Lyngen – det hvite hotellet

Selv om Lyngen lenge har vært et velkjent turområde, er det ikke enkelt å komme seg til topps i de største fjellene.

De klassiske turene i Lyngen går til de velkjente, slake toppene som stikker rett opp fra havet. Men bak disse finnes de skjulte skattene. Her ligger fjellsidene som forsvarsmurer rundt isbreene, omtrent 1000 meter over havet. Isbreene og høydemeterne sørger for at snøen er noen få grader kaldere enn i omegnen, og fjellformasjonene gir le for vinden, slik at de bratte og krevende løypene er dekket av snø når forholdene ligger til rette for det.

Problemet er bare å komme seg dit. Området har ingen infrastruktur for skikjøring, og bare det å komme seg opp til bunnen av løypa tar omtrent fem timer. Og der begynner den virkelige utfordringen – tråkke seg oppover en 600 meter lang førtigraders helling i puddersnø som når deg til knærne. Så fremt været samarbeider og snøen er trygg.

Jeg hadde forsøkt å komme meg opp til Isskardbreen i to uker da jeg traff på Håvard Ånensen, en gammel kompis og lokal snøbrettlegende, på butikken. «Det var farlige forhold, men det største problemet var egentlig at vi var utkjørte da vi kom opp til bunnen av løypa. Selv om det hadde vært trygt å ta seg opp der, kunne vi aldri kjørt trygt ned igjen», forklarte jeg mens den butikkansatte skannet ølet jeg hadde kjøpt for å drukne sorgene mine i.

I løpet av disse to ukene hadde det vært varmt og mye vind, snøvær og regn. Området hadde servert så godt som alle de værtypene man ikke vil ha i fjellet. Nå var det derimot meldt lett snøvær, stabil temperatur og endelig, tre påfølgende soldager. Dette var kanskje den eneste muligheten vi kom til å få her i vinter. «Vi bør egentlig bare flytte opp dit», sa Håvard, ivrig etter å komme i gang. «Hvis vi allerede er der oppe når sola kommer, er vi uthvilte og klare til å dra med en gang det blir lyst», stemte jeg i. Jeg ringte kameramannen for å fortelle om den nye planen.

Jeg klarte akkurat å få plass til en ekstra sjokoladeplate på toppen av frysetørket mat for en uke, en Jetboil, Polartec Alpha-tøy fra topp til tå, ekstra ullundertøy og sokker, en lett dunjakke, solcellepanel til kameraet og utstyr til teltturen – i en lyngen 35L og en trollveggen 45L. Hjelmen festet jeg utenpå. Jeg lurte på om jeg skulle slenge med en bok også, men bestemte meg for at pocketboka ble for tung i de allerede fulle sekkene mine.

Fra sjøsiden var fjellene mørke, steinete og ugjestmilde gjennom skyene. Her nede regnet det, og jeg, Håvard og Lars Nilssen, en annen snøbrettkjører, stampet oss gjennom den våte snøen.

Selv om jeg prøver å pakke lett på slike turer, er jeg ikke villig til å ta til takke med dårligere funksjonalitet. Derfor var utstyret mitt, til tross for avanserte stropper og lett stoff, rake motsetningen til de minimalistiske sekkene som trikotkledde mosjonister bruker, og jeg kjente meg tilsvarende tung og utrent opp den siste, bratte bakken før isbreen. «Jeg håper snøen er bra der oppe!» ropte jeg tungpustet, kanskje like mye til det mørke fjellet som til turkameratene mine. De strevde minst like mye som meg med de enorme sekkene sine i den dype snøen, som nå bare var litt våt.

Så langt hadde turen bestått av skuffelser og retretter, men akkurat idet vi stavret oss opp på isbreen, lettet skodden og regnet, og den massive østveggen på Trollvasstind kom til syne i skumringen. Vi så fjellrygger, åskammer og endeløse muligheter for svev. Bak Trollvasstind fortsatte navnløse og puddersnødekte fjellsider i en halvsirkel rundt isbreen.

Mens vi tok oss lenger inn på isbreen, kom vi sakte nærmere alle mine største skidrømmer. Jeg følte meg som en av de gamle utforskerne som så den endeløse rikdommen i Den forbudte by for første gang. Jeg lå lenge våken i teltet den natten og tenkte på de hvite, urørte fjellsidene.

 

 

«Det kommer til å bedre seg …», sa Håvard pragmatisk, «på lang sikt så bedrer det seg nok». Verden var helt hvit da vi våknet. «Værmeldinga bommet jo helt», sa Lars surt. Han var nødt til å dra ned igjen samme kveld. Samtidig ringte kameramannen og sa han ville vente og se det an der nede.

Man blir litt sprø av å bo oppi alt det hvite. Spis, måk snø, frys rumpa av deg i det stadig mer overfylte snøtoalettet, smelt snø til vann, spis, sov, gjenta. Innen dag tre hadde jeg gått gjennom tankeprosessen som fikk meg til å legge vekk den boka, litt for mange ganger. Men på ettermiddagen begynte snøen å lette, og endelig fikk vi et gjensyn med fjelltoppene som omga oss. Vi fikk på oss skiene og hastet mot bunnen av Trollvasstinden. Vi sjekket hvordan snøen hadde lagt seg og diskuterte løyper slik barn diskuterer julegaver i desember. Da vi var blitt enige om at det så stabilt ut, var det herlig å få brukt kroppen etter flere stillesittende dager.

Når du klatrer opp en fjellside, kommer du helt tett på snøen. Du får tatt en ordentlig titt på landskapet, får kjent på størrelsen og ser muligheter på en helt annen måte enn når du ser det på avstand. Naturlig nok tok jeg det tungt da jeg like nedenfor toppen skjønte at jeg måtte gi meg – været var i ferd med å bli verre igjen. Jeg kjeftet mot stormen og forbannet meteorologene. Det begynte å gå opp for meg at jeg kanskje aldri ville få kjøre ned dette fjellet i gode forhold.

Samme kveld ga kameramannen beskjed om at han hadde gitt opp denne jobben slik at han kunne ta en annen, og jeg vurderte om jeg skulle gjøre det samme.

Da jeg åpnet glidelåsen i teltet for å gjøre mitt fornødne neste morgen, ble jeg møtt av blå himmel. Hele isbreen lå badet i varmt sollys, og rundt oss skinte fjellsidene gyllent. «Kom deg opp! Kom deg opp!» Jeg ristet desperat i Håvard for å få ham til å gjøre seg klar. Jeg ante ikke hvor lenge været ville vare, og jeg hadde ikke tenkt å gå glipp av denne muligheten. «Du, jeg trenger en kopp kaffe først», sa Håvard, tydelig ikke like gira som meg over dette mirakuløse oppholdet i den hvite tilværelsen vår. «Du om det. Men drikk den her ute, så kan du holde et øye med meg samtidig», sa jeg. Jeg klikket på meg skiene og begynte å sprinte det korte stykket bort til Trollvasstinden.

 

Da jeg stod på toppen igjen, hadde jeg utsikt over hele Lyngenhalvøya, endeløse fjellkjeder og fjorder og Norskehavet i horisonten. Jeg tok på flere lag med klær og nøt øyeblikket med et par munnfuller cashewnøtter. Godværet så ut som det ville vare, beina mine kjentes spreke, og snøen var stabil og uberørt helt ned til campen, som bare var en liten, svart flekk i alt det hvite.

Jeg skal ikke si så mye om turen ned (du kan se den selv på https://gopro.com/channel/snow/8-bit-ski), men jeg ropte av glede der jeg suste nedover mot campen.

Vi fulgte lyset fra sola og fikk kjørt ned to like spennende topper rundt isbreen før det begynte å skye over igjen rundt klokken fem på ettermiddagen. Da var oppholdet på det hvite hotellet over for denne gang. 

 

Fakta:

Slik kommer du deg dit: Fly til Tromsø (TOS), og lei en bil til den timelange turen til halvøya. Husk å sjekke fergetidene her. Det går også buss.

Når bør du dra: Fra midten av mars til midten av april hvis du er ute etter puddersnø. Men det er flotte turmuligheter på vårsnøen frem til juni.

Her kan du overnatte: Magic Mountain Lodge ligger midt ute på halvøya. Lyngen Lodge er også et godt alternativ, selv om det ligger litt lenger vekk. Begge har godkjente fjellførere. Du finner også rimeligere private hytter på Internett. Eller du kan telte.

Dette bør du spise: Dra på fisketur på hviledager. Du kan leie båt og utstyr for en billig penge fra de som bor der, og håve inn fisk. I løpet av én time fikk vi nok torsk til å mette seks personer. 

lyngen set-up

    Norrøna Magasin