Norrøna

Bratt Antarktis

– Hvis jeg skal oppsummere denne turen til Ulvetanna, så vil jeg si at den var preget av for mye utfordrende vær, for lite tid, ikke nok mot, godt vennskap, magiske omgivelser – og fortsatt noen prosjekter som må fullføres.

Forteller Robert Caspersen, vel hjemme etter sin fjerde tur til Antarktis og den tredje til magiske fjellet Ulvetanna.

Norrøna ambassadør Robert Caspersen prøver seg på Ulvetanna igjen

Teamet – som besto av Robert, Ivar Tollefsen og Trond Hilde – fikk dessverre dårlig vær i tre av de fire ukene de hadde tilgjengelig. Selv den «gode» uka var overraskende kald på grunn av en stabil, isnende vind. Utfordringene begynte allerede i Cape Town, på vei til Antarktis. På grunn av en storm ved Novo – den russiske flystripen i Antarktis hvor teamet skulle lande – ble det mye venting i den sørafrikanske storbyen.
– Da vi endelig landet i Novo, fløy vi videre til Ulvetanna dagen etterpå, forteller Robert. Det så bra ut. Vi var optimistiske. Men fem minutter før vi nådde Ulvetanna ble været dårligere. Vi kunne ikke se noen ting. Piloten sa det var umulig å lande. Så vi returnerte til Novo i stadig verre værforhold. Og der satt vi, i en uke på flybasen, og ventet på at stormen skulle gi seg. Det var svært frustrerende. To uker av turen var passert og vi var fortsatt ikke fremme ved fjellet.

Base Camp ved Fenrikkjeften

Så oppsto plutselig et værvindu. Klatreteamet satte seg i flyet og landet like ved Ulvetanna. Da de sirklet rundt fjellet under innflyvningen, fikk Robert studert den planlagte klatreruta opp nordøstryggen såpass nøye at han begynte å tvile. Det var mye mer snø i den nedre delen av ruta enn han noensinne hadde sett. Han visste at det var usikrede sva under denne snøen – og at snøen ville være løs og til ingen hjelp når det gjaldt å sikre. Robert forsto at de ville komme til å bruke mye tid på å skrape vekk snø for å finne klatretak og riss til å sikre i. I tillegg så den midtre delen av ryggen mye lenger ut enn han hadde håpet – og stadig skarpere mot toppen
av ryggen.
– Likevel bar vi alt utstyret til bunnen av klatreruta og startet klatringen, sier Robert.
– Men jeg hadde hele tiden en rar følelse i magen, og en tydelig stemme i hodet, som fortalte meg at dette prosjektet ikke var realistisk. Jeg følte meg ikke godt nok forberedt til denne typen klatring. Vi ville på ingen måte klare å klatre midtpassasjen på 900 meter på én dag uten overnatting. Det så mer ut som en tredagerstur. Og vi kunne ikke se noen hyller hvor vi kunne sette opp teltet. Og vi hadde dessverre ikke tatt med oss en port-a-ledge.

Ulvetanna krever tøffe tak av Robert Caspersen

Etter to taulengder kastet Robert inn håndkleet. Han hadde ingen tro på at de ville klare å klatre ruta under de rådende forholdene. Ivar og Trond støttet beslutningen, og teamet vendte oppmerksomheten mot et mer realistisk prosjekt: sørryggen på Ulvetanna. Dette er på ingen måter lett klatring, men den ruta er mulig å gå uten port-a-ledge. Den starter med en veldig bratt vegg på ca 350 meter, som gir adgang til et stort platå på sørryggen. Her ville det være mulig å sette opp et vanlig telt. Ryggen videre så ikke ut som om den var teknisk vanskelig – men lang og med mye løst og vanskelig sikret fjell.

Dårlig vær preget turen til Antarkits og Robert Caspersens siste forsøk på Ulvetanna

– Vi brukte to dager på å klatre den bratte veggen, forteller Robert.
– Vi fant bolter på alle standplassene etter de to tidligere forsøkene på ruta av det sveitsiske teamet som var der i 2001 og det franske teamet som var der i 2009. Dette gjorde klatringen raskere og mer behagelig for oss. Vi kunne forstå deres bruk av bolter på standplassene siden dette også var rappellinja, og siden rissene var svært vide og krevde meget store kamsikringer. Men mange av boltene underveis i taulengdene virket unødvendige. Det var likevel svært eksponert og flott  klatring. Været ble dårligere igjen den dagen teamet jumarerte opp til platået for å sette opp et lite telt til toppforsøket. Først kom lett snøvær, deretter vind. Men oppe på ryggen var de likevel godt posisjonert for toppforsøket. Etter en svært trang natt i et lite tomanns telt satte trioen av gårde tidlig om morgenen. De fant fort ut at ryggen var mer komplisert enn de hadde forventet. De rotet litt med veivalget og etter åtte timer hadde de ennå ikke nådd den bratteste delen av ryggen. Det  gikk for sakte. I tillegg slet de alle med kalde føtter. Et par forfryste fingre var også bekymringsfullt. Været var overskyet og grått. Ingen varmende sol, men en kald vind. Utsiktene til en 24 til 36 timers non-stop klatretur til toppen virket ikke særlig forlokkende. Og de visste at været ville bli enda verre innen 24 timer – en ny
storm var varslet.
– Det var en vanskelig og ego-sårende beslutning å ta, men alle våre rasjonelle tanker gikk i retning av å snu. Så vi rappellerte ned, sier Robert.



Da de våknet i teltet neste morgen, ved foten av Ulvetanna, var de midt i en snøstorm. I fire dager lå de i soveposene og ventet på at stormen skulle avta. På den femte dagen blåste det fortsatt mye, og det var på ingen måte ideelle klatreforhold. Men for å dempe frustrasjonen bestemte teamet seg for å bruke dagen på å gå 35 km på ski til et annet fjellområde de ikke hadde undersøkt tidligere : den sørlige delen av Holtedahlfjella.
– Vi hadde forhåpninger om å kanskje få klatret noen lettere fjell – selv om værforholdene ikke var de beste, forteller Robert.
– Det fikk vi til. Dagen etter startet vi fra vår nye leir ved foten av Holtedahlfjella – og gikk 40 km på ski og besteg seks lette fjell. Vi fant en varde på toppen av Skorvestallen og restene etter en varde på toppen av Svartnupen, så her hadde det tydeligvis vært folk før oss. Neste dag kunne by på sesongens beste vær.
For første gang på turen kunne Robert, Trond og Ivar oppholde seg utenfor teltet uten å plages med vind og streng kulde. De kunne senke skuldrene og nyte tilværelsen, om dog med en bitter smak av noe uforløst…
– Tenk om det hadde vært slike forhold hele tiden, sier Robert.
– Da kunne vi klatret uten hansker og med svasko på føttene. Det var som om fjellene pekte nese til oss. Ikke bare det: de fristet oss. Ga ny næring til drømmene våre. Og nok en gang fikk vi følelsen av å være svært små og ubetydelige i denne storslåtte naturen – forsvarsløse mot Moder Jord og alle hennes krefter. Samtidig fikk vi melding på sattelittelefonen fra Novo at var en heftig storm rett rundt hjørnet – kanskje den verste stormen for sesongen. Derfor ville de komme og hente oss med flyet med en gang. Det var den ferien…

Norrønas trollveggen produkter

Norrøna Magasin