Den lange turen

På ski til Jotunheimens beste utsiktspunkt.

Jotunheimen har en skulder, en sterk skulder, og slik et barn kan se mer fra sine mors skuldre – barnet føler sannsynligvis at det kan se hele verden derfra – kan du  klatre opp på Jotunheimens skulder og se utover, utover, utover helt til du, nesten svimmel av inntrykk, må sette deg ned på en godt brukt dagsturtursekk og lukke øynene et øyeblikk. Da kan jeg nesten love deg at erkjennelsen kommer. En erkjennelse så dyp at du nesten ikke tror på den, for du er kanskje født inn i ironigenerasjonen, og i ironigenerasjonen er vi ikke vant til slik inderlighet, slike sterke emosjoner, slik visdom. Hvilken erkjennelse får du? Tanken kommer uventet, som noe varmende, som godt vær i januar. Du tenker:

Utsikt gir innsikt.
Det tenker du. 
Utsikt gir innsikt..

Og tanken lar seg ikke fjerne, flyr ikke av sted med sørvesten, smelter ikke bort som snø i sola. Du innser at denne erkjennelsen blir værende hos deg.

Som en enkel giftering.

Det var påske, og det var hyttetur, og det var alle disse dagene på ski etter hverandre, til slutt klarer man ikke skille dem fra hverandre, er det det som kalles ferie? Vi hadde som vanlig reist til Tyin-Filefjell – vårt fristed, vår base camp, vårt andre hjem – og denne påsken var vi ikke bare fem, vi var seks, vi hadde med oss vår nyfødte gutt, han spiste og sov og sov og spiste, vi trillet ham i barnevogn langs snødekte hytteveier, vi tok ham med til varmestua i skianlegget, vi hadde bestemt oss for at dette skulle være en rolig påske, en fjellferie uten de helt store sprellene, en høytid hvor babyen skulle legge premissene. Men så, midtveis, eller mot slutten, jeg husker ikke, kom en værmelding som var så positiv at den grenset opp mot det naive. Ekspertene meldte én stor sol over hele Jotunheimen, ingen vind. Jeg satt der, med yr.no på mobilskjermen, og tenkte forbudte tanker. Den som hadde hatt barnepass nå, tenkte jeg. Den som kunne overlatt barna til noen andre, bare én dag, bare én lang dag, og fått med seg kona, eller en venn, og bare lagt av sted, mot en topp i Hurrungane, eller en vinterbestigning av Falketind, eller en isøkstur på Mjølkedalstinden. 

"Nå fikk du det blikket, sa Katrine"

"Hvilket blikk? spurte jeg"

"Toppturblikket".

Jeg tror jeg rødmet. Vi var jo enige om at vi ikke skulle ha dette blikket denne påsken. Vi skulle holde oss i nærheten av hytta, gå korte turer, gi hverandre en time fri her, en time fri der.

Katrine smilte. Så sa hun:

"Ta med deg Gjendine og Ea og gå på Langeskavltinden".

Det hørtes mer ut som en befaling enn som et forslag.

 

Ett minutt senere ringte jeg min gode hyttenabo Fredrick.

"Vil du og Matilde være med til Langeskavltinden?"

"Når"? sa Fredrick.

"I morgen", sa jeg.

"Selvsagt", sa Fredrick.

Så begynte vi å pakke. Hva pakker man egentlig med seg når man skal gå en topptur på ski i Jotunheimen sammen med en 12-åring, en 9-åring og en 8-åring? Jo, man pakker med seg ganske mye. Det gjelder å ha nok varme klær. Ullskift. Reservelue. Reservevotter. Mat. Drikke. Slike ting. Og spade. Og liggeunderlag. Og nødbivuakk. Og kart. Og kompass. Og en mengde andre små detaljer.

12-åringen Gjendine hadde sine egne randonnéski. 9-åringen Matilde og 8-åringen Ea hadde ikke det. Derfor pakket vi alpinstøvlene deres ned i sekken og festet alpinskiene deres i sidestroppene. Slik kunne de to jentene gå oppover på langrennsski og bytte til alpinski på toppen.

Hver påskemorgen kan du bli kjørt over Tyin til Fondsbu med beltebilene til Jotunheimen og Valdresruten Bilselskap. Man burde selvsagt gå de 19 kilometerne selv. Man burde selvsagt ikke jukse. Men det er litt for fristende å gå om bord i det antikke kjøretøyet. Litt for fristende å suse av sted på den første, flate etappen. Litt for fristende å begynne rett på moroa – ikke minst når man er på tur med barn. 

 

Slik hadde det seg at vi sto i dypet av Jotunheimen en tidlig morgen og festet feller under fem par ski. Slik hadde det seg at en helt vanlig påskeferie med et trylleslag ble forvandlet til en helt uvanlig påskeferie.

Vi begynte å gå. Jeg gikk først og brøytet spor. Jeg åpnet selvsagt i et litt for raskt tempo. Heldigvis informerte Fredrick om dette på subtilt vis. Farten ble justert. Alle kom inn i en slags rytme. Jentene pratet sammen. De lo. Alt var idyll. En slik dag man bare drømmer om. Jeg vet ikke hvorfor, men en stund trodde jeg til og med at vi skulle unngå spørsmålet om det var langt igjen. På forhånd hadde vi ettertrykkelig presisert at dette kom til å bli en veldig lang tur – en veeeldig lang tur – og at ekspedisjonsdeltakelsen på alle måter var frivillig, helt frivillig. Men spørsmålet kom selvsagt, likevel. Fordi slike spørsmål i sin natur er uunngåelige.

"Er det langt igjen, pappa"?

 

Vi hadde kanskje gått i 46 minutter, kanskje 47, muligens 48. Vi hadde som sagt funnet en rytme. Vi hadde – trodde jeg – en felles forståelse av at turen nettopp hadde begynt, at det var uendelig langt igjen, at det bare var positivt at hele dagen lå foran oss. Så feil kan man ta.

"Er det langt igjen"?

Hva skal man svare? Fins det forskning på dette feltet? Kan noen spesialister i psykologi gi gode råd? Man kan jo ikke lyge og si at vi snart er framme. Det går ikke. Man kan ikke svare med irritasjon i stemmen. Det vil få store konsekvenser. Man kan heller ikke svare med altfor mye optimisme i stemmen. Det kan bli avslørt og tolkes på verst mulig vis. Erfaringsmessig bør man svare så ærlig som mulig – med en stemme som er så nøytral som mulig – og legge inn en liten fristelse, et lite håp, et glimt av lys.

"Det er veldig langt igjen", sa jeg.

Jeg la inn en liten tenkepause. Ikke for kort. Ikke for lang. Dette er viktig. Så sa jeg:

"Men vi skal snart ta en matpause".

 

Vi traverserte østsiden av Kvitevatnet, kom stadig høyere, passerte vann 1527 under Uranosbreen. Så gikk vi opp mot Langeskavlryggen, der den er på sitt laveste, mellom Langeskavlen og selve tinden. Utsikten var allerede formidabel – til Uranostinden i vest, til Storegut i øst, til hele verden 360 grader rundt oss.

"Dette er helt fantastisk", sa 8-åringen.

"Det er som å gå på et tak". Taket av Norge.

Så ble det stille, igjen. Det blir ofte stille når man nærmer seg målet. Ikke bare fordi man har gått langt. Ikke bare fordi man ikke har så mye energi igjen. Men også fordi det er en slags hellig stund, skispor i sikk sakk, indre fred.

Jentene gikk helt fram til toppvarden. De smilte. De strakk skistavene i været. Fredrick og jeg kunne se tilfredsstillelsen deres lyse i øynene – selv om de hadde på seg solbriller.

"Dette er et magisk sted", sa 12-åringen.

"Jeg er så glad for at vi gikk hit i dag".

Og så, når du har vært der – øverst, på toppen – i en lang, lang stund, og det har vært så vindstille at du har kunnet sitte bare i ei ulltrøyen, og barna har snakket sammen om alt mulig, og lånt kikkerten din, og spist en veldig stor sjokolade, og du har tatt av skifellene, og du har strammet skistøvlene, og barna klikker inn i bindingene sine, og ser på hverandre, og bare gleder seg, og spør om de kan få begynne å kjøre nedover snart, ned til vaflene på Fondsbu, da tenker du på erkjennelsen igjen, denne tanken uten ironi, disse tre ordene som kanskje – hvis du ser stort på det – oppsummerer hele ditt friluftsliv.

Utsikt gir innsikt.
La oss gjenta det en siste gang. Etterpå skal jeg ikke mase mer om det. Jeg lover.
Utsikt gir innsikt.

 

FaktaVelkommen til Langeskavltinden
Generelt Langeskavltinden (2014 m.o.h.) er – etter vår mening – Jotunheimens beste utsiktspunkt. Turen opp er ikke vanskelig, men den er lang: ca. 20 km tur-retur Fondsbu og en samlet stigning på rundt 1100 meter. Det er helt OK å gå turen med vanlige fjellski. Men hvis du virkelig vil nyte nedkjøringen er det fint å ha randonnéski. Barna kan gå med langrennsski opp og bytte til alpinski på toppen.
Reisen Kjør beltebil over Tyin til Fondsbu. Fra Fondsbu opp langs Sløtabekken opp til Sløtatjernet. Videre vestover mot Kvitevatnet og opp mot skaret mellom Langeskavlen og Langeskavltinden (punkt 1752). Følg ryggen til topps. På returen anbefaler vi å gå oppom Langeskavlen (1878 m.o.h.) og følge denne nedover mot Sløtatjernet. Husk brus og vafler hos Solbjørg på Fondsbu etterpå!
Overnatting Du kan velge å bo på de betjente hyttene Fondsbu (DNT), Eidsbugarden (privat) eller Tyinholmen (privat). 
Mer info
jvb.nofondsbu.no tyinholmen.no og eidsbugarden.no

Norrøna Magasin