Falketind

STANDPLASS! Ropet kommer ovenfra, høyt og tydelig, og smeller fram og tilbake mellom fjellveggene. Det rykker i tauet. Det klirrer i sikringsutstyr. Himmelen skifter fra blått til grått. Sommeren 2010 er på hell, men vi skal videre. Vi skal høyere. Vi skal opp.

SPOL 190 ÅR TILBAKE I TID. 14. juli i det herrens år 1820 gikk tre unge menn ut på en bre i dypet av den norske fjellheimen. De var egentlig opptatt med å samle inn blomster og stein til vitenskapelig forskning, men nå sto de der, på breen, og stirret opp på et vakkert fjell - et fjell større og mer uinntakelig enn noe annet fjell de hadde sett tidligere. De tre mennene fortjener en kort presentasjon: 1) Christian Peder Bianco Boeck, 22 år, over gjennomsnittet interessert i botanikk, senere lege og professor i fysiologi. 2) Baltazar Mathias Keilhau, 23 år, sønn av en sogneprest, skulle senere bli den første i Norge til å avlegge mineraleksamen, og ble, som sin gode venn Christian, etter hvert professor ved Universitetet - ikke i fysiologi - men i geologi. Forsøkte å bestige Norges høyeste fjell – Galdhøpiggen - i 1844, men kom bare til fortoppen, som ble oppkalt etter ham selv, og som den dag i dag heter Keilhaus topp. 3) Ole Urdi, ukjent alder, lokal reinjeger og fjellfører fra Øystre Slidre, ingen mellomnavn, ingen vekttall fra Universitetet, men sannsynligvis den sprekeste og mest fjellvante av de tre, det er det ingen grunn til å betvile.

BOECK, KEILHAU OG URDI vurderte om de skulle fortsette fra breen opp mot toppen av fjellet. Det så bratt ut. Fryktelig bratt. Av en eller annen grunn bestemte de seg for å støte på. De var modige. De ville til topps. De ville bli førstebestigere. Keilhau beskrev klatringen slik etterpå: "Smaae Bække risle overalt ned fra de i Høiden udoverhængende Sneekaver; Vandet randt bestandig ned mellem Ærmene, naar vi skulde tae fat i de fremspringende Stene og Rister for at trække os op. Jeg feiler neppe meget ved at anslaa den Væg, opad hvilken vi steg i Feldspathgangens Kløft, til 800 Fod lodret over Bræen. Naar man med stor Fare er kommen fra den faste Klippe ind paa det udstikkende Sneetag, saa er Veien ikke længer farlig opad Tindens Bagside. Toppen er øverst af faa Skrids Omfang, og har et yderst forrevet Udseende; det er vanskelig at finde det faste Bjerg; thi endog den høieste Punct ligner en sammenkastet Steenhob."

DE TRE KOM ALTSÅ HELT OPP. 56 år før den kjente britiske fjellklatreren William Cecil Slingsby førstebesteg Store Skagastølstind, klarte tre unge amatører å erobre en av Skandinavias mest alpine tinder. Det var en bragd uten sidestykke i norsk alpin historie – en bestigning som på mange måter har fått for lite oppmerksomhet i ettertid.

DERFOR STÅR VI HER NÅ, på en smal fjellhylle, høyt over Falkebreen, fotograf Chris Holter og jeg, sammen med to av de dyktigste norske fjellklatrerne av i dag. En tredje mesterklatrer, Robert, har allerede etablert ny standplass 50 meter over oss. Han roper ned at vi kan følge etter. Disse tre klatrerne fortjener alle, som sine forgjengere, en kort presentasjon: 1) Robert Caspersen, 38 år, internasjonal fjellfører og høyt utdannet innen idrettspsykologi. Har vært med på en rekke vanskelige førstebestigninger av klatreruter i Norge, Alpene, Himalaya og Dronning Maud Land i Antarktis. 2) Hilde Bjørgås, 26 år, sivilingeniør og fjellklatrer med lang erfaring fra høye vegger i Norge, i USA og på Grønland. 3) Bjørn-Eivind Årtun, 43 år, alpinklatrer og fotograf med flere spektakulære turer bak seg i Patagonia, Alaska og Norge. Vi er, med andre ord, i godt selskap.

VI HAR VALGT EN annen og brattere rute opp fra Falkebreen enn førstebestigerne - og får fire bratte taulengder med en blanding av løst og fast fjell, tørre passasjer og våt mose, hyllesystemer og vertikale opptak. Hele tiden med Falketind oppe til venstre. Hele tiden med en majestetisk utsikt over Jotunheimen. Det var Boeck, Keilhau og Urdi som kom på å kalle opp dette fjellområdet etter jotnene – eller kjempene. De ga området navnet Jotunfjeldene, inspirert av Riesengebirge, et fjellområde i det nåværende Tsjekkia og Polen. Dikteren Aasmund Olavsson Vinje syntes Jotunfjeldene ikke var godt nok – og forandret senere navnet til Jotunheimen.

VI KLYVER OVER KANTEN på fjellveggen og tar en pause på Falketinds topprygg. Vi ser ned mot førstebestigernes rute – og blir ikke så rent lite imponert over hva de tre unge herrene turte å gjøre for 190 år siden. Hva tenkte de på da de skjønte at de ville klare å komme helt opp? Hva tenkte de på da de gikk de siste meterne opp til toppen? Og, ikke minst, hva tenkte de på da Boeck kom bort fra de to andre under returen, og han vandret alene rundt i villmarken hele natta, i et ufyselig vær, før han grytidlig neste morgen, ”drivvaad" og "yderst udmattet", fant fram til den vesle hytta hvor Keilhau og Urdi hadde forsøkt å sove?

VI KOMMER TIL FALKETINDS toppvarde sent på ettermiddagen. Utsikten er mildt sagt omfattende – i alle himmelretninger. Der er Stølsnostind. Der er Koldedalstind. Der er Urdanostind. Der er 3500 kvadratmeter Jotunheim. Robert, Hilde og Bjørn Eivind går fram mot stupkanten. De legger seg på magen og stirrer rett ned i avgrunnen, som om de leter etter sin egen høydeskrekk. De ligner på førstebestigerne. De finner den ikke.

Tekst: Eivind Eidslott
Foto: Chris Holter, Robert Caspersen & Bjørn Eivind Årtun