Portrett: Klatreren

Magnus Midtbø er en av verdens aller beste klatrere. Og han er en av Norrønas nyeste ambassadører.

Magnus' kjente finger-pull-ups.

Klokka er rundt to om natten. Høyt oppe i de sveitsiske alpene kjører en hvit Ford Connect varebil i god fart på svingete veier. Bak rattet sitter en rødhåret nordmann med oppsiktsvekkende store biceps og triceps. Han har kjørt langt. Han har – på mange måter – vært på en evig reise helt siden han var tenåring. Nesten alltid alene. Nesten alltid med metal eller hardrock på ørene. Plutselig ser han at det kommer en politibil med fulle sirener bak ham. Ikke bare det : nå kommer en politibil med blålys rett mot ham, også. De to politibilene skrenser opp på hver sin side – slik at varebilen blir sperret inne i tunellen. Snart er den unge nordmannen omringet av menn i uniform. De peker på ham med pistoler.

Men først : la oss spole tilbake til 1992. Hjemme hos familien Midtbø i Bergen står fire år gamle Magnus og stirrer opp på en fem meter høy stolpe i huset. Foreldrene har forelengst oppdaget at den vesle gutten er en aktiv krabat – som løper, hopper, spiller fotball, faller ned trapper og – ikke minst – klatrer. Nå smyger Magnus seg opp stolpen, han er snart to
meter over bakken, tre meter, fire meter, fem meter.
– Hvis du faller nå, så slår du deg kraftig, sier faren til Magnus.
Magnus bryr seg ikke. Han har full kontroll. Og foreldrene gir heller ingen ordre om at han skal komme seg ned. Etter å ha studert utsikten fra toppen av stolpen en stund, klatrer Magnus rolig ned igjen.
– Klatring er livet mitt.
Han sier det rett ut. Han nøler ikke. Han mener det. Magnus Midtbø, nå 24 år, sitter tilbakelent i kafeen ved siden av Klatreverket, Norges største klatresenter i Oslo. Han holder rundt en liten kaffekopp med kalkede fingrer. Han er blitt mer kjent det siste året – spesielt etter at NRK sendte en times
tv-dokumentar om ham. En tv-scene hvor Magnus tar en rekke pull-ups med kun én finger har snart fått en million seere på Youtube.
– Når begynte du egentlig å klatre, Magnus?
– Jeg liker selvsagt å tenke at jeg har klatret hele livet. Men første gang jeg var i en klatrevegg, var jeg 11 år. Foreldrene mine tok meg med til Bergenshallen like ved der vi bodde. Det var kanskje den største dagen i mitt liv. Jeg skjønte med en gang at klatring var noe helt annet enn fotball og tennis –
noe eget, en utrolig bevegelsesglede, en spesiell stemning. Det første halvåret fikk jeg og en kompis penger til å klatre med en instruktør én time i uka. Det var en hellig time, altså. Etter dette første halvåret kunne jeg klatre så mye jeg ville. Så da flyttet jeg rett og slett inn i klatrehallen. Jeg gjorde lekser
der, spiste der og trente der.

Magnus klatret hele tiden. Og han ble raskt god.
Veldig god.
– Jeg klatret vanskelighetsgraden 7b + etter ett år. Etter to år klatret jeg 8a og kom på landslaget. Det stoppet ikke der. 14 år gammel begynte Magnus å reise rundt i verden for å klatre i verdenscupen og prøve seg på vanskelige klipperuter. Da han var 16 vant han junior-VM.

– Hvordan ble du så god til å klatre?
Magnus tenker seg om. Svarer ikke med en gang.
– Det var min greie, på en måte. Foreldrene mine klatrer ikke – de har aldri pushet meg til å bli bedre. Jeg pusher bare meg selv. Og så har jeg valgt å gå mine egne veier.
– Hvordan da?
– Da jeg begynte på landslaget var alt bare rot. De hadde tiårsprogrammer. De sa : «enten kan du bli litt god nå eller veldig god om ti år.» Det var ikke noe gøy å høre for en utålmodig 12-åring. Jeg så heller på hvordan de beste i verden trente – og fikk raskt avkreftet landslagets treningsstrategi. De
beste tenkte ikke mengdetrening. De beste gir alltid maksimalt på alle ruter, hver gang, hele året rundt. De beste velger kvalitet framfor kvantitet. Da jeg var 14 år gammel spurte jeg lederen for Olympiatoppen i Hordaland om han var enig i klatrelandslagets treningsopplegg. Han var helt uenig. «Du må gjøre det du skal bli god på. Skal du bli god til å løpe 1 000
meter, må du løpe 1 000 meter», sa han. Han tenkte likt som meg.
– Hva synes du om nivået på klatringen i Norge?
– Det er lavt. Det er altfor lett å komme opp på et godt nasjonalt nivå. Og for de fleste er det behagelig å holde seg der – blant de beste i Norge. Men det er milevis fra norsk toppnivå til internasjonalt toppnivå. I Norge er det for mye vafler og brus og tap og vinn med samme sinn. Vi må bli flinkere til å finne talentene. Og det er ikke nødvendigvis de som er gode til å klatre når de er 13 år gamle, men de som brenner mest for klatring. De som har en endeløs indre motivasjon.
– Kunne du tenke deg å bli trener selv?
– Ja, kanskje. Men da måtte de jeg skulle trent vært veldig, veldig motiverte. Jeg tror ikke det fins så motiverte klatrere i Norge akkurat nå. For å bli god i klatring i dag trenger man egentlig den kinesiske eller østeuropeiske treningsdisiplinen.

Céüse, Fontainebleau, Siurana, Santa Linya, Cote d’Azur, Trøndelag, Rodellar. Magnus har reist rundt i verden i over ti år allerede. Han har overnattet på jernbanestasjoner. Han har overnattet i huler. Han har besøkt et utall land, byer, klatresentre og klipper. De store klatreidolene fra barndommen er nå Magnus venner.
– Hva kjennetegner verdens beste klatrere?
– Store ego.
– Hva mener du?
– De har mye selvtillit. De har ikke noe respekt for rutegradering. De bare kjører på.
– Har du mye selvtillit selv?
– Nei.
– Det kan du ikke mene?
– Jeg skulle gjerne hatt mer selvtillit. Jeg må på en måte booste den selvtilliten jeg har. Men jeg jobber med saken.

Midtbø climbing

Magnus kommer til finalen i de fleste verdenscupkonkurransene han deltar i. I tillegg klatrer han
verdens vanskeligste ruter. Den hardeste ruten han har gått er «Ali Hulk» (9b) i Spania. Nå drømmer Magnus om å gå en annen monsterrute : «Neanderthal» (9b) – også den i Spania.
– Det er bare én som har gått den før meg, og det er Chris Sharma. Han er nok den beste klatreren i verden gjennom tidene. Han brukte flere år på å gå denne ruta, så hvis jeg klarer å gå den nå snart, så ville det vært frekt. Magnus ler.
– Hvordan forbereder du deg til en slik rute?
– Jeg blir helt ADHD av å tenke på «Neanderthal» – jeg kan sitte og se en film på kvelden, og etter at filmen er ferdig så husker jeg ingenting, for det eneste jeg har sittet og tenkt på
er neste flytt på denne klatreruta, hvordan krystallene ser ut på
veggen, slike ting. Jeg blir helt hektet. Når jeg er på ruta, må alt klaffe. Absolutt alt. Vær. Temperatur. Dagsform. Og så
kan jeg ikke begynne å tenke. Alt må gå på rutine, på instinkt. Så fort du begynner å tenke, så blir du spyttet av ruta.
– Men blir du ikke nervøs av at det bare er Chris Sharma som har gått ruta før deg?
– Jeg kan ikke la meg vippe av pinnen. Jeg må tenke at jeg er bedre enn ham, at Sharma er blitt gammel. Hehe. Jeg sier det ikke høyt, selvfølgelig, men jeg må tenke slik.
– Ville det vært enklere for deg å slutte med konkurranser og kun klatre verdens vanskeligste klipperuter?
– Ja. Samtidig har jeg veldig lyst til å vise at jeg kan vinne et verdenscuparrangement før jeg slutter å konkurrere. Jeg skiller meg litt ut allerede – for jeg er den eneste i verdenscupen som også har gått en 9b ute. De andre verdenscupdeltakerne klatrer kun på plast. Det klarer jeg ikke. Jeg må klatre både ute og inne for å holde motivasjonen oppe.

Om noen år ønsker Magnus å ta med seg de ekstreme klatreferdighetene sine ut i høyfjellet. Han har begynt å tenke på storvegger.
– Hvis jeg finner den riktige partneren og det riktige prosjektet, så er jeg klar.
– Hva drømmer du om?
– Jeg har lyst til å klatre Trango. Den veggen lokker. Det må jeg innrømme. Men for meg holder det ikke bare å gå en eller annen klatrerute i en eller annen storvegg. Jeg må pushe grensene. Jeg vil gjøre noe banebrytende på verdensnivå.
– Andre planer?
– Ja. Vi kan ikke la utenlandske klatrere være de eneste som går harde storveggsruter i Norge. Vi må ta æren tilbake – på Blåmann i Troms og i andre norske vegger.

Fra januar 2013 har Magnus Midtbø vært Norrøna-ambassadør.
– Hva har du lyst til å bidra med i Norrøna?
– Jeg liker at Norrøna er et norsk selskap. Det gagner alle i det norske klatremiljøet at vi støtter opp om norske aktører. Jeg skulle for eksempel ønske at alle som bygger nye klatrevegger i Norge benytter norske leverandører. Det vil styrke den norske kompetansen – og igjen styrke klatremiljøet. I Norrøna vil jeg gjerne hjelpe til å utvikle nye produkter for klatrere. Og så ønsker jeg selvsagt å skape oppmerksomhet rundt merkevaren.

Tilbake til de sveitsiske alpene – hvor to politibiler har sperret unge Magnus Midtbø inne i en tunnel. Politiet hadde lagt merke til den mistenkelige varebilen med grønne skilter via et overvåkingskamera og rykket derfor ut med fulle sirener. Nå ransaker de bevæpnede politimennene Magnus bil fra topp
til tå.
– De trodde sikkert at jeg var tungt lastet med narkotika eller andre smuglervarer, sier Magnus.
– Men etter hvert skjønte de tegningen.
– Hva mener du?
– Det eneste de fant bak i bilen min var jo en madrass, en klatresele og et klatretau.
Magnus smiler
– Jeg trenger ikke noe mer enn det.

Norrøna Magasin