Trans Alaska

3000 kilometer, 282 dager, 46 bjørner, én Lars Monsen og ei jente på 20 som løy på alderen for å komme med. Dette er hennes historie.

på langtur i 1995 gikk Marit Holm gjennom hele Alaska– MARIT HOLM, hvor er du nå?
– I Stabbursnes i Lakselv i Finnmark.
– Hvor var du i mai 1992?
– Hahaha. Da var jeg i Trondheim og jobbet som avløser.
– Hvordan fikk du høre om denne berømte annonsen til Lars Monsen?
– Jeg fikk tipset av noen venner. «Du må lese Villmarksliv! Det er noen som søker etter deg.»

LIVET SOM LÅ LAT ENT . – Hvor mange er det som kommer fra Smøla på Nordmøre og drar på ekspedisjoner? – Ikke mange. Jeg føler at jeg ble født på feil sted. Men turlivet lå latent i kroppen. Da jeg endelig kom i rett miljø, blomstra jeg opp. Etter gymnaset flyttet Holm til Trondheim, ble med i Røde Kors’ fjellgruppe og  tartet med fjellklatring.
– Da tenkte jeg: nå er jeg kommet på rett hylle. Da hun vokste opp, trente hun friidrett, styrke, og alle mulige ballspill – «volleyball, basket, håndball, alle der du bruker hendene, ikke fotball, det var aldri noe for meg.» Les: Hun var veldig godt trent. Det skulle hun snart få bruk for.

I BLA DET VILLMARKSLIV søkte Lars Monsen etter turpartner over flere sider. Under sin tur Norge på langs hadde han fått en idé om å gå Alaska på langs. Og han ville gjøre det sammen med ei jente. – Jeg hadde drømt om å dra på ekspedisjon ...Eller: Jeg visste at jeg skulle på ekspedisjon etter hvert. Så det ville være midt i blinken for meg å komme med, sier Holm.
– Hva gjorde du etter å ha sett annonsen?
– Da skrev jeg et brev om de mange fine turene jeg hadde vært på, om allsidighet og hvor flink jeg var ... Jeg måtte skryte litt. Jeg løy på alderen, da ...
– Hvor gammel skrev du at du var?
– 24.
– Hvor gammel var du da?
– La meg se ... 21. Eller 20, snart 21. Jeg skrev et sånt pent 4-tall som kunne ligne på et 1-tall.på langtur i Marit Holm gjennom hele Alaska

HUN BL E IKKE AVSLØRT før lenge etterpå. Lars Monsen fikk 38 svar, og valgte ut fem jenter som han tok med på hver sin prøvetur sommeren 1992.
– Han prøvde å gå fra meg, sier Holm
– Med vilje?
– Ja, ja, det var en del av testen.
– Hva gjorde du da?
– Jeg småløp bak. Dette var på Dovre, det var bare stein overalt. Men jeg var i veldig god fysisk form på den tida. Det var bare å gi gass. I en anmeldelse av Alaska-boka skrev en anmelder at Holm ble utsatt for «kvalifiseringsprøver i fysisk utholdenhet, navigasjonskunnskaper og smerteutholdelse som ville skremt vannet av hvilken som helst marinejeger.»
Det virker ganske presist.
– Jeg gir meg aldri. Det er mitt motto. Jeg har mye krefter, det er bare å øse ut, sier Holm. På toget hjem visste Monsen at han har hadde funnet den rette jenta.
TRENING STURENE de la ut på sammen ville vært «mitt livs tur» for nesten alle andre mennesker. To måneder på Finnmarksvidda vinteren 92/93. 900 kilometer over nordkalotten til fots sommeren 1993. 50 dager på Tana-vidda vinteren 93/94. Sommeren 1994 hadde de hvert sitt opplegg: Lars 90 dager i Børgefjell, Marit gikk Nordland på langs. Tilsammen 280 døgn i felt. Turene ble brukt til å være forberedt på alle slags situasjoner som skulle kunne oppstå i Alaska.
– Dere spiste hundemat?
– Det var greit å spise hundemat ei uke. Det smaker hverken godt eller dårlig.
Jo, faktisk litt godt når man er sulten ... Man blir treg i magen, men formen var OK. Etter hver tur skrev de evaluering til hverandre. Etter den første treningsturen skrev Lars Monsen: «Områder du kan bli bedre på er jakt, fiske, båltenning og kunnskap om hvilke typer brensel som duger.» Kort sagt: Bli mer som Lars Monsen.

Langtur med Norrøna klær gikk Marit Holm gjennom hele Alaska
DET FINN ES EN NETTSIDE som heter «Lars Monsen Facts», basert på en lignende side om actionfilmhelten Chuck Norris. Noen utvalgte facts:
«En gang Lars Monsen var tom for proviant åt han en varde».
«Bjørnen går ikke i hi, den gjemmer seg for Lars Monsen».
«Lars Monsen gjør opp ild med bare hendene».
Av disse faktaene kan det tredje lettest avkreftes. 1994 var året da Lillehammer arrangerte OL, det var året da Norge for andre gang stemte nei til EU. Det var også året Monsen og Holm dro til Alaska. Fra før hadde Alaska opplevd rush etter pels, laks, gull og olje. Nå kom en mann og en kvinne og en hund. Alt de ville var å ta seg gjennom hele Alaska ved egen muskelkraft. Sist i november 1994 fløy de Oslo-København-Seattle-Anchorage. Derfra videre med lokalfly til Barrow, langt nord i Canada. Planen var å være der i mørketida og starte ferden sørover i februar. Der var så kaldt at Monsen en gang brukte 12 fyrstikker for å få fyr på primusen. Men det var ikke kulda som bekymret Holm.
– JEG SKRUDDE MEG LITT OPP på egenhånd, sier Holm. Under mørketida fikk hun god tid til å ligge i teltet å tenke.
– I mørket er det litt uoverskuelig å forsvare seg hvis en isbjørn angriper. Og så var jeg ikke sikker på å treffe hvis jeg måtte skyte. Da føler man seg sårbar. Etter to år og 280 treningsdøgn bestemte de seg for å snu opp ned på turen. Fordeler: Færre isbjørner. Enklere elvekryssing. Slippe å vente, de kunne begynne å gå nå med en gang. De tar beslutningen, finner et fly som går fra Barrow til False Pass lengst sør, betaler 12 000 og starter ferden til fots – sørfra – 31. desemeber 1994.

på langtur i 1995 gikk Marit Holm gjennom hele AlaskaOM MAN LESER Lars Monsens bok fra turen, sitter man igjen med et inntrykk avet umenneskelig slit, spesielt for Marit Holms del.
– Nei, jeg kjenner meg ikke igjen i det. Det hendte at jeg var så utmattet at jeg sto og svaiet i trær og at tårene kom. I et øyeblikk er du kollapsen nær, men i det neste setter du pris på naturen, sier Holm.
– Jeg er nok litt annerledes enn folk flest: Jeg synes det er godt å være utmatta.
Det er ikke vondt, det er godt. Jeg elsker å svette, slite og holde på. Hva man syns er vondt er et definisjonsspørsmål.
– Hvordan var en vanlig dag på turen?
– Hver dag våknet jeg med stor spenning og stor glede. Vi følte oss som nyoppdagere
– jeg elsker følelsen av å gå og oppdage nytt land, nytt terreng. Å kunne velge fritt: Hvor skal jeg gå nå? Hvor skal jeg legge ruta?
– Hvordan er det å være på tur så lenge?
– Å få lov til å oppleve skiftene i årstidene mens man bor ute er en helt spesiell opplevelse. Å bo i naturen nesten et helt år gjør at man finner roen og tenker at: Her bor jeg. Under ei furu eller i et lite telt, sier Holm.
– Man føler seg kanskje mer som et dyr – som vi jo er, selv om vi tror at vi er spesielle som mennesker – og jeg følte meg utrolig takknemlig for å få være en del av naturen.
– Hvor lenge må man vær på tur for å få langtur-følelsen?
– I alle fall én måned. Den første uka har man stresset fra pakking og reising i seg. Og den siste uka begynner man å tenke på alt man har å gjøre når man kommer hjem. Den følelsen av at den ene uka bare tar den andre ... Den er god.
– Hvordan holdt dere styr på dagene?
– Vi skrev dagbok! Mye går etter klokka når man er på tur. Det er faktisk en av de viktigste orienteringsmidlene. Så dagene holdt vi styr på.
– Har du lest dagboka i ettertid?
– Nei.
ET PAR. – Lars sa klart at «det skal ikke skje», sier Holm. Å bli kjærester, altså.
– For meg var ikke det noe mål i seg selv å ikke bli kjærester, det var heller ikke
noe mål å bli det. Men så proklamerte Lars en kveld at han var forelska i meg.
– Og du?
– Jeg likte ham godt. Proklamasjonen skjedde under en av treningsturene i Norge i 1993, og var starten på et forhold som varte i sju år. De siste fire månedene på Alaska-turen sov de i samme sovepose. Men middag, det spiste de ikke sammen på turen.
– Vi hadde med én gryte. Vi lagde middag på omgang, vi spiste aldri sammen.
– Hva?
– Vi hadde hver vår mat, det var for å ikke bære et gram ekstra. Og det ville blitt sure miner om vi skulle ha delt fra samme gryta ...De spiste bedre hver gang de stoppet i landsbyer for å proviantere.
– Når vi kom inn til landsbyer, sto vi der illeluktende på veien og lurte på om vi skulle gå opp eller ned veien. Da kom det alltid noen løpende imot oss, ønska velkommen, tok imot oss og lot oss spise, bo og vaske tøy. De lokale var alltid imøtekommende, og møtene med dem var en viktig del av turen.
– Du ble fridd til?
– Ja ... hahaha.
En lokal indianer som møtte dem la igjen en lapp om at han gjerne skulle ha giftet seg med henne, om det ikke hadde vært for at hun alllerede hadde følge.
– Skjer det ofte når du er på tur?
– Det skjer ikke ofte, kanskje litt for sjelden ...
ALASKA. Bare navnet framkaller bilder av hardføre fiskere, heliskiing og hensynsløs villmark. Men det var ikke det som bremset nordmennene de første månedene i sør på Alaska-halvøya.
– Ut fra boka får en inntrykk av at det var mye tuer og kratt?
– Det var utrolig mye kratt.
Tuer så langt øye kunne se, kratt så tjukt at dagsmarsjene bare ble noen skarve kilometer – etter ti timer med strev. Marit hadde fått seg en motivasjonsknekk før de startet på turen. Begge får influensa. Først prøver de videre. Så snur Marit. De går ei mil tilbake, tar seg inn i ei hytte ved den provisoriske flystripa Hereenden Bay. Der finner hun en radio, kaller opp en kjenning de møtte i forrige landsby på kanal 72, og får kontakt. En time seinere flyr hun noen mil til neste landsby, Bear Lake, der hun skal vente på Lars.
– Det var et nederlag å skulle flys noen av strekningene sydpå, men jeg var noe motløs og så klart at noe annet ikke var mulig. Så da nytter det ikke å henge
med nebbet. Er det umulig så er det umulig... Lars Monsen prøvde videre på egenhånd. Men kombinasjonen dype kløfter, kratt, tuer og sykdom stoppet ham også.
– For Lars var det verre. Han er sånn at dersom han har satt seg et mål, så er det bare det som gjelder.
– Hva med sponsorene?
– Jeg tror ikke det hadde noen betydning. Ekspedisjonen i seg selv var så unik at et flylift gjorde bare storyen bedre.
på langtur i 1995 gikk Marit Holm gjennom hele AlaskaPÅ TUREN GJENN OM kratt og granskog, over tuer, fjell og elver ble det mange møter med dyr. Moose, bever, jerv. Og i alt 46 bjørner.
– Man roer seg veldig når man har møtt fem bjørner. Holm og Monsen fulgte 10 forholdsregler for å hanskes med bjørnene. Regel 2: «Lag masse lyd under forflytning».
– Hvordan er det å gå med bjelle?
– Det ... det er det klart man skal venne seg litt til, for meg var det unaturlig å snakke høyt, synge og bruke bjelle – vi bråkte mer jo tettere krattet ble. Det var forøvrig på denne turen at Monsen begynte sin karriere som bjørnehvisker. En svartbjørn ved Tango Mountain svarte pussig nok ikke på flere «Morn dø!». Idag er Holm helt kurert for bjørnefrykten.
– Mennesket står jo ikke på menykartet til bjørn. Den er mer redd enn deg, og stikker av så snart den får ferten av menneske.
– Dere møtte ulv også?
–Følelsen av å sitte ved leirbålet ved en elvebrink når det begynner å mørkne og høre ulven hyle ... det er helt vanvittig. Man får ståpels på ryggen. Det er toppen av villmarksopplevelse.
HELE TUREN GIKK fra False Pass i sør til Kaktovik i nord. Kyst, skog, vidde. Snø,elv, tundra. Det aller meste av distansen til fots, bare et par titalls dager på ski. 3000 kilometer. Bryte leir, gå, slå leir. Fra så kaldt at Monsen lot bikkja ligge inne i teltet til så varmt at samme bikkja fikk heteslag og måtte ligge en dag i et myrhøl.
– Hvordan opplevde du de siste kilometerne?
– Vi kom fram til havet og skulle gå den siste dagmarsjen langs kysten. Da var jeg tom i hodet og tom i kroppen. Det er tvetydig: Du har lyst til komme fram. Samtidig tenker du: Er det slutt nå? Er eventyret over? sier Holm.
– En del av deg har bare lyst til å snu og begynne å gå tilbake.
De kom fra 19. september 1995. Selve turen tok 282 dager. I tillegg kom måneden i nord før de startet.
– Vi bodde ett år i villmarka. Det som er vanskelig er å flytte ut fra villmarka. Den første tida i sivilisasjonen er fin. Å sove i seng, å lage mat på et kjøkken. Men så begynner man å savne stillheten.
IDAG er Holm 39 år og jobber som veterinær i Lakselv. Hun bor i ei hytte på 38 kvm med 17 hunder sovende utafor.
– Hvordan formet turen deg?
– Alle turer er med på å forme livet. På Alaska-turen ble jeg veldig klar over at man tåler mye, mye mer enn man tror, både fysisk og psykisk. Man blir trygg på seg sjøl og på at dette, dette er det som gjør meg lykkelig: Å være ute i naturen.
– Hvordan tenker tilbake på turen?
–For meg står den som et eventyr.
– Hva mer?
– Det er mange bilder. Alle de fine leirplassene ... hver leirplass blir jo ditt hjem. Pause.
– Det hender jeg får bilder i hodet.
– Som hva?
– Å stå på en fjelltopp, se sørover og tenke: Så langt som du kan se nå, der kom vi fra. Og så snu seg, se nord: Vi skal lengre enn vi ser nå. Vi skal lengre enn horisonten.
Kilde: Boka «Til fots gjennom Alaska» (Gyldendal, 1996) av Lars Monsen, Marit Holm og Toini:

    Norrøna Magasin