Tilbake til iskalotten på Sørlige Patagonia

Den sørlige innlandsisen i Patagonia er den største i Sør- Amerika og ligger i Andes mellom Chile og Argentina.

Dette er et vilt område, med få mennesker, ingen kart, ekstremvær og med isbreer som springer frem mellom de store Andesfjellene ned mot stillehavet. Jeg har vært der før, i 2003, da Thomas Ulrich og jeg for første gang krysset den 500 km lange innlandsisen uten etterforsyninger. Minnene fra den gang fortalte meg at jeg skulle forberede meg på våte og forblåste forhold samt utallige bresprekker.

Denne gangen er vi fem; Hallgeir, Ola, Thorleif fra Norge, og Vincent fra Frankrike. Planen var å gå på ski opp til Jorge Montt breen på vestsiden, opp til platået og derfra bevege oss østover helt til El Chalten i Argentina. Vi bestilte en båt fra den lille byen; Tortel, på den chilenske vestkysten, og seilet sørover mote Jorge Montt-breen. Ved en ferskvannsinnsjø ikke langt fra kysten slo vi leir for første gang, og fikk også prøvd fiskelykken. Flere fine ørreter fungerte bra som middag den kvelden.

Vincent Colliard har satt fisk på menyen for kvelden

Været kan være ganske ekstremt i Patagonia med store mengder nedbør i flere dager og uker, og langs kystområdet i Patagonia er det store områder med (kald) regnskog. Denne skogen er omtrent ugjennomtrengelig uten machete eller lignende verktøy. Bare det å bevege seg noen hundre meter kan ta flere timer. Høyere opp består vegetasjonen av ufruktbar stein dekket av mørk mose og lav. Det er en todagers tur å komme seg gjennom skogen og opp til isbreen. Med ca. 60 kg utstyr hver er dette en skummel etappe på glatte stener, men heldigvis på den tredje dagen kan vi konstatere at vi står på is.

Det kan være tett på stien i Patagonia for å komme til isen

Da vi ankommer breen ser vi dessverre at inngangen til selve isbreen som jeg brukte i 2003, ikke eksisterer lenger. Store deler av isbreen har smeltet bort i løpet av de siste ti årene og i de lavere partiene vil jeg si breen har sunket med 70-80 meter og trukket seg tilbake omtrent 500 meter. Dette gjorde at vi var nødt til å finne nye ruter ettersom landskapet hadde forandret seg såpass mye. Bresprekker var det nok av, og de var dype også. I tillegg var dette en bre som beveget seg ganske mye og dette gjorde at det var et kaos av is på vår vei. På det ene leirstedet vi hadde i et område med mye bresprekker våknet vi opp og hadde beveget oss 9 meter fra hvor vi opprinnelig hadde slått leir. Den eneste veien vi kunne gå var nær fjellene, men strømmen av is som beveget seg inn fra sidene gjorde det vanskelig å komme gjennom.

Norrønaambassadør Børge Ousland tilbake til Patagonia

På disse delene av isbreen brukte vi steggjern de første to dagene, da det ikke var snø nok til å gå på ski. Steggjern og isøks er nødvendig utstyr på bratte, isete bakker, men ski er mye tryggere når det gjelder å krysse snø-broer på grunn av bedre fordeling av vekt. I tillegg er steggjern skarpe gjenstander og kan forårsake alvorlig skade til både folk og annet utstyr. Dag to på breen ble Vince tråkket på med et steggjern som skar gjennom foten hans. Det så ganske ille ut; vi satt ham på antibiotika, tok sleden hans og fortsatt oppover breen. (Ved ankomsten i El Chalten etter at Vince fikk tatt røntgen av foten sin fant vi ut at foten faktisk var brukket).

Børge Ousland tilbake på isen i Patagonia

Det tok oss ti dager å nå det 1500 meter høye platået. Med klar himmel og flotte skiforhold fikk vi endelig litt fremgang. Dette er en helt annen verden. Det er disse ujevne taggene som stiger frem mellom isen, noen av dem på opptil 4000 meter høye, som gjør Patagonia så vild og spesiell. Sist jeg var her var disse fjellene dekket i tåket, så dette var en ny opplevelse også for meg. Bra vær varer dog sjelden lenge i Patagonia, og da vi ble truffet av vindkast på mer enn 20 meter i sekundet, måtte vi holde teltet en dag. Neste dag var ikke mye bedre, men vi var ikke lenger sentrum av stormen og med vinden i ryggen fortsatte vi på ski. Her måtte vi navigere i blinde ved hjelp av satelittbilder, som er den tryggeste måten å gjøre det på siden det ikke finnes noen normale kart over området. Man kjøper bare satelittbildene med grader og minutter, og med tilnærmet riktige GPS koordinater så kan man fortsette også i dårlig vær, i taulag vel og merke.

Inn i det hvite. Børge Ousland i sitt rette element.

Den siste natten på isbreen hadde vi slått leir i total whiteout, og uten noen forventninger våknet vi deretter opp til strålende klar himmel med Cerro torre ruvende over oss. Vi befant oss nå ikke langt fra Marconi Pass, og snart ville vi også få se fitz Roy, et annet kjent, populært fjell for erfarne klatrere. Begge fjell består av nydelig granitt, og er på mange måter Patagonias landemerker. Paso Marcony var lett, bare en bratt snødekt bakke som ledet vei ned til Lago Electric. Også her kunne jeg se at breen hadde trukket seg mange meter tilbake siden jeg sist så den, og dette gjorde passet ekstra farlig å gå gjennom. Store is-pinakler som hang rett over ruten vår gjorde at vi måtte bevege oss så fort som mulig gjennom passet for å hindre mulige ulykker.

Patagonia

Den siste dagen kunne vi igjen gå på beina med sekken på rygg, og vi gikk ut østover gjennom en dal. På denne siden av isbreen er det mye tørrere, og man slipper den tykke jungelen som finnes på østkysten. Gradvis ser vi naturen våkne til livet rundt oss, fra små gresstrå og blomster til gammel skog med svære trær lenger ned i dalen. Nå som vi hadde brukt opp mesteparten av matrasjonene og brennstoffet vi måtte bære på, gikk det lett å bevege seg, og vi klarte hele dalen i en etappe. Det er en deilig følelse å nå veien og ta av sekken fra våre såre rygger og sette oss i den ventende bilen. Vi endte turen vår i El Chalten, en liten by som er kjent for å være en klatre «hub», og avsluttet med et kjempemåltid hvor vi endelig fikk hive oss over den argentinske steken vi hadde drømt om så lenge!

Anbefalt tur utstyr:

    Norrøna Magasin