Nordpolen ekspedisjon 1990

En historie om falske hundrelapper, studentturer til Polen, en skiveprolaps og en aldri så liten skitur til Nordpolen i 1990. I hovedrollene: Erling Kagge, Børge Ousland og en som heter Geir.

HVER VÅR SAMLES tre menn i Oslo for å spise feit mat og se westernfilmer. Gjerne spagetti carbonara. Gjerne Sergio Leone. Desserten er fast: Suksessterte – mandelterte med eggekrem. Den årlige samlingen er en del av pakt de gjorde på vei mot Nordpolen i 1990. De tre mennene er: Børge Ousland, polfarer; Erling Kagge, forlagssjef; Geir Randby, kameramann, journalist og redigerer i NRK Hedmark.

– JEG FORSVANT UT AV HISTORIEN, sier Geir Randby på telefonen fra Gudbrandsdalen. For 20 år siden, den 8.mars 1990, sto han sammen med Erling Kagge og Børge Ousland på Hunt Island, helt nord i Canada, og så Twin Otteren som hadde flydd dem dit dra avsted. Det var 52 minusgrader.
– Jeg husker jeg tenkte: Hva i helvete har du rota deg borti nå, Randby?
– ER DET MULIG at det ikke er fyrstikker her? Følger det ikke med? Er det en idiot som har rappa fyrstikkene våre?
Børge Ousland står i sin nye båt, en trimaran han skal bruke i forsøket på å seile gjennom både nordøst- og nordvestpassasjen samme år.
– Har du fyrstikker? spør han meg.
– Nei. Hvor mange ganger har du vært på nordpolen?
– 18.
– Hvordan er det når flyet drar?
– Det er en litt spesiell følelse. Er man flere, går det greit. Når du står der aleine, er det ille å se det flyet forsvinne, det må jeg si, sier Børge Ousland.
– HADDE DU SAGT TIL oss for 20 år siden at vi skulle bli intervjuet om 20 år, hadde vi bare ledd.
For 20 år siden var Ousland nordsjødykker, mens Randby og Kagge var jusstudenter. Selve skituren startet 8. mars 1990. Ideen fikk Randby og Ousland på hvert sitt hold fire år tidligere – fra et lite, gult, glanset magasin.
– Jeg fikk ideen da jeg leste en artikkel i National Geographic i ‘86 om en som hadde gått aleine til Nordpolen med etterforsyninger via flydropp. I den saken sto det at det neste målet – om det i det hele tatt var mulig – måtte være å gå unsupported, det vil si med egen muskelkraft, uten depoter og etterforsyninger. Den utfordringen trigget meg, sier Randby.
Han spurte noen kamerater, som alle ville være med. Men etter hvert skjønte han at han var mye mer ambisiøs enn dem.
– Hvordan kom du i kontakt med Kagge?
– Det var tilfeldig. Jeg fant en falsk hundrelapp utenfor Stortinget. Den var trykket som reklame for Loftet, et utested Erling var med på å drive. Da skjønte jeg at her hadde vi med en kar å gjøre som hadde initiativ og kreativitet. Jeg visste hvem han var, vi var to personer som syntes i miljøet på jussen. Han ble med, og han mente alvor.
– Jeg pratet med Geir i begynnelsen av 1988. Siden jeg kom tilbake fra seiltur til Antarktis våren ‘87, hadde jeg vært fast bestemt på å vende tilbake til polområdene, sier Erling Kagge fra en sofa høyt oppe i etasjene i et kontorbygg i Vika iOslo, der forlaget hans har kontor. I 1986 GIKK Børge på ski over Grønland med tre kamerater fra Nordsjøen.
– Det var en fantastisk guttetur. Vi var interessert i friluftsliv som var noe råere enn å gå over Hardangervidda, sier Ousland. Høsten 1988 holdt han et foredrag om turen på Landbrukshøgskolen på Ås. Der var også Randby, som skulle reklamere for studentskiturer til Polen.
– Børge kom inn i rommet etter meg, han skulle ha foredrag om Grønland-turen. Jeg bestemte meg for å bli igjen og høre på, og syntes mange av løsningene han hadde valgt var smarte, sier Randby. Etter foredraget praiet han med Ousland.
– Det er ikke sånn at du går bort til folk å spør om de vil gå til Nordpolen unsupported. Jeg spurte hva neste prosjektet hans var. “Nordpolen”, sa han. Da kan det være vanskelig med sponsorer, sa jeg, for da kommer du til komme dit to år etter oss, sier Randby. Ousland hadde lest samme blad som Randby og hadde blitt like tent på å ta opp utfordringen som ble gitt. Den høsten slo de seg sammen, og sammen fortsatte de med trening med bildekk, utstyrstesting i SINTEFs kuldekammer, proviantutviklling på Margarinfabrikken, lesing av pollitteratur – kort sagt metodiske forberedelser.
– Seieren venter den som planlegger, sier Kagge i dag. Det var bare ett problem. De manglet 500 000 kroner.

TOTALBUDSJETTET var på 800 000 kroner. Til sammenligning kostet Monica Kristensens Sydpol-forsøk i 1986-87 15 millioner kroner.
– En idé kom opp fra Erling om å kontakte kunstneren Jakob Weidemann. Han var typen som likte eller ikke likte folk. Det var heldig at han likte oss, sier Randby.
– Han mente at kunstnere og polfarere var brødre i sjelen – det som er felles er uttrykksbehovet, sier Randby. Weidemann ga bort 50 nummererte, signerte og håndkolorerte trykk av “Blomst i sne”, som de tre solgte for 10 000 kroner stykket. Slik ble Weidemann turens hovedsponsor. Ousland deler Weidemanns syn på polfarere.
– Performancekunst. Det er jo det en sånn poltur er.

Nordmen på tur til nordpolen i Norrøna klær.
SELVE PERFORMANCEN begynte 8.mars 1990.
– Nå kan folk lære av oss. Den tida var det ingen som hadde erfaring på denne typen turer. Vi dro med et tonn utstyr til Baffin Island en måned i forveien, trente og valgte utstyr til vi var fornøyd, og bommet nesten ikke på noen ting. Vi gjorde mye riktig på den turen, sier Ousland. Han hadde til og med barbert seg bak, for at rengjøringen skulle gå kjappere. Samme dag som nordmennene ble flydd inn, ble et kanadisk team flydd ut. Etter én uke på isen hadde de bare kommet noen få kilometer nordover. Nordmennene bestemte seg for å alle fall gjøre det bedre enn dem. Den første dagen klarer de tre kilometer. De er fornøyd. Men hvordan er det egentlig å gå på ski et sånt sted? Med råker, skruis, kulde og vind?
– Jeg sier det samme som langrennsløperen Thomas Wassberg sa til en journalist som etter femmila spurte hvordan det hadde vært: ÅK SJÄLV, GUBBJÄVEL! sier Kagge.
– Det er harde tak. Det er nesten umulig å beskrive. Kulda er det verste. Det er innmari kaldt når man starter, ned mot 50 minus. Det er kjølig, sier Ousland.
– Hvor setter du grensa for kaldt?
– 30. 30 er topp, alt kaldere enn det er kjølig, sier Ousland.
– Jeg frøys så jeg grein, sier Kagge.

– DE ANDRE KOM inn i tralten ganske kjapt. Jeg brukte litt tid på å gå meg i gang. Etter ei uke skjønte vi at vi mestra det, at det kunne gå veien, sier Randby. Dag ni på isen skjedde det.
– Jeg gikk først. Jeg var best på å finne ruta i terrenget. Jeg hadde den tyngste jobben – men jeg likte å gå foran, sier Ousland. Bak ham, i midten, gikk Randby.
– Det var på ettermiddagen, man blir litt sløv på slutten av dagen. Pulken skled på en issvull og jeg ble dratt ned i en sprekk i isen. Pulken kom etter, og jeg fikk hjørnet på pulken i korsryggen, sier Randby. Pulken veide 130 kilo.
– Jeg merka ikke hvor ille det var med en gang. Da jeg la meg, gjorde det bare litt vondt. Dagen etter var det skitvondt, sier Randby. Før turen hadde han laget en avtale med SAS. De skulle holde kontakten med omverdenen ved å kalle opp SAS-fly på vei mellom Skandinavia til Alaska på VHFradio. Han kaller opp et fly og forklarer situasjonen.
– Det var et grusomt nederlag. Jeg var initiativtaker og var mentalt forberedt på denne turen fra håret til tærne. Livet mitt falt i grus, sier Randby. Etter fire dager kommer flyet. Fordi de skal gå unsupported – uten støtte av noe slag – tar de to gjenværende ikke over noe av Randbys utstyr, med unntak av radioen.
– Da jeg ble henta ut, lurte jeg på å hoppe ut av flyet. Ingenting hadde noen verdi for meg. Jeg hadde en ganske forskrudd virkelighetsoppfatning. Jeg hadde vært så opptatt av målet. Men det må du også være, sier Randby.
nordmen på tur til nordpolen i norrøna klær
– MAN UTELUKKER alt annet i tilværelsen. Det er fokus på én ting: nordover, sier Kagge.
Nå er de bare to i fellessoveposen. Ideen hadde de fra Nansen og Johansen. I tillegg til de individuelle soveposene, sover de sammen inne i en stor, felles pose. Hver dag følger samme mal. Til frokost er det havregryn med nøtter, fett, sukker
og morsmelktillegg. Til lunsj er det egenutviklede lunsjblokker med fett havre og rosiner. Til middag er det Forsvarets nødproviant med fett og potetstappe. Som Ousland sier: “Det gjelder å fordele fettet ut over alle måltidene”.
– Rutiner er bra. Det er nok avgjørelser å ta uansett. Alt du kan bestemme på forhånd er bra – hvor lenge man skal ha pause, når man kan skal stå opp, sier Kagge. Børge gikk mest foran.
– Børge var en bedre speider enn meg, flinkere til å finne de beste rutene gjennom og over iskossene. Jeg gikk gjerne bak og passet på at vi gikk mest mulig retning nord. Da dagsetappene ble lengre, byttet vi på å dra.
I boka han ga ut om turen, skriver Kagge at å gå ski på sjøis er som å gå “på en vannseng”.
– Saltvannsis er mye mer elastisk. Den gynger. Ousland lager matoppskrifter i hodet. Det går i bacon og rømme. Kagge tenker på bacon og kake. Av og til hver for seg, av og til blandet sammen, skriver han i boka.
Det hender de må binde pulkene sammen og padle over åpne råker. De går opptil 15 timer om dagen. På en god dagsmarsj går de tre mil. På en dårlig dag kunne de gå 12 kilometer på tolv timers hard marsj. Isen driver under skiene. Om natten kunne de drive flere kilometer tilbake.
– En kan ikke la seg knekke av sånne ting, sier Ousland. Nesten hver natt ligger de og hører at isen skrur utenfor teltet.
– Når det skrur, vet du ikke hvor nærme det er. Det er belastende når du skal sove. Du er aldri trygg på Polhavet, sier Ousland.
– Hvordan er lyden?
– Alt fra gnissing og murring til torden.
nordmen med isbjørn i nordpolen.
– OM DET VAR KAPP LØP ? Klart det var kappløp! sier Kagge. Samtidig med nordmennene var det kanadiere, koreanere, briter og russere ute i samme ærend.
– Det er klart, det finnes jo både sympatiske og usympatiske årsaker til å dra på ekstremtur, sier Kagge.
– Det at ingen har gjort det før er en drivkraft. Jeg elsker den følelsen av å løse utfordringer på en god måte. Behovet for mestringsfølelse er allment. Vår arena er Nordpolen, sier Ousland.
Den 19. april får nordmennene vite over radioen at de ligger fire dagsmarsjer bak britene. De bestemmer seg for å strekke døgnet til 30 timer – det er jo lyst uansett.
– Da gikk vi for fedrelandet, sier Ousland. Derfra og inn ble det enda lengre, enda hardere dager. En dag de skal slå leir, får de besøk.
– DET SKJEDDE på 88 grader 20 minutter nord. Jeg hadde gått med revolver på kroppen til dagen før. Da tenkte jeg at det ikke var noe poeng lengre, det er aldri isbjørn så langt inn på isen, sier Ousland.
– Så roper jeg: Hoi! sier Ousland.
– Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjorde det, jeg pleier aldri å rope ‘hoi’, sier Ousland. Isbjørnen står 20 meter unna. De stuper i pulkene og får fram revolverne. Isbjørnen nærmer seg. Ousland fyrer et varselskudd.
– Den kom i god fart med hodet lavt, sier Ousland.
– Begge hadde revolvere og begge skjøt. Hvis kun en traff, tipper jeg det var Børge, sier Kagge. Spise den kan de ikke – de ville vært brudd på reglene for ‘unsupported’ de har blitt enige med britene om før avreise. De tar med noe kjøtt i pulken.
4. MAI står de på polpunktet. – Ingenting slår den jomfruelige førstegangsfølelsen, sier Ousland. Britene hadde gitt opp for lenge siden. Kagge og Ousland kommer først. På seiersmenyen: Ryggfilet av isbjørn kokt i saltvannsis. (Kagge tilbrakte natta etter festmåltidet ”i fosterstilling med veer”.) Med i flyet som hentet dem noen dager seinere var Geir Randby.
– Har du vært på Nordpolen siden det?
– Ja, for et par år siden. Det var en sånn turisttur sammen med Børge. Da skjønte jeg hvor mye det mentale betyr. Folk som var i mye bedre form enn meg sleit. Jeg hadde ingen frykt på det. Jeg hadde vært med før.
– Hvordan er ryggen i dag?
– Ryggen er fin den. Jeg gikk til kiropraktor og har trent meg opp. Da jeg kom hjem i 1990, gikk jeg daglige skiturer for å trene meg ned, selv med skiveprolaps, sier Randby.
– Tenker du noensinne på hvordan livet ville ha blitt om uhellet ikke hadde skjedd?
– Til å begynne med tenker du på det. Etter hvert har jeg innsett at jeg ikke ville ha byttet. Man vet aldri hva som hadde skjedd da. Nå har jeg tre fine unger og et fint liv. Jeg ville ikke byttet det med noe. I tillegg til intervjuer med Kagge, Ousland og Randby, står denne saken i gjeld til Erling Kagges bok “ Nordpolen – Det siste kappløpet” (Cappelen 1990).

    Norrøna Magasin