Gjensyn med Patagonia

I november befant jeg meg nok engang i Patagonia, denne gangen sammen med mine to kamerater, Ole Ivar Lied og Trym Atle Sæland. Som vanlig med ambisjoner om å klatre nye ruter på de høyeste toppene. Men fra tidligere besøk til Patagonia så visste jeg at det er det beryktede været som avgjør hva slags topper man kan prøve seg på – om du i det hele tatt får prøvd deg på noe som helst.

På tur i Patagonia med Robert Caspersen

Rett etter vår ankomst i El Chaltén ble det varslet to dager med godt vær. Det ville ikke gi oss nok tid til de mest ambisiøse prosjektene, men passet veldig godt til å få varmet opp med en mindre rute og for å få utstyret i posisjon til senere prosjekt. Vi fylte opp sekkene og begynte å bære de tunge børene innover Torre-dalen.

Gåturen inn til selve fjellene i Patagonia er lange, men med varierte og utrolige flotte omgivelser. Du starter i landsbyen på ca. 400 m.o.h, og følger fine stier gjennom fantastisk skog, med forfriskende vannkilder langs veien. På ca. 1000 m.o.h forlater man den trygge skogen og den komfortable stien og går over på isbreene som omringer de taggete fjellene. Omgivelsene blir gradvis mer alpine og mer utfordrende.

Innmarsj i Patagonia med Robert Caspersen

Etter syv timers anmarsj nådde vi bivuakkplassen Niponino som ligger på en morene midt på Torre-breen. Her har folk flyttet på nok steiner til at det er plass til noen små telt. Vi la oss til å sove noen timer før vi sto opp og spiste frokost kl 02:30.

Planen vår var å klatre en ny rute på Aguja Standhardt (2700m), eller for å være mer presis, en ny og direkte start på den klassiske ruten «Exocet». Verken Ole eller Trym hadde klatret Standhardt før, så de var ivrige etter å klatre til topps på dette fjellet. Ole gjorde et forsøk på å klatre «Exocet» i 2010, men ble tvunget til å returnere halvveis da hans klatrepartner ble skadet; Ole hadde vært så uheldig å løsne en ganske tung bør av is ned over ham. Jeg hadde allerede klatret Standhardt via “Exocet” i 2010 sammen med Bjørn-Eivind Årtun, så jeg var ikke spesielt motivert til å gå samme ruta igjen. Men den direkte starten til «Exocet» hadde aldri blitt klatret og det ville gi 400 meter med jomfruelig terreng – og dette inspirerte meg.

Planen var klar.

Oversikt over klatrerute i Patagonia

Vi forlot Niponino kl 04:00 og startet på den 3-timer lange anmarsjen opp den stadig brattere isbreen, mens natten gradvis måtte vike for morgenlyset. Mens vi peste oss sakte, men sikkert oppover breen, kunne vi se horisonten i øst, mellom de bratte fjellsidene av Fitz Roy - og Cerro Torre-massivet, sakte våkne til liv, gjennom en fargeutvikling fra beksvart – til mørkeblått – til rødt – til rosa – til oransje – til gult – til en solfylt dag. Vi forventet et parti med klatring på sva på den nederste delen av ruta, og med litt sol kunne dette bli ganske komfortabelt.

Robert Caspersen - Patagonia

Ved bregleppa smeltet Ole litt snø slik at vi alle fikk i oss litt væske, mens jeg gjorde meg klar til klatring. Siden jeg allerede hadde klatret den øverste delen av ruta tidligere, fikk jeg privilegiumet av å lede den første ukjente halvdelen. Kl. 07:30 startet jeg, mens Trym sikret meg. På dette tidspunktet hadde solen akkurat nådd vår del av fjellet. Vi hadde tatt med svasko til denne delen av ruta, men mengden med snø og is gjorde at vi måtte beholde store sko og stegjern på under hele turen. Likevel var klatringen veldig morsom, ren og variert. Ingenting desperat, men vedvarende og utfordrende nok til å gjøre det interessant. Vi klatret alt i fri (så fritt som det kan bli med stegjern på), og i første forsøk.

Robert Caspersen i fine forhold i Patagonia

Etter syv taulengder og 400 meter med fortreffelig nytt terreng nådde vi «Exocet», og jeg overlot den skarpe enden av tauet til Ole. Han vibrerte med energi og var svært fokusert på den kommende oppgaven: fire taulengder vertikal is i bunnen av en smal kamin, i lange partier ikke bredere enn én meter. Ole ledet denne delen raskt og trygt, og nølte bare innimellom når det hørtes grynt fra hans to klatrevenner som ble dusjet med isklumper under ham. Når man isklatrer prøver man alltid å lage standplass ut av fallinjen for neste taulengde, men når ruta er så smal som dette er ikke det mulig. Trym og jeg gjemte oss under våre små ryggsekker og prøvde og ikke klage for mye. Mens stakkars Ole forsøkte etter beste evne å plassere sine økser og stegjern så forsiktig som mulig, mens dårlige minner fra dette samme stedet i 2010 presset seg på…

Litt isklatring får man også oppleve i Patagonia

Mikset klatrerute i Patagonia

Det var begynt å bli kveld da vi omsider klatret ut av den kalde ispipa og sto på toppryggen. Solen traff ansiktene våre, men varmet ikke særlig der den raskt gikk nedover mot horisonten. Det som varmet var den fantastiske utsikten av det vidstrakte is-platået som strekker seg ut i evigheten mot vest og mot nord. Så rent – så stille. Vi var alene i fjellene. Ingen andre klatrere. Vi følte oss små, men veldig privilegerte.

Robert Caspersen på vei opp fjellsiden i Patagonia

Robert Caspersen - Patagonia

Trym tok ansvar og ledet oss trygt resten av veien til toppen. En interessant mixtaulengde ble etterfulgt av lett terreng, før vi endelig sto på toppen av den fantastiske soppformasjonen som troner øverst. Klokken var 19:30, og stemningen var god – som den hadde vært hele dagen. Vi brukte ikke mye tid på å feire. Vi var bare halvveis, det gjensto fortsatt 1000 meter med rappellering, og solen forsvant snart under horisonten.

Robert Caspersen i Norrøna lyngen primaloft60 jakke i Patagonia

Robert Caspersen i Norrøna lyngen primaloft60 jakke i Patagonia

Å finne veien ned fra fjellet i lyset fra hodelykten er en integrert del av denne typen klatring, likevel er det alltid litt skummelt. På dette stadiet av turen er man som regel ganske sliten, mens det å finne den beste veien ned og sette opp solide ankere til rappellene, krever fullt fokus. Når man drar ned tauet etter hver rappell, ber man en stille bønn om at tauet ikke skal sette seg fast i en sprekk eller rundt en steinformasjon – det siste du ønsker er å måtte skifte til klatremodus igjen og lede opp en vanskelig taulengde for å prøve å befri et fastkilt tau. Det var dette som skjedde med Bjørn-Eivind og meg sist vi var på vei ned fra toppen av Standhardt; en fin dag i fjellet ble brått til en lang og ganske krevende natt. Så denne gangen var jeg ekstra forsiktig – og valgte å gjøre flere kortere rappeller i de mest utsatte områdene, istedenfor å bruke hele taulengden.

Nattklatring i Patagonia

Vi brukte den tiden vi trengte, unngikk store problemer og var nede ved foten av fjellet tidlig på morgenen, akkurat i det uværet satte inn. Det som startet som våt snø på de siste rappellene gikk over til kraftig regn mens vi klatret nedover den øverste delen av isbreen. Vi klarte heldigvis å unngå bresprekkene i mørket og snublet inn i teltet vårt ved Niponino kl 04:00, nøyaktig 24 timer etter at vi forlot det. Fornøyde med innsatsen tok vi en rask matbit og fikk oss noen timers søvn. Klokka 08:30 var vi oppe igjen for å komme oss ut før været ble altfor ille. Vi pakket ned teltet og gjemte mesteparten av utstyret under en stein, parat til neste prosjekt, og begynte på veien tilbake til sivilisasjonen. Heldigvis hadde vi medvind nedover isbreen.

Den Argentinske biffen smaker godt etter endt eventyr i Patagonia

Det var tre meget fornøyde karer på vei tilbake til El Chaltén. Og for en stakket stund var drømmene om spisse fjell overskygget av tankene på en tørr seng i vår gode venn Sebas hostel, og en saftig argentinsk stek. Bak oss lå et flott eventyr. Vi hadde klatret en ny rute, vi var gode venner og stemningen var topp. Vi hadde erfart at vi fungerte meget godt som et lag  – og dette lovet bra for de videre klatreplanene våre. Jeg følte meg også en smule lettet. På en måte representerte denne turen et følelsesmessig «comeback» til alpinklatring for meg. Etter dødsfallet til våre kjære venner og klatrepartnere, Bjørn-Eivind Årtun og Stein Ivar Gravdal, på Kjerag i februar 2012, opplevde vi alle tre et tilbakeslag når det gjaldt motivasjon og interesse for klatring. Med tapet av mange goder venner i fjellet over årenes løp har klatringens innhold definitivt forandret seg. Det som tidligere var kilden til pur glede, er ikke lenger like ren. Mørke skyer kaster skygge over vår største lidenskap i livet, og blandede følelser gjør klatring mer komplisert. Noen fundamentale spørsmål dukker opp; Hvordan kan vi fortsette å legge en slik byrde av bekymring på våre nærmeste? Kan vi rettferdiggjøre vår søken etter å erobre det meningsløse?

Når man klatrer på et høyt nivå er det lite som skiller det som er gjennomførbart fra det som er for risikabelt i det lange løp. I Patagonia følte jeg vi hadde en sunn og «bærekraftig» tilnærming til klatringen, men kanskje jeg bare lurer meg selv? Noen av oss er ganske gode på det…

Dette var en perfekt start på oppholdet vårt i Patagonia, men det vi ikke visste da var at dette også ville stå igjen som klatrehøydepunktet på turen. Det dårlige været forankret seg igjen og det var ikke råd å komme seg på tur. Trym ble syk og måtte holde sengen resten av turen. Så, etter en uke, åpnet et 35 timers værvindu seg og Ole og jeg gjorde oss klare til å prøve «Californian»-ruten på Fitz Roy. Dessverre ble også Ole syk samme morgen som vi skulle dra, og endte opp i seng med feber resten av turen. Heldigvis for meg så møtte jeg en svenske og en danske som bodde på samme hostel, som også var på vei til fjellene. Da de hørte Ole trekke seg fra turen vår over frokost, og klatre tilbake til sengs, inviterte de meg umiddelbart til å bli med dem å klatre «Supercanaleta» på Fitz Roy, med avgang om en halv time! Jeg var allerede ferdigpakket og trengte ingen videre overtalelse, jeg var veldig gira på å klatre. Slik gikk det til at jeg la ut på et dobbelteventyr: Ny rute og nye partnere.

Robert Caspersen - Patagonia

Svensken, dansken og nordmannen vandret en hel dag for å komme i posisjon på den andre siden av fjellet, der de bivuakkerte ved foten av klatreruten i overraskende dårlig vær. Heldigvis slo værmeldingen til etter hvert, og i løpet av natten forsvant skyene og ga rom for en kald og klar morgen.

Robert Caspersen i sin bitihorn dri3 jakke - Patagonia

Robert Caspersen - Patagonia

Den dagen klatret vi 1400 fantastiske høydemetere før svensken fikk kalde føtter, først bokstavelig talt, og litt senere også i overført betydning. Tidlig på ettermiddagen ba han om en pause. Han var utslitt. Han klarte ikke å bevege seg lenger. Han hadde på seg alle klærne sine og var fortsatt iskald. Han ville snu.

Robert Caspersen - Patagonia

Robert Caspersen - Patagonia

Jeg var målløs. Vi hadde 350 meter med nydelig, lett klatring til toppen. Vi var så nære å klatre kjempen Fitz Roy, var det virkelig sant? Vi lagde litt mat og ga ham en god hvil, men det hjalp ikke. Han virket skremt av tanken på å tilbringe en natt i fjellet. Hvis vi hadde fortsatt ville vi måtte rappellere gjennom natten for å komme ned, men var ikke det en del av planen? Hadde vi misforstått hverandre? Vi hadde fortsatt tid til å rekke toppen før det ble mørkt, og om vi var vi superraske ville vi være godt nede i veggen før mørket senket seg. Uansett, mesteparten av returen var nødt til å foregå i mørket – det er en del av dette spillet. Likevel, hvis vi virkelig trengte å stoppe for å vente på dagslyset, eller for å få oss litt lengre hvile, så hadde vi jo med oss utstyr til dette. I sekken hadde jeg en ekstra dunjakke og en bivi-bag som kunne romme oss alle tre; vi hadde primus og vi hadde nok mat.
Hva var problemet?

Robert Caspersen - Patagonia

Robert Caspersen - Patagonia

Han var tydeligvis mer fysisk trøtt enn jeg kunne forestille meg, og dette gikk også utover hans mentale styrke. Han var ikke klar for å klatre videre, verken fysisk eller psykisk. Tanken på å fortsette ble for skummel for ham, og hvis han virkelig var så sliten som det så ut som, så ville det ikke være ansvarlig av oss og dra ham høyere opp på fjellet heller. Det ville nok bare føre til mer trøbbel.

Robert Caspersen - Patagonia

Over oss skinte sola fra en skyfri himmel, reflektert i solid, blå is som lå pent innpakket i sprekker av gyllen granitt – det så så fristende ut. Men det var ikke noe mer å diskutere. Halvhjertet begynte jeg å rigge den første av i alt nærmere 30 rappeller. Det ble ikke sagt så mye; det var ikke så mye å si. Jeg konsentrerte meg om å sette gode sikringer og på å få oss trygt ned igjen. 12 timer med rappellering senere var vi trygt plassert nede på breen. Jeg var skuffet, men jeg syntes også veldig synd på svensken – han var tydelig skuffet over seg selv og veldig lei seg for å ha ødelagt for oss. På den lange gåturen hjem prøvde jeg å fokusere på all den fine klatringen vi tross alt hadde gjort før vi måtte snu, og på uttrykket: det er veien som er målet.. Men jeg klarte ikke å overbevise meg selv. Veien er absolutt det viktigste for meg – det er målet. Men de beste turene er som regel de hvor veien går helt til topps.

Uansett ble det et par lærerike døgn på tur i et av de fineste fjellområdene jeg vet om. Og det var definitivt bedre enn å sitte på hostelet sammen med to syke venner.

Robert Caspersen - Patagonia

Det å klatre i Patagonia minner meg på en merkelig måte om min erfaring med surfing. Opplevelsen av å ri en bølge i 10 sekunder får meg til glemme dager med venting, timevis med utmattende padling i iskaldt vann, og uttallige mislykkede forsøk med påfølgende nære drukningsopplevelser. Det er verdt det. Dette er vel bare en del av vår menneskelige natur: vi er tiltrukket av utfordringer, og jo større utfordring jo bedre er følelsen når vi får det til. Patagonia – vi ses igjen!

Robert's go-to products

Norrøna Magasin