Trollveggen, februar 1980

Første vinterbestigning av den enorme Svenskeruta i Trollveggen ble gjennomført av tre unge nordmenn i februar 1980. 30 år senere er bragden urepetert.

- Å snu var hele tiden med i bildet, sier klatreren Kjetil Svanemyr. Han er 49 år nå, har lagt klatresko og klatretauet delvis på hylla og driver aktivt som langdistanse hundekjører. Men minnene fra førstebestigningen av Svenskeruta i Trollveggen er fortsatt tindrende klare. Året er 1980. Sammen med kamerat Håvard Nesheim og den kommende klatrelegenden Hans Christian Doseth møtte de på tøffe utfordringer i Trollveggens furete steinansikt.
- Nøkkelpassasjen var en vanskelig travers 700 meter oppe i ruta. Vi prøvde å kaste isøks rundt et hjørne, dinglet på tvilsomme skyhooks og foretok en hårete pendeltravers på dårlige bolter, men ingenting fungerte. Vi begynte å bli smådesperate. Tanken på 700 meter vanskelig rappellering ned en serie av overhengende veggpartier ga oss følelsen av at vi måtte opp, forteller Kjetil.
Det er Hans Christian som leder. Men selv den tekniske og råsterke klatreren fra Åndalsnes står fast. De tre kameratene har allerede vært mange dager i veggen. Det er februar: dagene er korte, nettene lange og fjellhyllene er ofte ikke brede nok til å gi plass til smale klatrerumper.
- Vi hadde kommet så høyt opp i veggen at en retur ned igjen fortonte seg som en særdeles seriøs oppgave. Opp til den fryktede traversen hadde vi hatt mye fin og ekstremt eksponert klatring, nesten hele veien teknisk ved hjelp av taustiger.

Hans Christian Doseth, Kjetil Svanemyr og Håvard Nesheim på førstebestigning av svenskeruta i Trollveggen

Det er tre unge klatrere som har gitt seg i kast med Svenskeruta, som før dette hadde hatt bare en sommerbestigning.
- Hans Christian og jeg var født og oppvokst på Åndalsnes, nærmest ved foten av Trollveggen. Vi hadde brukt mye tid på å studere veggen og de mange dramatiske historiene fra tidligere førstebestigninger. Etter noen ganske få år med allsidig klatring mente vi at vi var gode nok til å gjøre et forsøk. Men vinterklatring er en helt annen biff enn sommerklatring. I løpet av to uker kan det norske Vestlandet oppleve fire årstider. Minst.
- Vi skjønte nok allerede den gang at vi drev pionerklatring, men likevel er det
først i ettertid at jeg har innsett at vi var med på utvikle klatresporten til nye nivåer. Vi var unge og småfrekke og sterke i troen på at vi var gode nok!

Kjetil Svanemyr var 20 år. Året før hadde han og kameratene prøvd seg på
Svenskeruta vinterstid for første gang. Men den norske Kong Vinter er lunefull
og møkkavær innhentet klatrerne. Men denne gangen skal de dra på. Særlig Hans
Christian har utviklet seg til en tøff storveggklatrer etter at han sommeren før var
i Yosemite og gjorde unna noen av de tøffeste rutene på El Capitan. Hans Christian
ligger en mental dobbelcatch foran.
- Vi visste at denne traversen var det bare Hans Christian som kunne klare.
Etter en hel dag, utallige forsøk og intens gå på-vilje har Doseth forsert 30 meter, eller en knapp taulengde. De tre kameratene er forbi cruxet.
- Vi fikk en del snø og vind i løpet av de to ukene. Alt blir vått når det renner en jevn strøm av snø nedover veggen. Etter en lang dag med vanskelig klatring er det ganske tøft å måtte sitte i opptil 15 timer på ei 30 centimeter bred hylle, rett opp og ned. Når dagslyset endelig kommer er du mer sliten enn du var på slutten av dagen før.
Trollveggens 1000 høydemeter blir spist opp, taulengde etter taulengde. Etter 13 døgn i veggen når Kjetil, Hans Christian og Håvard toppen.



- På toppen kom stoltheten og gleden . Du blir sliten etter to intense uker. Det psykiske stressnivået gjør at du aldri slapper helt av. Nede i dalen ble vi møtt av radioreportere og aviser, og det var en underlig opplevelse for tre unge klatrere å bli mottatt som helter, forteller Kjetil Svanemyr.
Fortsatt står førstebestigningen av Svenskeruta på vinterstid som en bauta i norsk klatrehistorie. Ingen har repetert bragden og i dag har ras og utglidninger forandret Trollveggens ansikt. Kjetil tenker tilbake på klatringen som en fin tid, men det hviler også et vemod over minnene. Hans Christian Doseth var søskenbarnet til Kjetil. I 1984 omkom Doseth og Finn Dæhli under rappelleringen ned fra Trango Tower i Pakistan.
- Det var nok en av flere faktorer som gjorde at jeg trappet ned klatringen, sier Kjetil og blir alvorlig i stemmen. Men så lyser han opp.
- Hvis relativt uerfarne 19 åringer i dag hadde fortalt at de ville prøve seg på en tilsvarende krevende utfordring, så hadde jeg antakelig prøvd å advare dem. Vi var jo knapt tørre bak ørene.

 

    Norrøna Magasin