Drømmen om Great Trango Tower

«Det er fortsatt problematisk å snakke om Trango. Skallet er forbausende tynt. Det er kort vei inn til følelsene.» Stein P. Aasheim, Trango-klatrer i 1984.

TRANGOMASSIVET: Utsikt til den enorme østveggen på Great Trango Tower.

- SE PÅ DEN LINJA. Den da 23 år gamle klatreren Hans Christian Doseth fra Åndalsnes står i gangen hjemme hos Stein P. Aasheim i Oslo. Året er 1982. På veggen henger et bilde av en enorm fjellvegg i Karakoram i Pakistan. Hans Christian drar fingeren sakte langs ei tynn, svart stripe i fjellveggen.
Han ser ei klatrerute.
Ei rute ingen har gått.
Drømmen om Great Trango Tower er født.

På kanten. Trango 1984

TO ÅR SEINERE, i juni 1984: drømmen skal bli virkelighet. Hans Christian har fått med seg Stein og de to klatrekompisene Finn Dæhli og Dag Kolsrud. Sammen utgjør de «The Norwegian Trangoexpediton 1984». De har fått sponsorer – blant annet Norrøna Sport, Pakistan International Airlines og en tobakksprodusent. Nå har de tatt farvel med venner og kjærester, gått om bord i et fly til Islamabad med 180 kilo i håndbagasje og begynt på det store eventyret. Ifølge det amerikanske klatremagasinet Climbing legger de ut på det som skal bli en av de største klatrebragdene noen sinne. De fire nordmennene har med seg ulike erfaringer fra Himalaya, Trollveggen, Yosemite, Mount McKinley, nordveggen på Eiger, vinterklatring i Hurrungane og moderne klippeklatring i Sør-Frankrike. De har med seg store ambisjoner. De har med seg dette ene bildet av fjellveggen. Det fins ikke noe annet bilde å oppdrive. Veggen er så svær, så glatt, så imponerende. Kan den i det hele tatt være sann?
Den er sann.
Great Trango Tower står der og venter.

Et rom med utsikt. Hans Christian Doseth, Stein P. Asheim, Finn Dæhli og Dag Kolsrud på Trango-ekspedisjonen.

MANGE KJENNER HISTORIEN. Hele det norske klatremiljøet kan den utenat. Hans Christian, Finn, Dag og Stein overvinner ufattelige utfordringer både når det gjelder logistikk, tynn luft, dårlig vær og vanskelig klatring. De kommer høyere og høyere i Trangos østvegg. Toppen er snart innen rekkevidde. Men etter flere uker i veggen, begynner proviantlageret å gå tomt. Etter en følelsesladet diskusjon – sittende i hengeteltene flere tusen meter over Baltorobreen – melder Dag og Stein seg frivillig til å returnere. Bare på denne måten vil det være nok mat igjen til å nå toppen. Hans Christian og Finn fortsetter klatringen. 4. august 1984 observerer Stein sine to venner i kikkert. Hans Christian og Finn står på toppen av Trango.
På toppen av internasjonal klatresport. The Norwegian Trangoexpedtion har gjennomført noe ingen trodde var mulig. De har åpnet opp en av verdens mest krevende klatreruter.
Triumfen er et faktum.

STORE FJELL: The Norwegian Trangoexpedition 1984 fi kk nærkontakt med noen av de villeste og vakreste fj ellene på denne planeten.

SÅ SKJEDDE DET som ikke skulle skje: noen dager seinere går noe galt under nedfiringen. Hans Christian og Finn omkommer. Hele det norske klatremiljøet er i sjokk. To av Norges fremste fjellklatrere er ikke mer. Vel hjemme etter de fysiske og psykiske påkjenningene bruker Stein flere måneder på å skrive boka «Trango – triumf og tragedie». Det blir en av de sterkeste historiene i klatrelitteraturen. En bibel for generasjoner av norske fjellfolk. En evig kilde til inspirasjon.

Trango tower in 1984

NÅ ER DET 25-årsjubileum for Norskeruta på Great Trango Tower.
- Det føles uvirkelig at jeg var med på denne turen, sier Stein P. Aasheim. Han sitter med en espresso i Oslo sentrum. Tankene går tilbake til 1984.
- Det føles uvirkelig at jeg har hengt oppe i den veggen der. Det var en vanvittig følelse, noe jeg aldri opplevd verken før eller seinere.
- Hva mener du med uvirkelig?
- Når jeg leser hvilken status Norskeruta har internasjonalt, når jeg hører hvilken status boka har fått, når jeg hører folk snakke om Hans Christian og Finn – da tenker jeg: «jøss, er jeg en del av dette?» På den ene siden er jeg stolt over å ha vært med på Norskeruta. På den andre siden skulle jeg mye heller ønske at vi alle hadde kommet hjem enn at det finnes en «Norskeruta» på Trango i dag. Men: da hadde jo livet mitt sett annerledes ut. Jeg ville hatt en annen familie. Barna mine hadde ikke eksistert. Jeg blir helt skrudd i hodet av å tenke på det.

Norrøna trollveggen jakken blir virkelig testet under ekstreme forhold på Trango

I 1984 VAR HANS CHRISTIAN DOSETH og den kjente klatreren Ragnhild Amundsen gift. Halvannet år etter ulykken på Trango ble Stein og Ragnhild kjærester.
- Det er ikke lett å ordlegge seg om dette, sier Stein.
- Trango var en dyptgripende opplevelse. Turen fikk dyptgripende konsekvenser i livet mitt.
- Skulle du ønske at du ikke fikk flere spørsmål om Trango?
- Nei. Det var en historisk begivenhet i norsk klatring. Jeg har ikke noe ønske om at folk ikke skal snakke om turen. Jeg tror jeg kan telle på én hånd de foredragene jeg har holdt om denne turen. Men i det siste har jeg tenkt at nå er det på tide å komme seg over dette. Det er tross alt 25 år siden. Nå prøver jeg å snakke om Trango i en del foredrag hvor det er naturlig.
- Hva forteller du?
- Jeg gir min versjon av turen. Det er selvfølgelig mange som har lest boka, men jeg forstår at det er spennende å høre om turen live. I tillegg snakker jeg om hva vi søker etter i denne klatresporten. Når du nærmer deg 60, er det naturlig å reflektere litt annerledes rundt livet enn da du var ung og udødelig. I 1984 sa jeg at «jeg klatrer ikke fordi det er farlig, men på tross av det.» Det har endret seg. Nå sier jeg det som det er: «Jeg klatrer fordi det er farlig.» Dette ble veldig klart for meg sommeren 2008.
- Hva skjedde?
- Jeg klatret Trollryggen sammen med Ralph Høibakk (71) og Odd Eliassen (64). Ralph ville feire at det var 50 år siden han og Arne Randers Heen gjennomførte førstebestigningen av ryggen. I utgangspunktet ville vi gjerne ha med den yngre, dyktige klatreren Bjarte Bø på turen. Men da det viste seg at han ikke hadde anledning, tenkte vi bare «faen heller» og støtet på. Tre gamle menn i en stor vegg. For oss var dette vanskelig klatring . Vi var engstelige der oppe, vi var redde. Og da vi endelig kom opp, sto vi der – gamlingene - og grein.
- Gråt dere?
- Ja. Og jeg har tenkt mye på de tårene etterpå. Det var en utrolig sterk opplevelse. Jeg har sjelden følt meg så nær livet, rett og slett. Jeg tenkte at dette er hva det hele dreier seg om. Dette er gevinsten for å våge – og for å lykkes med noe som er så nær grensen av vår yteevne. Den følelsen vi hadde der oppe, er selve livet. Det er ikke lett å ordlegge dette. Men så gikk det bare to dager og så snudde alt. Midt på natta fikk jeg en telefon om at Rolf Bae var savnet på K2.

Hans Christian Doseth, Stein P. Asheim, Finn Dæhli og Dag Kolsrud klatret Trango i 1984

BARE NOEN MÅNEDER før ulykken på K2 var Rolf Bae (33) med da et norsk klatrelag repeterte Norskeruta på Great Trango Tower. Rolf hadde snakket mye med Stein om denne turen. Han fortalte Stein at boka om Trango var grunnen til at han begynte å klatre. De to ble etter hvert godt kjent. Og de hadde stor respekt for hverandre. De hadde begynt planleggingen av en spennende tur sammen til Antarktis.
- Det var ikke til å begripe at Rolf forsvant på K2. Klatringen var med ett meningsløs.
- Hvordan da?
- Alle de vakre tankene om klatring, alle de store ordene om hva dette gir oss, det forutsetter at du kommer ned igjen i live. Hvis ikke, er klatringen totalt meningsløs.
- Mange klatrere legitimerer risikoen ved at å si at «det er farlig å kjøre bil, også.»
- Det skjønner jeg ikke. Sammenlikningen er irrelevant. En av grunnene til å klatre,
er nettopp at det er farlig. Tilfredsstillelsen ved å mestre og beherske forholdene når konsekvensen ved å falle er fatal - nysgjerrigheten, de fysiske utfordringene, grenseområdet mot døden. Alt dette er viktig. Du får ingen lykkerus etter en biltur. Men etter en klatretur, får du det.
- Er du avhengig av denne følelsen?
- Det er et godt spørsmål. Jeg er vel på sett og vis avhengig av gevinsten ved klatringen. Premien. Jeg er kanskje avhengig av å oppleve ytterpunkter i livet som folk flest aldri kommer i nærheten av. Mange spør hva som er vitsen med klatring – siden det åpenbart er en risikofylt aktivitet. Men jeg aksepterer ikke lenger spørsmålet. Det man spør om er egentlig «kan du forklare meg meningen med livet?» Hva faen skal man svare, da? Det er ingen som spør noen som lever som alle andre hvorfor de lever som alle andre. Hvis du tar ett skritt til siden, blir du umiddelbart stilt til veggs og må legitimere ditt livsvalg. Det kreves at du skal kunne gi svar som er umulige å gi.

Hans Christian Doseth, Stein P. Asheim, Finn Dæhli og Dag Kolsrud på den legendariske Trango-ekspedisjonen i 1984

- ENDRET TRANGO i sin tid ditt forhold til klatringen?
- Nei. Jeg fortsatte å klatre som før. Allerede året etter, i 1985, var jeg på Everest. Jeg endret meg egentlig først da jeg fikk barn. Da trappet jeg ned på høye fjell i Himalaya. Jeg husker jeg skulle ta farvel med familien før jeg dro til fj ellet Drang Rag Ri Himalaya i 1995. Datteren min holdt meg fast på trappa og ropte at ”jeg vil ikke at du skal dø på fjellet, pappa.” Det var sterkt, altså. Så sterkt at jeg nesten ikke klarer å snakke om det. Da kjente jeg virkelig på hvordan det er å være far. Da var det slutt på høye fjell i Himalaya for min del.

BEGRENSET PLASS: Finn Dæhlie tar en pause på en bitteliten hylleformasjon

    Norrøna Magasin