Mount Everest ekspedisjon 1985

Velkommen til 1985. Vi er direkte inne fra kampen Norge-Everest.

OKEI: Det heter ikke EU, det heter ikke ekstremsport, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists. E-post er science fiction, internett er mumbo jumbo og teori, og ingen kan brenne sine egne cd-er. Arne Næss Sr. er ikke død, Arne Næss Jr. er ikke død, og Kong Olav er ikke død. Ingen snakker om reality-TV, det går ikke an å få jobb som chat-vertinne, og iPod er det ingen som har hørt om. Det som ikke hadde hendt, var framtida. Kan du fatte det? Det heter fjellklatring, det er 1985 og ingen nordmann har noensinne satt sin fot på toppen av Everest.
– Kameraet hadde frosset. Jeg husker at jeg tenkte: Bra, da slipper jeg å bale med det, sier Stein P. Aasheim om toppstøtet sitt.
– Jeg hadde med en Sony Walkman med en mikrofon i halsen, opptaket skulle brukes i multivisjonsprogrammet vi skulle lage for NRK.
På opptaket: – Nå har jeg igjen tre meter til toppen. Pust. Pes. Skritt i snøen. Pust. Skritt i snøen. Etter veldig lang tid:
– Nå har ... jeg igjen ... halvannen meter til ... toppen.

De norske klatrerne på Hillary Step ligger på Norrøna klær.
HVA GJORDE HAN DER? Det begynte ikke, som man kanskje skulle tro, i Jotunheimen, på en pub i Oslo eller på Aconcagua. Det begynte på en stillehavsøy i 1978. Det begynte med en tanke Arne Næss Jr. fikk. Fra “Drømmen om Everest”, boka han ga ut etter turen: ”Også jeg ville ha en drøm”.
Han var finansmann, hadde familie, hadde nådd de målene han hadde satt seg. Men det var ikke nok. Det ble Everest. Næss sjekket lisensene: På denne tida var det slik at bare et lag fikk oppholde på ei rute på Everest per sesong. Neste mulighet var 1985 – sju år fram. Han slo til, tok armhevinger, begynte å klatre igjen, løp i trappegangene i finansområdet City i London.
”Hvis små muskler er et krav for å nå toppen, ligger jeg bra an.” Han planla en ekspedisjon til Numbur (6951 m.o.h.) i 1979 for å skaffe erfaring. Han trengte å sette sammen et team, og spurte sin onkel som satte ham i forbindelse med Nils Faarlund.
Resultatet ble en av de mest legendarisk mislykkede norske ekspedisjonene noensinne.

– DET VAR bare konflikt . Det var et sosialt eksperiment som burde vært studert under mikroskop av sosiologer, sier Ralph Høibakk, den gang adm. dir. i Tandberg Data, i dag professor II ved høgskolen i Narvik. Han kjente Næss Jr. siden gymnasdagene og gjenopptok vennskapet på Numbur. Som Høibakk sier i Næss’ bok:
”For Arne er verden en sportsarena der han er utpekt til å bli mester. For Nils er den en hage som han har fått i oppgave å stelle.” Ingen kom opp, mange reiste hjem i uvennskap.
Arne Næss Jr. skjønte at han måtte tenke nøye gjennom hvordan han satte sammen Everest–laget.
– Da vi kom tilbake til Katmandu etter Numbur, spurte Arne Næss Jr., og Ralph Høibakk om jeg ville bli med på Everest, sier Ola Einang, i dag høgskolelektor i friluftsliv på Høgskolen i Volda. Han var på Numbur fordi han kjente Faarlund og Gamle-Arne. De fikk ikke svar med en gang.
– Jeg har aldri vært helt sikker på om det er riktig å bruke så mye ressurser på å dra på tur, sier Einang. Når den norske Everest-ekspedisjonen kom av gårde, hadde den med seg 10 tonn utstyr, en skokk bærere og 34 sherpaer.

EINANG BLE MED. Odd Eliassen likeså. Stein P. Aasheim fikk plass, og ble etter hvert ansatt som organisator. For råd om utstyr ringte han Chris Bonington, i dag Sir Chris Bonington, som hadde prøvd seg på Everest flere ganger før. Han pleide å si på telefonen: “Dere trenger denne typen tørrmat ... Og dere trenger sånne oksygensflasker ...” En dag lød det: “Vi trenger dette”. Han var med. Næss. Høibakk. Eliassen. Einang. Aasheim. Bonington. Laget var ikke komplett. Hva gjorde man? Man samlet de 20-30 beste klatrerne i Norge på et Tindeklubb-møte hjemme hos Høibakk, på det man i dag kanskje kan sammenligne med et reality-tv-øyråd. De frammøtte fikk utdelt et spørreskjema som skulle fylles ut anonymt. Hvem i Norge var best egnet til ekspedisjonen? Hvem ville de helst dra på tur med?

En klatrer blir liten i Norrøna klær i brefallet under verdens høyeste fjell
ET TOPPET LAG. Odd Eliassen. Bjørn Myrer Lund. Håvard Nesheim. Finn Dæhlie. Hans-Christian Doseth. De to sistnevnte dør på vei ned fra Trango i ’84 og blir ikke erstattet. 34 sherpaer, bærere, en rekke prominente norske businessfolk og VG i følget inn til base camp. Av ekspedisjonsdeltakerne hadde bare en av nordmennene vært der før. Han hadde lovet seg selv å aldri prøve igjen. I ‘71 var Odd Eliassen del av en FN-sponset-ekspedisjon med klatrere fra 11 land.
– Etter det sa jeg aldri mer. Jeg var med da vi måtte etterlate en indisk klatrer for døden ovenfor leir 2. Han hadde mistet vottene, forfryst hendene, og hadde ikke klart å få åpnet karabineren på et fast tau. Det var et vanvittig uvær, men vi klarte å komme oss opp til ham, men vi måtte la ham ligge. Han var bevisstløs da vi måtte gå for å berge oss selv. Han omkom 18.april, han hadde to tvillinger hjemme, sier Eliassen. 14 år seinere – på dagen -- er han på fjellet igjen. I og med at de er aleine på ruta, har de brukt de siste ukene til å legge opp alt av faste tau og stiger selv, et farlig arbeid. Som Næss skriver: Det er som å lage en sti i sanden. Isen beveger seg omtrent en meter i døgnet. Gjennom isfallet fryktet de spesielt et stykke de døpte atombombeområdet – Der var jævlig guffent. Der stopper du ikke for å pisse eller for å se deg om. Du går så fort hjertet kan slå, sier Eliassen.

MENS ARBEIDET i isfallet pågikk, tok vennskap form i Base Camp. Chris Bonington forteller: «Harvard was the expedition joker and when Arne very kindly suggested that everyone spoke English at meal times (that incidentally was the kind of leader he was, always sensitive to the needs of individuals.) Harvard suggested that I should learn a Norwegian phrase every day and should start with “Sokke Halbeter”. I’ve probably spelt it wrong. Anyway he told me that this meant “I am very hungry”. I only learnt its true meaning at the end of the expedition».


I DET FØRSTE TOPPLAGET var Ralph Høibakk, Ola Einang og Håvard Nesheim. Det er fint vær når de starter fra siste camp. – Det ene stegjernet mitt løsnet på det første på ett av de bratte isfeltene høyt oppe på fjellet. Det opplevde jeg som  kstremt truende. Det å stå på ett bein og få det på igjen ... Hvis jeg ramler nå, blir resultatet minimum alvorlig kvestelse, sannsynligvis å miste livet, sier Høibakk. De kommer høyt på fjellet.
– Det var en intens dag. Det blåste plutselig opp; vi snudde på 8750. Det føltes forferdelig. Jeg følte meg unnfallende. I etter tid er han fornøyd med å ha snudd – de lever. Det blåste så de ikke kunne stå oppreist.
– Jeg lærte at jeg klarte å holde det jeg hadde sagt: At hvis jeg mener det er rett å snu, så snur jeg, sier Einang.


LAGENE var satt opp av Næss. I lag to var Myrer Lund, Eliassen og Bonington. Den 20. april, natta før toppstøtet, deler Eliassen og Myrer Lund en halv valium i teltet. – Alle er bekymret på 8000 meter, sier Myrer Lund. De hadde ikke målere på oksygentankene, og på toppstøtet opp gikk Eliassen hele tiden og gjorde matten i hodet på hvor mye de hadde igjen. 21. april, de stopper nedenfor Hillary Step. Eliassen er overbevisst om at de kommer til å gå tomme på returen.
– Helvete heller, vi snur ikke ennå, sier Myrer Lund, og begynner å lede opp. Om morgenen den 21.april 1985 blir de første skandinavene til å nå toppen, med Chris Bonington hakk i hæl.
– Hva jeg lærte? Tålmodighet. Mer enn noensinne, sier Myrer Lund i dag. Etter å ha nådd toppen kalte de opp Næss på radio.
– Nå må dere komme dere ned slik at vi kan komme oss vekk fra dette jævla fjellet, sa han.
– Nei, nå må du komme deg opp, svarte Odd Eliassen.

 En klatrer blir liten i Norrøna klær i brefallet under verdens høyeste fjell

SUKSESSEN hadde skapt et dilemma for Næss.
– Den gangen var Himalaya-klatringen slik at en ekspedisjon ble regnet som vellykket hvis man hadde fått én mann på toppen. Bonington ville egentlig at vi skulle bryte av ekspedisjonen etter at det første laget nådde toppen -- vi ville ikke møte noen forståelse i det internasjonale klatremiljøet dersom det skjedde en ulykke med lag nummer to, sier Einang. Men Næss hadde andre planer: «Hvis jeg ikke hadde hatt denne trangen til personlig dåd, så ville jeg aldri ha gått i gang med denne ekspedisjonen». Næss og Aasheim prøvde seg en gang, men måtte avbryte på grunn av dårlig vær. Å fortsette betyr å holde den farlige veien gjennom isfallet åpen. Til slutt ble det bestemt at de resterende klatrerne minus Einang, som var syk, skulle prøve seg mot toppen samtidig. Bak dem følger Dick Bass, som hadde holdt pokerskole i Base Camp.
– Han var en av de første troféjegerne, sier Myrer Lund. Bass betalte Næss 75000 USD for å klatre på det norske lagets lisens og bruke dets utstyr.
– Det var starten på den nye Everest-tida. Det at han kjøpte seg inn hos oss var med på åpne øynene til nepalske myndigheter: I stedet for å selge lisens til én ekspedisjon, som så solgte plasser til andre, kunne de heller selge flere lisenser selv, sier Aasheim.
– Vi var heldige. Vi var blant de siste som fikk oppleve Everest pre-kommersialriseringen. I 1995 var jeg i Nepal og fikk tilbud om å gå inn til BC. Jeg sa nei – jeg hadde ikke lyst, sier Einang. Alle, også Bass, kom opp – og ned i god behold. Med det ble Bass førstemann på 7 summits. Nordmennene og sherpaene dro ned fra Base Camp til Namche.
– Det var en legendarisk fest. Arne Næss stupte vannrett gjennom døren. Sherpaene framførte en egen dans, men den dansen nordmennene gjorde etterpå ... den lar seg ikke beskrive, sier Myrer Lund. Sherpaene kastet seg på. Det hadde oppstått unike vennskap, både internt mellom nordmennene, men også mellom medlemmene og sherpaene. Odd Eliassen, som i dag er tømrermester, husker at verten bønnfalt dem om å stoppe:
– Jeg var den eneste der som hadde forståelse for hva som kunne skje. Gulvet var ikke bygd for 30-40 mann i rytmisk bevegelse.
– DA VI KOM HJEM, ventet to sjokk. For det første: Det var rød løper og hornmusikk på Fornebu. For det andre: Alle vil snakke med meg, sier Einang. Ekspedisjonen hadde fått massiv oppmerksomhet.
– Jeg husker avisoppslagene: Det var Norge mot Everest, sier Aasheim. Som Næss skriver: Kong Olav V ... ble vår beskytter og hevet ekspedisjonens status fra å være et privat foretagende til å bli et nasjonalt fremstøt. Det var to grunner til alle ville snakke med Einang.
1. Han var den eneste som ikke hadde nådd toppen.
2. – Jeg og Odd Eliassen jobbet med å vedlikeholde ruta i isfallet. Jeg hadde dårlig mage. Så dundret det plutselig -- det kom et stort snøskred ned fra Vesteggen. Jeg stupte inn bak en isblokk med bar rumpe. Det jeg ikke visste var at VG-journalisten i Base Camp hadde fått vite dette -- så da jeg kom hjem visste alle at jeg hadde vært på fjellet med rumpa bar.

DRAGELØPEREN. Dette var 1985 – 25 år siden.
– Det er snart like lenge siden vi var der som det den gang var siden Hillary og Tenzing nådde toppen, sier Aasheim, som ofte tenker på sin egen tur når han hører om andre høydeklatrere.
– Jeg vet hvor små marginene kan være. På de siste hundre meterne husker jeg at jeg tenkte: Hvis jeg mister votten nå, vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å få av meg sekken og finne fram reservevottene. Det er små marginer. Det må ikke skje noe gærent, sier Aasheim. Han klarte å gå de siste halvannen meterne.
– Jeg husker at jeg hadde en tanke om å sette verdensrekord. Jeg hadde kjøpt en drage på IKEA, en sånn til 49.90, og den bar jeg med opp. Jeg så for meg bildet: En mann flyr en drage på verdens høyeste fjell. Men da vi kom opp, var det helt vindstille, den datt rett ned, sier Aasheim.
– Det er ikke så lett å løpe i gang en drage der oppe.


OG SOKKE HALVBETER? Fra mail: Uttrykket var det nordnorske kraftuttrykket «søkk i
hælvete». Ralph. Norrøna sponset Den Norske Everest Ekspedisjonen i 1985 med klær og utstyr.

    Norrøna Magasin