Jubileumsruta opp Store Midtmaradalstind

Jubileumsruta opp Store Midtmaradalstind var alt det fire unge menn kunne drømme om for 35 år siden : tusen meter stein, snø, is og frossen mose.

– Jeg hadde et søskenbarn, nesten som en storebror, ett år eldre enn meg, og han sa aldri nei til å bli med på heftige vågestykker, enten han fikk lov eller ikke av tante Cora. Da jeg fortalte at jeg hadde begynt som fjellklatrer ble han litt misunnelig. Jeg gikk med på å gi ham en innføring i klatresporten, og stappa et båttau opp i en ryggsekk og ble med skolebussen opp til Sogge, der han bodde. Kjetil Svanemyr skriver om sin start som klatrer i Åndalsnes tidlig på søttitallet. Han fortsetter :


– Vi var 14-15 år gamle og hadde ikke peiling påhva vi drev med, men vi hadde en ubendig lyst til å utforske livet. Fem år etter turen med båttauet, i påska 1979, møtes søskenbarna på Turtagrø. Kjetil kommer fra Hemsedal. Hans Christian Doseth kommer med buss fra Åndalsnes.
– Jeg tror det må ha vært en lang dag på buss, sier Svanemyr i dag.
Han snakker på en dårlig telefonlinje fra Folldal. Han er fortsatt mye ute, men i flatere lende enn på 70- og 80-tallet . De siste årene har det vært mer hundekjøring enn klatring.
– Er du flink til å fryse?
– Jeg har alltid vært glad i snø og kulde. Det hendte jeg dro alene på vinterbestigninger uten sovepose og telt, og det var helt greit.
I påska 1979 var Svanemyr 19 år gammel og Doseth 20. Svanemyr hadde fått skyss i Ulf Geir Hansens Renault 16. Med i bilen var også Finn Dæhlie. De var samlet på Turtagrø for å prøve noe ingen hadde gjort før dem : en vinterbestigning av «Jubileumsruta» på nordøstveggen på Store Midtmaradalstind. Første gang gått sommeren 1968. På vinteren :tusen meter stein, snø og is.
– Det startet egentlig i 1976, sier Ulf Geir Hansen (f. 1945). Han var med på førstebestigningen i 1968. I 1976 dro han til Hurrungane sammen med to andre for å gå «Jubileumsveggen» på vinteren.
– Men været var ikke noe særlig, så vi ga oss ikke i kast med ruta. Vi dro dit med oppakning og utstyr for å gå den, men endte med å gå andre ruter.
Jeg er egentlig ikke tilhenger av ekspedisjonsstil – å rigge faste tau og så videre – jeg ville egentlig gå den i alpin stil.
På 70-tallet hadde Hansen blant annet besteget Pillier du Frêney på Mont Blanc i alpin stil. I 1977 dro han tilbake til Hurrungane, og gikk helt opp til innsteget. For å komme dit må en først inn Skagadalen, over Bandet, og deretter flere hundre høydemeter ned igjen i Midtmaradalen.

– Da hadde vi med mat og brensel, men ikke telt. Men været var ikke noe særlig da heller. I 1978 traff han Doseth på en klatresamling i England, og nye planer tok form i løpet av vinteren. Hansens originale plan om alpin stil ble skrinlagt
– han satte sammen et nytt lag som skulle prøve i ekspedisjonsstil. Utstyr anno 1979.
– Vi hadde noen vanvittige doble lærsko, hver veide 4-5 kilo tror jeg. Jeg burde spart dem som et klenodium. Det var noen alvorlige greier å ha på beina, sier Svanemyr.
– Klatret dere mye med økser?
– Vi hadde med økser, men de hadde ikke samme formålet som i dag. Det var ikke aktuelt å klatre bratt fjell med isøks. Det var ingen som klatret på den måten den gangen. På ruta var det lite isklatring, det var stort sett fjell, som av og til var dekket av frossen mose.
– Dere gravde en snøhule og satte opp telt inne i den første bivuakken. Hvorfor det?
– Det var Ulf Geir som var veldig ivrig på det. En av leirene ble lagt på ei rasutsatt hylle, så det var litt sikkerhetsbetinga. Men jeg tror egentlig at det var mest fordi Ulf Geir ville få timene til å gå mens han hadde hviledag, sier Svanemyr. Hula ble gravd i full ståhøyde.Jubileumsruta opp store

– Vi hadde ikke spader, så den ble gravd ut med et grytelokk, sier Hansen.
Doseth ble dårlig først. I leir 2, godt oppe i veggen. I en reportasje han lagde for Vi Menn samme år skrev Svanemyr : «I en temmelig miserabel forfatning sank han sammen oppå en ryggsekk og lot seg overhodet ikke snakke til.»
– Vi hadde stekt opp karbonader og koteletter hjemme før vi reiste, og jeg antar at det var den maten som var blitt dårlig, sier Svanemyr.
– Han var innmari dårlig et døgn, men så ble han jo bedre igjen.
Hansen – som var eldre og mer rutinert – kan ikke huske kotelettene.
– Jeg spiste i alle fall ikke det, sier han. Ellers var oppdriften god de første klatredagene. Ifølge Hansens oppføringer tilbakela de flere hundre
høydemeter hver av de første dagene. Men på dag 3 strammet det seg til.
– Det jeg husker best fra klatringa er diederet vi måtte forsere midt oppe i veggen. Det lå en tynn hinne med is, kanskje 2-3 millimeter, over steinen, og det var nesten umulig å sikre, sier Hansen. De hadde med kiler og hexer, men mye av diederet ble sikret med bolter. På ett av bildene som ble tatt på turen, kan man se Svanemyr nedlesset av utstyr.
– Han så ut som et juletre, sier Hansen og ler. Etter diederet skjøt klatringen fart igjen. Det var mindre is og snø på ruta, og Hansen og Doseth kunne lede mesteparten i fri. Langfredag 1979 gikk de til sengs i sin nye bivuakk med toppen i sikte. Det var bare ett problem. På dagen for toppstøtet ble Dæhlie sjuk.
– Han var en stille type som aldri sa hvordan det sto til. Men da hadde han diaré og oppkast og Gud vet hva, sier Svanemyr. På ett av bildene som ble publisert fra turen gjør
Dæhlie sitt fornødne hengende i tau på et bratt
snøfelt.
– Det var jo ikke vanlig å se folk med rumpa bar på den tida, sier Svanemyr. Den siste dagen byttet Doseth og Hansen på å være i skarpenden. Bak kom Dæhlie og Svanemyr på tauklemmer. Tauene iset, så iblant grep ikke tauklemmene så godt. De toppet ut påskeaften 1979.
– Vi visste at dette var stort i norsk klatresport, men «Jubileumsveggen» var jo helt ukjent for publikum. Det vakte ingen stor oppsikt at noen hadde vært der og klatret, sier Svanemyr. Dæhlie var dårlig og et væromslag var i emning. De fire nøt ikke toppen lenge. De gikk ned eggen mot Lavskaret så fort beina bar dem etter en uke på tur. Svanemyr ble stående på toppen akkurat lenge nok til å ta et bilde av sporet fra de tre andre som forsvinner ned fjellryggen.

– Krevende vinterbestigninger var svært uvanlig i Norge på den tida. Forklaringen på at vi ble først var antakelig at vi tilhørte en ny generasjon som ville sprenge de trange rammene som begrenset utviklingen av klatresporten på 70-tallet, sier Svanemyr.

Epilog.
– Jeg møtte ei jente i Oslo og ble far sommeren 1980. Samme året dro Hans Christian til Yosemite. Han var alt bedre enn meg og hadde større ambisjoner, men den sommeren tok han et kvantesprang, sier Svanemyr.
Vinterturen opp «Jubileumsruta» i 1979 var første gang Doseth var på langtur sammen med Dæhlie. I 1984 forsvant de to på Great Trango Tower – på veggen som hadde prydet et dobbeltoppslag i turdagboka Svanemyr førte hjemme i Åndalsnes på 70-tallet. Svanemyrs fortelling om sitt møte med klatringen avsluttes slik :
– Jeg klarer fortsatt ikke slippe tanken på at det er en klatrer der ute et sted, en som er på veg hjem fra en lang, lang tur – og en dag skal vi ta oss tid til å prate ut om alle tingene, alt sammen.

    Norrøna Magasin