager meg, og en gammel skipatruljemann dukker ut av tåka. Grønn saft drypper fra den ene hånda hans, og han holder fram… en sylteagurk? Den andre hånda byr på et hotshotglass med en klar, flytende væske. «Du ta dette. Du bli bra». Han har aksent som fra en James Bond-film om den kalde krigen. Med litt avsky, men samtidig nysgjerrig gjør jeg som enhver erfaren turist ville ha gjort. Jeg sluker begge deler, i en eim av dill og alkohol. Fem minutter seinere klikker jeg skoene fast til skiene. Hodepinen er vekk. Nå forstår jeg to ting om Georgia :

1) Jeg liker meg her.
2) Ikke brekk beinet.

 

På med feller, så ligger Georgia for dine føtter.

Gudauri er et alpinsenter ved den gamle «Georgiske militære hovedvei», noen timers kjøring nord for Georgias hovedstad Tbilisi. Spredt langsetter ti kilometer med hårnålssvinger er ikke stedet akkurat noen by, men mer en lang rekke hoteller. Disse huser mange tusen østeuropeere, alle ivrige etter å bruke de sju heisene som frakter dem til topps på det 3 300 meter høye fjellet Sadzele. Gudauri fremstår som et svært skisenter, som byr på kilometervis med fløyelspreppa løyper og frikjøringsterreng. Det er mer enn nok plass til hordene av ukrainske og russiske feriegjester som svirrer av sted i løypene, bare avbrutt av vodkashots på midtstasjonen. Men vi er ikke i Georgia for å kjøre skiheiser. Vi er her for å gå topptur.

Det er alltid spennende med litt kultur i tillegg til skikjøringen, og det får man i Georgia.

Det er mørkt når vi begynner å gå med feller opp fra Hada-hyttas lune reir, alpehytta som er basen vår høyt oppe i bakkene over Gudauri. Den tåkete hjernen min kommer langsomt i gang, ved hjelp av pulverkaffe og den mekaniske morgengymnastikken vår. Kaukasusfjellene er både vennlige og barske her. Det har snødd nokså mye om natta, så mine kanadiske venner og jeg krysser gjennom knehøy nysnø på vei mot Kobipasset i det fjerne. Vi beveger oss som klossete, slow motion syklister. Den siste
bakken til passet er bratt. En kald vind biter i fjeset, og jeg blendes av lyset når jeg kikker over kanten. Når øynene venner seg til lyset, har jeg den mest fantastiske utsikten i området foran meg. I nord stråler det rosa lyset fortsatt over hengebreene
under Kazbekfjellet, som med sin gigantiske kjegleform er det tredje høyeste fjellet i Georgia. Etter georgiske sagn er den mytiske helten Arimani lenket til fjellets fot, som straff for at han har stjålet ild fra Gud for å gi den til oss dødelige. Er han fortsatt der, skal tro? Trollbundet av det vakre landskapet, tenker jeg at det finnes verre steder å bli holdt fanget enn dette.

skikjøringen er det heller ikke noe å utsette på.

På toppen av Biddarafjellet er jeg den siste til å snu. Nedkjøringen kunne ikke vært bedre. Topper med minst et dusin kjørbare rygger sprer seg utover som folder i et hvitt laken. En kunne kjørt ski i et helt liv, bare i denne utsikten. Men det er framtida. Nå er nå.

Jeg har fått tildelt et perfekt lerret til å markere meg på jorda. Jeg setter utfor, og bakken forsvinner under meg i store, bueformede svinger. Det dype pudderet blinder meg et øyeblikk, før jeg sklir inn på den militære hovedveien tusen meter lenger ned.
Jeg kikker opp på sporene våre i den bratte bakken, og hver sving minner meg om en ny bokstav satt i kursiv i det særegne georgiske alfabetet. En gammel mann i en Lada stopper opp, og fortryllelsen er brutt. Han kjører oss over Korspasset tilbake til Gudauri.

Whitout i Georgia.

Vår motesans kunne ikke ha vært mer forskjellig fra vertene våre i klosteret, der vi, med lyse skiklær og plaststøvler, deler peisvarmen med kristne ortodokse munker i sine lange svarte kapper. Turen på feller fra dalen opp til Lomisiklosteret tok oss tre timer. Kneisende høyt over Gudauridalen hviler de eldgamle murene på en 2 200 meter høy fjellrygg. Den skiller Georgias Kazbegiregion fra Sør-Ossetia, en lovløs og ustabil provins som satser på uavhengighet fra Georgia med hjelp fra Russland. Men Lomisi hever seg over dagens politikk. Klosteret stammer helt fra det tiende århundre, og har navnet sitt etter sankt Georgs okse som døde underveis på den lange turen opp til fjellet. Nå er klosteret et viktig tempel for troende georgiere, som kommer hit og ber om mirakler.

Det fins ikke dårlig vær bare dårlige klær.

«Det virker som du har vært mye i nærheten av Gud,» sier fader Nicholei, en middeladrende munk med viltert, brunt skjegg. Han smiler med øynene mens han nipper til rødvinsglasset. Han tenker på toppturene på ski, og jeg er ikke uenig med ham. På mange måter leter vi begge etter den samme åndelige opplevelsen, vi bruker bare forskjellig verktøy for å nå frem dit. Han, et kors og en bibel. Jeg, et par ski. «Skål for det!» og så løfter vi glassene våre etter georgisk tradisjon, mens hver og en av oss kommer med takksigelser. Vi blir hos munkene på fjellryggen mot Sør-Ossetia i noen timer. Så sier vi farvel til dem, der de står med sine flagrende kapper på den vindfulle klippen. Og kjører på ski den lange turen ned til dalen.

Vi setter også pris på kosen her i Norrøna, og når kaffen er klar er det tid for en lite pust i bakken.

Jeg skjønner at vi har tabbet oss, når jeg ser dekkene på Toyota Landcruiseren. De er helt blankslitte. I løpet av natten har et teppe av nysnø dalt ned på den 45 kilometer lange veien til Ushguli, en liten landsby dypt inne i Georgias fjellrike Svaneti-region, omtrent 450 kilometer vest for Gudauri. Men bekymringene mine går over til ergrelse når vi kjører oss fast for andre gang. Den unge sjåføren vår, med det tvilsomme navnet SoSo, setter i gang med å surre et tau rundt bakhjulet i et forgjeves forsøk på å få bedre grep. «SoSo, la oss snu! La oss dra tilbake og hente kjettinger!» Så forstår jeg at vi nok er SoSos aller første kunder til Ushguli noensinne. Hvordan har han i det hele tatt fått tak i denne bilen? Svaret får jeg når jeg ser ordet «Mamma» blinke på skjermen når mobilen hans ringer. SoSos mamma vil ha tak i ham. Min tiltro til guiden synker enda et par hakk.

Under tvil gir vi SoSo en siste sjanse til å vise om han duger. Og faktisk, i dette bønnenes og miraklenes land klarer han å få oss frem til Ushguli fire timer senere. Det virket som om SoSos selvtillit steg for hver kilometer han manøvrerte Landcruiseren, forbi sprukne stup og gjennom falleferdige hårnålssvinger. Vi vitser med at SoSo forlot Mestia som en gutt og kom frem til Ushguli som en mann. Men jeg har fremdeles hjertet i halsen og frynsete nerver, så jeg lurer på om turen kan ha stjålet noen år av mitt liv.

Ushguli ligger på 2 400 meter over havet og er berømt for sine svære steintårn, som er spredt utover byen. Tårnene har fått UNESCOs verdensarvstatus, og ble opprinnelig brukt som forsvarspunkter når byen ble angrepet. Innbyggerne klatret til topps, og derfra kastet de steiner på inntrengerne under seg. Jeg setter min lit til at lokalbefolkningen har glemt denne tradisjonen, når vi rusler til gjestehuset vårt gjennom den eldgamle labyrinten. Det føles som en reise bakover i tid, som om vi tar del i en georgisk variant av Game of Thrones.

Vi klikker oss inn i skiene rett utenfor døra til gjestehuset, og det varer ikke lenge før vi er oppe i de bølgende åsene over byen. Etter to timer på fellene når vi en 3 000 meter underliggende topp til Georgias høyeste fjell, 5 201 meter høye Shara, som med sine loddrette avgrunner kneiser over landsbyboerne langt der nede. Herfra er Ushgulis steintårn bitte små. Vi kjører stille ned til byen igjen, mens vi gleder oss til måltidet våre hyggelige verter gjør i stand for oss. Etter tjue minutters pudderlykke svinger vi opp rett foran døra. Vi har funnet det ekte, georgiske skieventyret. I morgen står vi opp, og gjentar det hele.

FaktaVelkommen til Georgia
Hvor Kaukasusfjellene i republikken Georgia. Nærmere bestemt de slakke bakkene i Gudauris alpinsenter i Kazbegi-provinsen, og offpiste fra landsbyen Ushguli i Svaneti-provinsen.
Reise Fly : Oslo-Tblisi (Ett flybytte underveis : med Lufthansa i München, med Turkish Airlines i Istanbul, med Air Baltic i Riga). Shuttlebuss : Fra Tbilisi til Gudauri (2 timer, 118 km). Rutebuss : Fra Tbilisi til Mestia (9 timer, 458 km). Jeep : Fra Mestia til Ushguli (3 timer, 45 km).
Overnatting Gudauri : Hada Hut Khizhina (gjennom Gudauri Travel (gudauri.travel/en/), Gudauri Marco Polo (+995 591 11 19 04) (gjennom Gudauri Travel (gudauri.travel/en/), Ushgul Temuraz Nizharadze Guesthouse (+995 899209719)
Guider og bøker
Gudauri Travel LTD, drives av Oleg Gritskevich www.gudauri.travel/en (+995 591 340 500) (email : gudauri.travel@gmail.com) 

Lonely Planet Georgia, Armenia & Azerbaijan, Geoland 1 : 50 000 turkart
(+995 322 92 25 53)
Mer info
www.gudauri.travel/en

    Norrøna Magasin